tingene som ikke er

Tagg: filosofisk relatert

i just wanna be, i just wanna dream

det handler ikke om frihet

mer om drømmen om frihet

du tenker du trenger penger

men har du penger vil du ha mer penger

vil du har mer og mer og mer

eller du tenker du trenger å slippe alt og dra avsted

men da slipper du alt og finner det kanskje ikke igjen

for innerst inne vet du det er frihet i trygghet

og det er et fengsel også

for trygghet medfører bånd til andre

medfører vennskap, relasjoner, plikter, ansvar

så du tenker at friheten er et annet sted

at det var noe folk hadde før

eller får en gang i fremtida

at nomader er «fri»

at rike er «fri»

at barn er «fri»

at vi er «fri»

fordi vi lever i et «demokrati»

eller «en fri stat»

eller «den frie verden»

at vi er fri fordi vi kan «velge»

fordi kapitalismen gir oss det beste, hele tida

at konkurranse er «godt»

at informasjonsflyten er «fri»

at vi vet alt vi trenger å vite

at vårt system er «det beste av alle mulige»

at det er det «frieste»

 

men friheten er ikke mer enn en drøm

friheten er de øyeblikkene da ingenting når deg

bare vinden i håret, gress under føttene

friheten er smaken på noe du aldri kan ha hele tida

for finnes det frihet finnes det fengsel

og vet du ikke at du er fanget, vil du aldri kunne slippe fri heller

og har du ikke kjent på friheten, vil du aldri skjønne at du er fanget

uansett hva du gjør

 

Reklame

meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker «herregud, så virkelig det ser ut!»

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

en serie av sammenføyde setninger

fordi jeg var på Regina Spektor på Rockefeller tiende desember sammen med halve bloggosfæren og twitterpeepsa, fordi det snart er jul og jeg kjenner en dragning mot sanger om Gud, God, fordi det er lørdag, snart søndag, snart mandag tirsdag onsdag, snart hjem til ferie og familie og venner, og Harstad og nord, nord nord nord, jeg håper desember kommer med snø og nordlys og krystallklar nattehimmel midt på dagen, sånn som det skal være, kanskje ikke klokka tolv, men etter to, klokka tre er det mørkt, jeg håper det er stjerner på himmelen og snø på bakken, eller store kvite flak som faller sakte ned mot bakken, frosne vanndråper blir kvite og klumper seg sammen i uendelig mange mønstre og er du heldig kan du fange et på tunga eller fingeren, er du heldig er det skikkelig stort, så stort at du kan se taggene og formen; en sekskant, en stjerne, et unikt lite kunstverk før det forsvinner, smelter tilbake til det var først; vann

det over 70 prosent av du er er, jeg er, vi er, det over 70 prosent av jorda er, faktisk 71, mot kroppen din, 72,8 (ifølge første setninga i den boka, den boka om Færøyene, om å være nummer 2, om Buzz Aldrin), og er det ikke pussig hvordan universet og alt i det kan deles opp i tall som passer sammen, det gyldne snitt, phi, det som finnes i alt, er det ikke sånn? forholdet 1 til 3, og noen ganger er det nok til å få meg til å tenke at det er noe i det, treeningheten, kanskje ikke en far en sønn en hellig ånd, men noe annet da, noe hellig og fundamentalt.

for jeg tror ikke svaret ligger i språket

jeg kan elske det så mye jeg vil, men språket forklarer ingenting, det forkludrer mer, det dekker over, det forvirrer, det forstiller, forestiller. det er ikke kjernen, det er det som kretser rundt kjernen og prøver å trenge inn, prøver stadig nye dører og nøkler men ingen passer helt sammen, ingen vil åpne seg, språket strør ubrukelige nøkler etter seg, rundt og rundt, som satelittene våre kretser rundt jorda lenge etter at vårt behov for dem har opphørt.

språket kan ikke vise meg sammenhengen så klart som tallene kan. 2 + 1 blir tre, en trekant, en balansert enhet, et uttrykk for noe som slår meg som så fundamentalt at jeg ikke kan sette ord på det, for livet kom før ordene, språket kom etter eksistensen.

det går aldrig att bli dum igen

eller

du kan aldri erfare noe negativt, du kan ikke reise tilbake til det punktet før du kunne noe. har man lært å sykle kan man sykle for alltid.

(med mindre man får en hjerneskade. men jeg tar ikke hensyn til hvis-om-at. ingen regel uten unntak. du vet, du vet)

og fordi ingen ler av Gud når kjipe ting skjer, og fordi vi lever i et samfunn der Gud stadig reduseres til en vits, et tullete påfunn, noe vi alle kan le av i festlig lag, selv om vi spør om svar og roper til en Gud vi ikke tror på når det vi ikke vil skal kunne skje plutselig skjer.

og fordi Regina Spektor er Regina Spektor og signerer med RESPEKT og er like fin som musikken hun lager. derfor.

eksistensbevis

det finnes tre bilder av Vincent Van Gogh
dette er det ene
hvordan de vet at det er Vincent som sitter med ryggen til kan jeg ikke fortelle, for jeg vet det ikke selv, men museet i Amsterdam påsto hardnakket at det er ham.

DSC01187

og det er unektelig litt rart, i dagens digitale bildetyranni, å tenke seg at det finnes mennesker som etterlot seg kun tre bilder, hvorav det ene er en uidentifiserbar rygg. enda mer: det finnes mennesker som aldri ble bevart i et eneste bilde, eller mennesker som ble bevart tilfeldigvis i en mengde, men aldri identifisert.

når folk for første gang så bevegelige bilder på lerretet er det ikke så rart de ble tolket som spøkelsesaktige, skumle. så de la til lett pianomusikk, så bildene ikke skulle minne om livet, hvordan det ser ut, hastig drar forbi, hvordan vi er små og u(be)tydelige prikker i vrimmelen i den store sammenhengen.

og noen finnes det tusenvis av bilder av. et helt liv dokumentert, stadig oftere. barn vokser opp nå med hele livet sitt synlig på blogger og facebook og twitpic og hvem vet hva fremtiden bringer av digitale krumspring. det er rart å tenke på. jeg tror jeg foretrekker muligheten for selvredigering. det er en fin ting med å være et barn av åttitallet i alle fall. vil jeg brette ut livet mitt kan jeg gjøre det, og det er mitt valg. jeg finnes ikke dokumentert steg for steg på nett, i digitale bildemapper eller arkiver. jeg kom hit som et stort sett voksent menneske, det har vært mitt valg hele tiden.

Vincent malte selvportretter. for å se seg selv, bekrefte sin eksistens? i så fall hadde han bare trengt en mobiltelefon i dag.

DSC02031

edit: men istedet tok han fram en pensel og malte seg selv i en virvel av blåtoner. blant annet.