tingene som ikke er

Tagg: foto

fikk en følelse

 

(fra utstillingen Listen av Newsha Tavakolian, Teheran. snappa under Festspillene i Nord-Norge, 2012)

første dag

 

klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden

 

image

en gang til

image

image

image

image

image

jeg dro til Bodø. så saltstraumen klokka halv ett på natta. drakk vin. smakte ost fra frankrike, latvia og kjerringøy. lærte at ost laga på sauemelk smaker sånn som sauefjøs lukter. hørte noen si «det e jo ikke nåkka som e mer metall enn et velstelt blomsterbedd.» de er annerledes i nordland. de gjør alt med mer volum. blei smitta av høylyttheten. lurer på når jovialiteten tar meg. kanskje har den gjort det allerede.

takk for alt, Træna

33 nautiske mil vest i havet, der ligger Træna, der ligger Husøy og Sanna og holmer og skjær, der ute i havet der det er lett å tro at en gang, en gang var det guder som gikk her, kjemper som tida sjøl gjorde om til stein, for de er strødd rundt om hele Helgelandet; Hestmannen, Lekamøya, Torghatten, De Syv Søstre, hele Nordlandskysten er full av dem, de gamle kjempene fra mytene, fra eventyren, og jeg så dem alle (nesten), da Gamle Salten stampa nedover kysten fra Bodø, utover mot Træna, og sola skinte og himmelen var blå, og jeg kom akkurat med selv om de hadde et liiiite overbookingsproblem, og jeg kjente pulsen øke litt, kjente et snev av «herregud, alt e fiksa men æ blir stuck i Bodø», men så gikk det bort, for jeg visste jo; jeg skulle til Træna, alt kom til å ordne seg, og det gjorde det jo også

jeg vet ikke helt hvordan

men sånn ca sånn her:

jeg fikk sole meg på båtdekket

slapp å sette opp telt i regnet

ramla innom et nach med pirater

var nabo med både Christian Radich og KV Harstad (slipper ikke unna, no no)

spise verdens beste dessert (noensinne, ever)

ta selvportrett der jeg blokkerer for turistmotivet

lurte på hvorfor Kroæ veiver med et italiensk flagg

møtte på en «spontangjæret ale»

blåste nesten bort ved flere anledninger

men var stort sett latterlig blid likevel:

kanskje fordi jeg fikk gå til nach når verden så sånn ut:

etter å ha: drukket Fernet og whisky og rødvin og øl (spredt utover flere dager altså), gått glipp av alt for mye, sovet alt for lite, kjøpt et skjerf fordi det var så fryktelig kaldt, vært uhorvelig takknemlig for at jeg fikk nye venner så jeg kunne sove på en lugar og ikke i teltet, hatt store mengder tørrsjampo i håret, imponert med dybdekjennskap til nordnorsk visekunst og kulturliv, blitt varma av kaffebaileys og The Whitest Boy Alive, angra på at jeg ikke tok med laptopen likevel (men jeg trodde jo jeg skulle bo i et telt), hatt en lengre samtale med en person før vi hilser for andre gang på under ei uke (samme person, altså! vi gjorde virkelig inntrykk på hverandre første gangen), hørt Halvdan synge Labbetuss live, sjekka ut Det fabelaktige naustet, dansa til Manu Chao, blitt løfta opp på skuldrene til en fremmed fyr og bært rundt i noen minutter under Manu Chao, blitt ansatt og bortgifta og paparazzifotografert, vært på nach på fiskebåt med røykmaskin og tappetårn, sett altfor mange mariusgensere, hørt Ingrid Olava synge i ei grotte, blitt generelt forelska i Træna for herregud, det er forblåst men så, så vakkert

og etterpå fant jeg enda et nach

det gikk i jäger og rødvin på kaffekanne

så lånte jeg visst bort solbrillene mine til halve Raggabalder

og når klokka runda 08:00 gikk  jeg i 45 minutter, hele veien til Gamle Salten, flata ut i køya, våkna opp til havari (,et oljerør til propellen gikk lekk) men piratene kom for å redde oss (med ekstradeler), ikke de samme piratene som hadde nach, men pirater likefullt, folk på havet, de stiller opp for hverandre samma fan

så kom vi til Bodø bare fire timer etter planen, så var det vin, en taxisjåfør fra Afrika som  sa «men du ser ikke norsk ut som de andre, mer litt sånn indisk», og så var det mer vin, og så var det Fernet, og selv om jeg prøvde å forebygge med nattmat-samosa endte det hele med at jeg tok bussen hjem en halv dag etter planen, fordi jeg hadde lagt bagasjen igjen på Dama Di, men slokna et helt anna sted, og ja, jeg skylder på Ferneten og nei, jeg tror ikke jeg drikker dét igjen med det første

men jeg fikk tak i bagasjen, jeg kom meg hjem, og sola skinte heke veien fra Nordland og hjem til Troms

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

frost

 

det var så fint i går. fint, men fryktelig kaldt. så kaldt at neseborene dine klistrer seg sammen og lårene begynner å prikke av kulde, som om hårene fryser til is mens du går, og tar du fingrene ut av vottene i noen sekunder er de kalde inn til beinet.

fryktelig kaldt, men fint. frostrøyken lå over havet. reiste seg som søyler, fløyt som skydotter.

«dagens outfit»

jeg har ikke så mange ord for tida

men langt hår, det har jeg

girls take pictures of their feet

jeg husker ikke hvem det var som sa det til meg

men det stemmer jo, det gjør jo det

ikke at det er et nytt fenomen akkurat

neida

P.S. jeg har andre sko. helt sant. disse, f.eks.