tromsø
gamle venner
nye venner
baklengsklapping
dans dans dans
gin tonic, moscow mule
veggislasagne
kaffe, kaffe, te
tromsdalstinden i nysnø og solskinn
lørdagsfrokost og søndagsfrokost med vertskapet
frost på asfalten
frostrøyk i lufta
en pose med blandevann
og nach på Løkta
kroppen har det vondt
jeg skal finne frokost
det var ikke mye regn
men la oss si det slik: det er ikke mye gress igjen i middelalderparken
og det var mye dansing
dag 1 og dag 2
dance dance dance
i was a dancer all along
etc
i natt satt jeg utenfor Sukkerbiten
kaikanten, maanen og jeg
og Oslofjorden, og heisekranene
og musikken fra innsiden
innafor de halvferdige treveggene
der alle folka var mer opptatt av sin egen stemme
og andres stemmer
enn han som faktisk sang
men ok
litt mer dans
nattmat fra Deli
sove, lenge
festivalen er over, det finnes frokost der ute, et sted
siden ryktene sier regn + Øya = sant
tenker jeg «best come prepared»
nå har det vært for mange bilder her, for mye egokjør, jeg pakker tjuefemårskrisa vekk, sier vi, og går i steder løs på å pakke sekken til tromsøbonanza om noen dager, et par, jeg drar nordover på onsdag og skal være frivillig igjen, Døgnvill denne gangen, jeg hadde ikke tenkt å dra på Døgnvill, men noen sa at The Prodigy (som jeg egentlig alltid bare har kalt Prodigy, og det høres unektelig mye bedre ut enn med The foran så jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig skulle skrive The nå, kanskje for å vise litt popkulturell kunnskap, je ne sais pas) skulle spille, og jeg sa GETOUTTAHERE, bare på norsk, SERIØST kanskje, mens jeg måpa litt og muligens slo han litt i arma, du veit, på den der måten som hører til GETOUTTAHERE eller SERIØST, og så tenkte jeg at jeg kanskje måtte dra likevel, melde meg som frivillig, pull some strings med kjentfolk og fikse meg inn, og det funka visst, så nå skal jeg til Tromsø og Døgnvill og se The Prodigy som jeg fra nå av går tilbake til å kalle bare Prodigy, og det er ganske nice, jeg liker Tromsø, selv om jeg ikke kommer til å rekke å gjøre noenting denne gangen, eller, ikke sånne ting som å gå innom biblioteket og bla i Nordlys og le av dagens dikt (det er alltid høydepunktet, her om dagen var det et dikt der som var et faktisk dikt, sånn halveis ok, med rim og alt, og jeg leste det og blei skuffa, for det var ingenting å le av) og sitte litt oppe i de røde stolene å se utover byen mens det skjømmes, skjønt det hadde ikke gått uansett for det skjømmes for seint nå til at man kan sitte på et offentlig bibliotek
men kanskje klarer jeg en tur til Tromsdalstinden, opp med Fjellheisen, endelig?
en kaffe fra Kaffebønna, en tur innom Circa, Verdensteateret, what else is new?
jeg reiser nordover om noen dager, på halvveis impuls. jeg tror det blir ganske fint. det er Tromsø, vet du. vi har vært venner ganske lenge.
antiklimaks på gang. vil ha folk og dansing og fest, ikke rommet mitt og natta. Röyksopp laga fest på Enga. Det var yr i lufta, men det gjorde virkelig ingenting, tvert imot passa det perfekt. yr og litt småkjølig klar luft. sånn passe arktisk sommer, noe som naturlig nok passer perfekt til Röyksopps arktiske lydbilde. jeg dansa og hoppa, alene, sia Stine forlot meg til fordel for Tommy Tokyo & Starving for my Gravy borte på Sjøsiden. det var helt sikkert en bra konsert, men Tommy Tokyo tenker jeg jeg får sjansen til å se en anna gang om ikke så lenge. Neppe Röyksopp, med Anneli Drecker og Robyn (!) og noe som ligna på Karin Drejer, men som visstnok var Anneli. Jeg sto langt bak og tenkte KARIN DREJER. men jeg kan lett ha tatt feil. åh. danse i regnet. Röyksopp. panteboden (som jeg oppdaga altfor sent. noen burde informert meg når jeg sa ting som «har ikkje råd tell øl». på to kjappe runder på under 20 minutt tjente jeg over 150 kr. en liten runde under første del av Röyksopp ga meg førti-femti til. herregud, så rik jeg kunne ha blitt. kunne levd på pantepenger, hadde jeg bare begynt med dette på onsdag. bitter, men samtidig fornøyd. 200 kr i overskudd. penger til mat. eller kanskje noe annet fint jeg trenger. et nytt klesplagg som kan gjøre meg glad. eller sengebein.
sweetness. hva nå? jeg vil på frivillignachet men nedrigg har egen fest senere. jeg vil ut, men klokka er ti over ni tolv og jeg vet ikke helt hvem som er ute, og jeg er lei av å sende meldinger, trykke med tommelen er så slitsomt. dessuten festa jeg igår, og imorra må jeg vaske på jobb og rigge ned og forhåpentligvis få henta pc-pulten. så det beste hadde nok vært søvn. og jeg liker søvn, søvn er bra. men akkurat nå vil jeg ha mer moro. meeer!
jess. peacetegn og vind på vei hjem. og litt regn. og gjørmete støvler:
det ble med andre ord FESTIVAL til slutt
jeg har tilogmed mystiske blåmerker jeg ikke aner hvor kommer fra, men jeg må jo tydeligvis ha slått meg en eller annen gang de siste dagene
og her er vi på Beirut i kraftig regnskyll. dråpene samla seg opp på scenetaket og raste ned i gigantversjoner på oss, der vi sto ved gjerdet atmed et par overentusiastiske ungjenter (kremt) uten regnklær og med langt hår som de slengte dråper på oss med, mens de ropte WE LOVE YOU og dansa, dels i utakt. Stine ser ut som ei porselensdukke, jeg har en mystisk grå flekk over munnen. litt sånn; Hanne, tredagersskjeggversjonen. men det er nok bare en regndråpe.
konklusjonen er at litt regn aldri har skada noen (direkte i alle fall), og at det alltid er litt antiklimaks når favorittlåta di er den første bandet spiller. ja, jeg ville veldig gjerne høre Nantes, men ikke som låt nummer 1. jeg ville vente på den. håpe å høre den velkjente introen, være småredd for at den ikke ble spilt. og så starter den showet og alt etterpå blir litt … rart. for han har jo allerede sunget «it’s been a long time, long time now» og jeg vet ikke helt hva jeg skal vente på lenger. heldigvis dukket A Sunday Smile opp litt senere, og fikk meg til å innse at jeg venta litt på den og. særlig sia Zach Condon oppfordra til allsang fra scena. og det er fantastisk å kunne stå helt fremst ved høyttaleren og føle at man egentlig kunne klart seg uten ørepropper. jeg elsker lyd som ikke er for høy. det var en del bassoverdrivelser ute og gikk på årets Øya, for eksempel. det er ikke så himla kult når man ikke hører stemmene, bare bassen. Fever Ray, for eksempel. bare bass. Röyksopp led også litt av det. men samma fan, dét var en fest.
og jeg klarer ikke wrappe dette opp på en bra måte. jeg er sulten og ikke klar for senga. jeg fikk en kaffe og drakk over halve før jeg innså at klokka var nærmere ti. kanskje det er derfor jeg ville ha en fest. danse meg litt sliten. kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slutte å skrive. koffeinet surrer med hodet mitt. det er alltid greit å skylde på koffeinet.
Patti Smith spiller på Bukta i sommer. Å stå ute en varm/kald/solfylt/regntung/klar/overskya natt og høre dette hadde vært latterlig kult. Kanskje også på grensa til småmagisk. Jeg vil.
Here we are, Father, Lord, Holy Ghost,
Bread of your bread, ghost of your host,
We are the tears that fall from your eyes,
Word of your word, cry of your cry.
We shall live again
We shall live again
tingene som ikke er 