recap is short for recapitulate, literally «repeat the headings»

jeg prøver å skrive noe, fortelle noe, noe vittig og morsomt, noe underholdende, men noe sier meg at det er en historie av typen «du måtte ha vært der», de fleste historier er sånn, de som føles absurde og rare, de som føles som historier man kommer til å huske, det som gjør dem spesielle og rare er det du ikke egentlig kan fortelle eller forklare noen som ikke var der, følelsen, opplevelsen, stemninga, man kan pakke alt dette inn i ord og oversette noe til språket, men det man virkelig vil at andre skal forstå kommer ikke med i språket, følelsen, opplevelsen, det surrealistiske med det hele, sånn som: gjestene dro mens vi var på badet, vi fant bare halvparten igjen, vi var de eneste som danset, vi dro mellom utestedene og rømte fra attenårsplassen, til  et anna sted, bare for å bli dansa opp i et hjørne av et par, eller kanskje bare to som var keene på hverandre og slowdansa til uteplasspop, og enda jeg sa «hei, unnskyld, men det er masse plass der borte», så så de bare dumt på oss og fortsatte å slowdanse oss opp i et hjørne, så da tok venninna sirkeldansen rundt dem til de ga opp og bevegde seg unna

men vi ble ikke lenge, vi gikk ut igjen, tok en runde

på veien hjem gikk vi forbi ei jente som satt på huk i fortauskanten

så begynte hun å hulke, jeg snudde, og fant drama

partysvenskene har kommet til byen

det var mer drama enn jeg hadde planlagt

«æ står og trøste ei hysterisk svensk jente»

det var det jeg gjorde, trøsta og prøvde å holde henne oppe, med et stykk fremmed jente, og et par kompiser av jentas kjæreste, og venninna, hun var også der, og der sto vi, lenge, midt på natta, og den svenske jenta grein så maskaraen rant nedover kinnene og leppene skalv, og så kom politiet og hjalp henne inn i bilen, og da klarte hun plutselig å formulere setninger igjen som «var är min mobil, jag har inte min mobil, var är min veska» mellom hikstene

så dro vi hjem

det var ei sånn natt

en sånn fest, ei sånn natt, som bare blir mer absurd i ettertid

når du våkner med hodepine og karrer deg ut i stua og ligger under dyna på sofaen

eller når dere prøver å fortelle noen andre hva som skjedde etter at de forlot, og dere til slutt bare ser på hverandre og rister litt på hodet og ler fordi det henger ikke på greip, noe av det

#suksess

Reklame

…

…

venninna sier fyllehanne er en «ganske stor favoritt», men da jeg våkna på badgolvet halv åtte i morges, med den ene skoen fremdeles på foten, tenkte jeg at fyllehanne og jeg bør ta en pause

enough with the craziness already

careface

og greia er jo at du er helt random

du er skikkelig random

og jeg vil jo bare at du skal bry deg

litt, bare

 

«noen ganger»

«noen ganger» sier jeg ofte, sånn begynner jeg så mange innlegg, samtaler, monologer, «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» når jeg drikker, noen ganger, generelt, er det noe i meg som bobler over, og jeg sier «nervøs energi, sårri, det bare er sånn», og jeg kan ikke gjøre så mye med det, det bare bobler, og jeg snakker fort, jeg snakker så fort, og noen ganger mumler jeg, men noen ganger ruller jeg hardt på r-ene for å huske å artikulere, for å huske å være tydelig, jeg ruller hardt på r-ene for å hente meg inn igjen og bli tydelig, for det er så mye jeg vil si, det kommer bare, uten å være planlagt, eller strukturert, det flyter ut av meg, triller avgårde, så kjapt at jeg ikke alltid vet hva jeg sier selv

«noen ganger» sier jeg ofte, det er sånn jeg begynner det jeg skal si, «noen ganger» er hele meg bare full av nerver, ikke stress, ikke angst, bare nerver, og sommerfugler, og bobler, hele meg, full av champagnebobler, og jeg prøver å fortelle alt, jeg prøver å forklare, og «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» får jeg det til, andre ganger lurer jeg på om folk forstår hva jeg mener, når jeg sier at det kribler i alle cellene mine, at jeg kjenner det i fingertuppene i hjernen i tærne i musklene i magen i nyrene i alt, alt sammen, i hele meg, og jeg kaller det nervøs energi, men jeg er ikke nervøs, det er bare så mye i meg at jeg ikke vet hvor det skal ta veien, og jeg snakker for mye, «noen ganger», «noen ganger» snakker jeg for mye, jeg snakker hull i hodet på meg selv, så jeg tør ikke tenke på hva andre må føle, for jeg hører stemmen min gå hele tida, jeg kjenner det klø i leppene mine, i strupen, i stemmebanda, klø etter å lage lyder, formulere noe, si noe

og «noen ganger», når jeg drikker, «noen ganger» blir det bare enda mer, og særlig med rødvinen, jeg vet ikke hva det er med rødvinen, men den trigger noe inni meg, hver gang, en slags kilende boblende følelse som vibrerer i alt jeg er, ut i fingertuppene, ut i øyenvippene, jeg sier det og jeg mener det, det er sånn det føles, det er sånn det er

og kanskje er det fordi jeg burde formidle noe, kanskje er det fordi det er det jeg burde gjøre, fordi jeg kan putte ord sammen og lage setninger som er forståelige, setninger som er morsomme, setninger som er meningsfulle, og jeg kan stå foran folk og fortelle om veggdyr og få dem til å le, jeg kan få dem til å føle noe, jeg tror det i alle fall, jeg tror jeg kan trigge noe, et eller anna, selv om jeg må trekke pusten og telle til ti, kjappe ti, inni meg, så jeg ikke bobler over så fort at jeg mister tråden, mister meg selv, telle til ti så pulsen går ned og ikke raser avgårde, jager meg opp og avsted, tempo, tempo

og det er følelsen, «noen ganger», følelsen jeg får når jeg heller vin i glasset nå, det er annerledes, og jeg tenker på den kvelden jeg dansa hele natta og hele meg var lett og hele verden var fantastisk, «det e fantastisk!» sa jeg, og kunne ikke slutte å smile, og når jeg tenker på den kvelden, når jeg forteller om den, så er det det samme, jeg kjenner kjeven gli ut i et smil, tre måneder etterpå, og øynene løfter seg og ser verden litt sånn som den var da, litt annerledes, full av muligheter og lykke og alt som var vakkert og godt, og jeg tenker at noen ganger er det fint, å gjøre ting man aldri trodde man kom til å gjøre, ting som bare får en til å smile, og smile, og smile, etterpå, lenge etterpå, tre måneder etterpå, hele følelsen, opplevelsen, sitter inne i kroppen, pulserer mellom hjernen og resten av meg, og jeg vet at det betydde noe, den kvelden, det var viktig, det var en del av noe større

og jeg kjenner på hvordan det er å ikke være delt lenger, ikke være i hodet hele tida, ikke kjenne at kroppen og alt som setter seg i den, alle følelsene, er fremmed, ting jeg ikke vil kjenne på, vedkjenne meg engang, og jeg kjenner på hvordan det er å være hel, for jeg tror jeg er hel nå, jeg tror jeg forstår hvordan det skal være, at det skal være sånn som det er nå, og alt dette som «noen ganger» er så overveldende, det er bare fødselssmerter, voksesmerter, det er bare sånn det er, når man vokser sammen til én, igjen, sånn som man var

«noen ganger», sier jeg ofte

og mener «nå»

right on you’re right on

denne låta her er bra. the roots, folkens. en gang kom jeg og venninna for seint til en konsert de hadde på rockefeller. vi hadde hengt ut hjemme og drukket øl. på konserten bælma jeg to øl til, eller flere, på rekordkort tid. det var på den tida jeg bodde i hegdehaugsveien og så sånn her ut:

savner det trynet der. young fresh and new. men; what can you do? som jeg sa da jeg var fjorten: bedre å bli eldre enn å dø. kan i det minste konstatere at jeg er tynnere nå. in ur face 21 YO.

savner den hua også. den forsvant denne kvelden, da vi dro på the roots-konsert og drakk oss fulle. jeg var i alle fall full. endte opp på barongsai og spydde på do. havna i en taxi hjemover og holdt på sovne på ei skulder. gode tider. eventuelt bare andre tider. holder vurderinga åpen.

savner pulsvarmerne også. vet ikke når jeg mista den ene, bare at jeg bare har den andre igjen nå. skjerfet er forresten like gammelt eller gamlere enn meg. ligger og chiller i det på et bilde fra en kjøretur i den gamle opelen vår. jeg tror det var en opel. den var rød med svart tak, kabriolet-ish. sitter i barnestolen i bilen, er kanskje ett år eller noe. pittelita. lurer på hvor det er. nittiåtte prosent sikker på at det ikke er mista, bare forlagt. (skjerfet altså)

kryss fingra.

men det var den låta. the roots sampler joanna newsom. to helter fra forskjellige verdener, smelter sammen i en ny enhet. just the way i like it.

RIGHT ON

p.s.

nå har jeg googla. satser litt mer på at det var en metal ford. sånn som denne:

p. p. s.

men jeg kan ta feil altså.

fyllenerver, flashbacks

det er lørdag. folk fester og drikker. jeg er på nattevakt. har minner jeg ikke vet om jeg har opplevd eller drømt. tenker at jeg aldri skal drikke igjen. for det første kan jeg ikke stave når jeg er full (jeg lærte vel ikke å drikke til facebook og twitter lzm. alt vi hadde var fyllemeldinger og de havna aldri i offentlighetens lys og uansett; om du stava rett hvor full var du da liksom, hva kunne du skylde på?). for det andre har jeg begynt å få fyllenerver. jeg tror det er fordi jeg er eldre nå. tror det må være noe med det. jeg hadde ikke fyllenerver da jeg var yngre. ikke sånne som varte hele dagen, skjelvende hender, hodepine, kvalme, wtf. jeg våkna etter fylla og følte meg energisk og gira. i dag ville jeg helst bare gjemme meg under dyna og vente på at dagen skulle være over. istedet måtte jeg på jobb. noen kjøpte noe, og da jeg så kvitteringa klarte jeg ikke å se den ene greia, så jeg bare: «øh, det her e litt flaut men æ har visst glemt å ta betalt førr den her» og så kjører vi hele prosessen med å scanne og kjøre kort og i det kvitteringa kommer ser jeg at den der greia jeg ikke hadde tatt betalt for sto øverst på kvitteringa. hashtag FLAUT. men de var snille kunder, og tok bare en ekstra i stedet for pengen tilbake, noe som var ekstra fint sia jeg ikke engang husker hvordan man kjører retur på det der kassasystemet lenger, og jeg var så skjelven og fyllenervete at jeg sikkert ikke hadde klart å finne ut av det heller.

så kom jeg meg hjem. ville krype under dyna med ostesmørbrød og en film tilgjengelig. eller ostepop. eller potetgull. eller falaffel. spaghetti i tomatsaus. med potetmos. stivelse, salt og fett. mine tre favorittsmaker kombinert.

istedet så jeg slutten av tre programmer på tv, og slutten av mgp på nett. skjønte nada. delfinaler og sånt, mad confusing. så videre på nett-tv. tore strømøy og aleksander rybak. tenkte på lørdagskvelden da jeg var lita. tande-p. tore på sporet. potetgrotte, chips og kinagryte. kinakål, så klart. kylling, med chips og kinakålsalat. når tore strømøy er tilbake på skjermen lørdagskveld, da vet du at sirkelen er fullendt. nittitallet tar revansj.

et slags referat, eller: hvorfor skrive essay når man kan blogge?

åkei. det er ikke et superreferat. jeg gidder ikke legge ut (gjenkjennelige) bilder av folk som ikke vet om det, sant. men ingrediensene for kvelden er der, minus juletreet og julematen (fordi minnekortet var teit og påsto at de gamle bildene var sletta når de helt tydelig ikke var det sia det plutselig ble tomt for minne, så hallo formatering, farvel bilder), sånn ca. but that’s ok. utsikta fra sjømannskirka er der, free flow er også fint representert, organisert drikkelek, spontan ternigdrikkelek, midt-på-natta photo-session med meg og tropiske buskevekster og hei, jeg og dørlappen min. den som bare var der en morra jeg våkna opp. det var lapper på alle dørene faktisk. bedre sent enn aldri, men det hadde vært litt fint om jeg hadde kunnet sett hva folk her heter, istedet for å prøve å høre det. jeg er ikke supergod på kinanavn. eller, blir stadig bedre! akkurat som håret mitt som stadig blir lengre. yay.

så etter denne norsk-svenske julebordskvelden (utrolig hvor lite som skal til for å få følelsen av å være hjemme; juletre og norske flagg, pinnekjøttlukt (som jeg riktignok ikke spiser), jenter i finstas og gutter i kvite skjorter og slips, og vips! klassisk norsk julekveld, med vifter i taket og barn i bikini utafor. vel, det hjalp veldig at det ble mørkt, i alle fall) og politisk debatt over vegetarisk murthabak (mmm, slår gatekjøkkenfalafler ned i støvlene) kom jeg hjem, skrudde på pc-en, leste halve intervjuet med virrvarr og kollapsa på senga. våkna til taklys, upussa tenner, uvaska ansikt og fullt påkledd kropp. følte meg fresh. og enda mer etter frokost med stekte nudler. fresh fresh fresh.

eventuelt skitten innvendig. whatever fits.

og så, ehm: kremt. JEG LIKER IKKE SJØLPROMOTERING. men om du vil, kan du gjerne stemme på meg. sånn, om du føler for det. kanskje?