like janis
jeg er så glad i Rodriguez
and don’t try to enchant me with your manner of dress
’cause a monkey in silk is a monkey no less
jeg er så glad i Rodriguez
and don’t try to enchant me with your manner of dress
’cause a monkey in silk is a monkey no less
det er sommerfugler igjen, skulle jeg si
men det er noen dager sia nå, ei uke, kanskje to, og sommerfuglene er sikkert borte nå, jeg vet ikke hva de gjør, om de gjemmer seg et sted og går i dvale, om de fryser i hjel, om de bare dør, om de bittesmå hjertene deres en dag bare slutter å slå fordi det er sånn det må være, det kommer nye sommerfugler neste år, det må være plass til dem også, larver som skal gro store, vakre vinger så vi glemmer at vi egentlig syns de er litt ekle, de er jo insekter, og vi liker ikke insekter, små, rare kryp med antenner og lange tynne bein og en hud vi ikke kjenner igjen, så sommerfuglene gror vinger med vakre farger og mønstre så vi skal se det, si «se, en sommerfugl!» og le og smile fordi de er så pene, og når det er sommerfugler rundt oss betyr det at er sommer igjen, at det er sommer fremdeles
men det er noen dager sia nå
ei uke, kanskje to
jeg hører gjennom ei liste på spotify, og plutselig kommer John Olav Nilsen & Gjengen på, Diamanter og kirsebær, og jeg kjenner meg 24 igjen, en følelse, høsten 09, alt den var og alt jeg tenkte på, folk, åh, fineste høsten til nå, noensinne tror jeg, fineste, artigste høsten, og nå er det to år sia, jeg har et par sommerfugler, og et par fluer som kretser rundt lyspæra i taket, men et par sommerfugler, og alt er egentlig mulig, all bets are off, hele sommeren har vært all bets off, og det er fint, jeg liker det, jeg liker livet, nå, akkurat nå, når jeg legger hodet på puta om noen minutter er det det jeg tenker på
fan rema 1000, de hadde rett i en ting, det enkle er ofte det beste
The Tallest Man on Earth:
(det betyr ikke at rema 1000 er best på noen som helst måte, forøvrig)
fordi jeg får angst av å ringe universitetet og søke om godkjenning og sammensetning og alt sånt som innebærer skjemaer og papirer og organisering av det kaotiske livet mitt, prøver jeg å trøste meg selv med fine ting fra da livet var like kaotisk uten at det var så nøye, egentlig
ok. det hjalp. litt.
klærne våre henger til tørk. de vi la i ei balje til bløt, så vrei og vrei til vi ikke klarte å vri ut mer vann. de har hengt til tørk hele natta. er ikke helt, helt tørre ennå. det regna kvelden før. jeg tror jeg lå og hørte på regnet om natta også. ikke hele, men litt. våkna, hørte regnet hølje ned, tenkte «men nu blir jo klean aldri tørr», men så ble de det likevel. dette er jo ikke Norge, her er det varmt, jeg glemte det i noen sekunder. og nå er det formiddag. jeg leter etter motiver. venter på at vi skal bli klare til å kjøre videre. det er ennå ei stund til. klærne henger fremdeles på snora. ingenting er pakket og klart. jeg har en plan jeg tenker på, mange planer, jeg prøver egentlig å ikke tenke så mye, så jeg tar bilder, dette rommet og denne takpatioen (eller hva man skal kalle det) har så mange farger, så mange detaljer.
på veggen finner vi ei dør.
vi tror den åpner seg av og til.
vi tror den fører til Narnia.
men den åpner seg ikke for oss. kanskje må vi tro sterkere.