no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

Reklame

søndag, kveld

jeg har logga meg ut av spotify og glemt passordet, så jeg ber om å få sendt nytt passord til hotmailen min, men jeg har ikke brukt hotmail på eviglenge og har glemt passordet, glemt svaret på sikkerhetsspørsmålet som jeg ikke engang husker å valgt, husker ikke å ha tenkt at «dét var et bra spørsmål, dét husker jeg garantert svaret på», for det gjør jeg jo ikke, så nå venter jeg på svar fra hotmail, om jeg kanskje kan få tilgang til kontoen min selv om informasjonen jeg klarte å komme med er ytterst sparsommelig (subjects of recent sent emails? dunno. folders you’ve created? dunno. men pretty please?)

jeg har spist mer godteri i kveld enn de siste to-tre ukene til sammen, så mye sukker at jeg får hjertebank før jeg legger meg, og ikke av den gode typen, ikke den gode typen hjertebank, og jeg vil heller ha den gode typen hjertebank, men den kommer ikke av seg selv, dukker ikke opp uten grunn

Bruce Willis er på tv, kjemper mot en gjeng blonde tyskerkjeltringer

livet mitt er ikke så spennende, når alt kommer til alt, eller kanskje det bare er nede i en bølgedal, kanskje det bølger seg opp igjen snart, mot enda en begivenhetsrik topp

instagram kan sikkert bekrefte/avkrefte

til lyden av en høstlig bris (vinden slår mot husveggene, regnet renner nedover rutene)

jeg er trist. jeg trodde jeg var ferdig med det nå. hele sommeren, eller: nesten hele juli, nesten hele august; emosjonell bølgedal, alt på tverke. men så kom høsten, da skulle det ordne seg. nå vet jeg ikke lenger. jeg er trist. jeg føler tristhet. prikker på innsiden. skraper i ribbeina. men det går over. følelser går alltid over. som alt her i verden, livet, universet. det går over. det forandrer seg. stagnasjon er død, så: så lenge universet har varme, har det bevegelse, har det liv. og livet er alltid i bevegelse. bare tenk; du er et menneske, en organisme, du har en definert ramme og inni deg; organer, blod, vev. utellelig antall celler, enda flere atomer. du består av så mange atomer at det ikke kan telles en gang, og atomene består av mindre deler, og de delene av mindre deler igjen, helt sikkert, sånn går det, innover og innover, mindre og mindre, og alle disse delene er alltid i bevegelse, du er alltid i bevegelse, og alle disse delene vil videre, men noe holder dem sammen fra du fødes til du dør, av en eller annen grunn klarer de å være deg hele livet ditt, i stedet for å oppløse deg i luften, dra deg avgårde i alle retninger; videre, videre, mot noe annerledes.

det er en kosmisk lov. den største loven:

alt forandrer seg, hele tiden, alltid.

det er livet, eksistensen, døden. det er det eneste konstante.

og vi; du, jeg, menneskeheten, vi:

vi er små, små deler av den ultimate forandringen, så stor at vi aldri vil kunne se den, så langsom at vi aldri vil holde ut til siste slutt.

om det noen gang slutter. hvem vet.

mot høsten

alt som skjer

det gjelder å finne en grunn for det

det gjelder å finne en mening med det

og ingen kan definere den for deg

når du endelig slipper taket og løfter hendene

lar alt du holdt fast ved falle ned til bakken

begynn å gå, om du skal et sted

sett det eine beinet foran det andre

ta med deg det som betyr noe

la det andre ligge igjen

/////

sola skinner. det er september, og sola skinner, det er skyer og de er mørkeblå og grå og lyse og nesten kvite, men sola skinner likevel, fra et hull i himmelen

og høsten bryter ut der sommeren var, men ikke var

over fjorden, opp gjennom fjellsidene blir åsene stadig mer rustne i fargen; oransje, gule, røde

no going back now

høsten, mørket, kulda

hater å være emo

hater enda mer å være emo på fylla

vurderer å bare slutte å føle

switch / off

planla å distrahere meg selv med fernet, men planen falt i fisk

all dressed up no place to go

det er søndag, det er kveld, snart natt, og himmelen er ikke lenger lys, lyseblå, himmelen er mørk og lufta er kald, lufta har vært kald hele sommeren, det er bare mørket som er nytt, og med mørket kommer stillheten, måsene har dempa seg, folk har roa seg, det er søndag og kveld, mørkt og stille

jeg planlegger å ikke være jenta som griner på kaia igjen

i alle fall ikke på ei stund

vel

jeg skal prøve

 

ikke jeg, bare huden min

det er fint med litt ruskevær

det er fint å fryse litt, kle på seg ullgenser og votter og lue og lester

det er fint å få røde kinn etter noen minutter ute

det er fint at årstidene er så forskjellige

men huden min begynner allerede å savne dette:

oktober

det er tirsdag, det har gått noen uker, det er sol ute, fremdeles, eller igjen, etter noen dager med regn, noen dager med vind, det var fredag og  jeg sto på kaia og så hurtigbåten fra tromsø legge til, eller snarere forsøke, kasta inn trossa og forsøke å dra seg inn til flytebrygga de har lagt til, fordi de nye båtene fylkeskommunen bestilte er laga så lette og tynne at de ikke tåler å legge til ei vanlig kai, de skader seg, ja, og så var det noe med at de ikke hadde tenkt på flo og fjære heller, så når det var flo måtte folk sånn ca skli seg ned fra båten mot kaia, så de la ut flytebrygge, flytebrygge!, vi går ikke på flytebrygger nå det er høst og vinterstormer, og båtene er visst så små og lette at de hopper oppå bølgene, sjøl i rimelig vanlig høststormvær, så jeg sto og så på at denne hurtigbåten, Kistefjell, skulle legge til kai, og så fløt den ut igjen, kjørte rundt, kjørte litt tilbake, før den klarte å fortøye, og folk kom av, over et kvarter forsinka, og jeg sto ute i vinden og kanskje var det litt regn også, men mest vind, og jeg filma litt, og flirte litt, og så en sjark kjøre utover fjorden, og kjente at det var på tide å legge tøyskoene bort for denne gang

på fjellene er det snø

som om noen har dryssa melis over dem

og de blå og kjølige, og havet er blått og kjølig, og bjørka har mista løvet, og oppi bakkene er de fleste trærne avbæra, og jeg vet det er feil ord, for snøen har ikke smelta og avdekt veier og mark, men hva sier man da, om trærne, når de har mista alle bladene sine, står med skjelettet nakent igjen, jeg tenker det funker der også, de har bært løvet, nå er de ferdige med det, for denne gang

men noen er fremdeles lysegrønne, lysegule, oransje

gresset er ennå grønt

det er farger overalt, og ennå er det sol

det er ikke noe å grue seg til, prøver jeg å si

det har blitt oktober, jeg våkna en morra og det hadde blitt oktober i løpet av natta, og med oktober kom vinden, og regnet, og løvet som blåses av trærne, og skyene, oktober kom med skyene, skyene og regnet, men det har jeg jo sagt alt, og det er så tydelig hvordan vinteren lurer rundt hjørnet, og folk sier de gruer seg, det blir så mørkt, det blir så kaldt, det blir så tungt å stå opp, det varer så lenge, men jeg gleder meg litt, jeg kjenner det, for etter vinteren kommer våren, etter to måneder med mørketid, med stjerner dagen lang, med nordlys og frostrøyk og gatelys som står på hele døgnet, så kommer sola tilbake, sniker seg opp over himmelen, fra bak horisonten, under fjellene, sender solstråler over himmelen, hver dag litt lysere, og så er hun tilbake, ho, sola, og så glitrer det i snøkrystallene og når du går langs veien knitrer det i kramsnø, og kinnene blir røde, og du kommer innafor dører og brillene blir duggete av varmen, og så blir det varmere ute, og snøen smelter, og i veien utafor huset vårt borer vårelva seg ned i grusen og det blir grønnere, bjørka spretter, det blir grønnere, og så er det sommer igjen

og det er derfor vinteren er så fin

for den er kald og mørk og har stjerner og snøkrystaller og frostrøyk og desember og nordlys

og gjør sommeren så fantastisk herlig