tingene som ikke er

Tagg: fine ting

livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

Reklame

første dag

 

klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden

 

image

bright side:

image

Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.

Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.

Sånn sett er jeg vel på rett sted.

image

oh maker

låt mig finnas lite mer

våres första dag

den fineste hyllesten til våren og livet jeg vet om for tida

og så fra barna:

little ball of fur

møt kaos

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

time is of the essence

jeg jobba åtte dager i strekk, natt, dag, kveld, så ble det helg og jeg pynta meg og dro ut, drakk, dro på nach, sklei på isen og fikk blåmerke, etappesov på vei fra sofa til seng, våkna og dusja av meg røyklukta og dro på kafé med venninna som er hjemme på langhelg, drakk kaffe, sladra (det lille vi kom på), så ble jeg med henne hjem og spiste hjemmelaga pizza, klokka blei sju, jeg dro hjem og hjemme var det bare meg, men senere drakk jeg vodka og te, og så dro vi ut igjen, og jeg og venninna som er hjemme på besøk var de eneste som dansa, og de eneste som var edru (vedder en femtilapp) (det var lenge siden vodkaen og teen), og så var det kanskje ikke helt kvelden, så vi gikk hjem, hver vår vei, og denne gangen sklei jeg ikke, bare nesten da jeg gikk ut av narvesen med en banankokossmoothie i veska, og en liten, grønn boks med pringles

så ble det søndag, og jeg våkna midt på dagen, og det var sol ute, og det blei skitur, og jeg ramla bare to ganger, og fremdeles føles det som om det sirkulerer frisk luft i lungene mine, og før jeg legger meg skal jeg henge opp klær, og så er helga over, og i morra er det mandag, og jeg vil helst ha en søndag til, en ekstrasøndag, men det finnes ikke ekstrasøndager, uka er nådeløs på det

og nå hører jeg Time is of the Essence for tredje gang på rad, fordi jeg var innom bananbra og blei påminna om en av de desidert fineste videoene fra i fjor

ei av de fineste låtene også