tingene som ikke er

Tagg: Hanne

hanne; ti år

da jeg var ti år gammel og hadde bob og gikk på Kanebogen barneskole og hadde på meg en genser jeg hadde arva fra søskenbarnet (gutt, to år eldre)

da trodde jeg neppe at jeg skulle ha den genseren 16 år senere

og i alle fall ikke bruke den

men det gjør jeg

Reklame

de viktige tingene i livet, del 1: HÅR

sånn så jeg ut for tre dager sia:

sånn ser jeg ut nå:

et halvt års sparing til ingen nytte. anna enn denne: få meg til å innse at jeg er ei luggjente. og det har jeg egentlig alltid vært. og det kommer jeg nok alltid til å være også. sånn, helt egentlig, innerst inne, sjøl når jeg sparer lugg og tror det blir skikkelig bra, så er det egentlig en variant av denne jeg bør gå for.

skal prøve å huske det til neste gang.

Til Sola

jeg trodde pc-en døde i dag. eller. jeg trodde den falt i koma i alle fall. en panisk klype om snørte seg om halsen min. jeg kom hjem fra jobb og leita litt i kjelleren etter pc-veska der cd-er og ting og tang fra da jeg kjøpte denne laptopen en høst i Singapore i 2008 lå, sist gang jeg sjekka i alle fall. etter veggdyrene ble rommet mitt spredt for alle kanter. det ligger noe i kjelleren, noe i kottet på loftet, noe i gangen på loftet, noe på mitt nye (gamle) rom, noe på vevrommet. det ligger overalt, og jeg vet da fan hvor noe som helst ligger. jeg glemmer ting jeg ikke ser. ligger det rot bak ei dør vet jeg ikke at det er der om ikke døra er åpen. så jeg ga litt opp og tok en pause. laga ostesmørbrød. mamma drog fram en koffert fra kottet oppe og mente at der lå det «i alle fall masse papirer.» hun åpna den. jeg så med en gang at det ikke var noe jeg leita etter oppe i den. det vil si, det var ingen ting jeg leita etter NÅ. istedet fant jeg ting har glemt jeg hadde. masse små bøker jeg kjøpte i Singapore, blant anna. masse papirer jeg har lurt på. ting jeg har tenkt på. de lå i en koffert ute i kottet.

så jeg rota meg gjennom den på jakt etter karakterutskriftene fra NUS (jeg prøver å få livet mitt i orden og godkjent fagene så jeg kan få en bachelor, omsider). jeg fant dem ikke. jeg lurer på hvor de ligger gjemt. dukker sikkert opp igjen når jeg har betalt for nye utskrifter og de akkurat har kommet i posten, eller akkurat har blitt sendt fra NUS, så jeg ikke kan sende mail og si CANCEL ORDER NO WORRIES I FOUND THEM. det kommer ikke til å skje. jeg har kronisk dårlig timing. bortsett fra når jeg kommer med morsomme kommentarer og vittigheter. de treffer som regel.

jeg fant ikke det så etter. men jeg fant selvfølgelig masse anna. jeg har ledd meg gjennom dagboka fra 95. avstandsforelske og fortvilelse over søring-fascinasjonen. det er i desember i 95 at jeg slutter å skrive på bokmål. det skjer plutselig, og jeg husker at jeg tenkte «men æ snakke jo ikkje sånn» og kryssa ut r-en i «er.» i januar i 96 skriver jeg at jeg ser sola, hver gang.

18. januar/ 96: «(…) Men i dag så vi SOLA! Det var i storefri etter 3 timen, ho kom akkurat over fjellan, blei der ei stund og så gikk ho ned =:(»

20/1/96:  «I dag så vi sola det hva så skjønt»

24/1/96: «I dag tok han pappa et bilde av mæ og vi så sola, det har vel ikkje skjedd så mye meir men i går hva æ nede på  Benni’s og hørte på CRAZYZEXYCOOL (TLC) og vi har hadd matte  prøve og vel det hva alt. NattA»

og jeg tenker at det er jo sant, man er seg selv lik, jeg venter som en gærning på sola, jeg har sett henne skinne på grytøyfjellene, jeg har sett henne skinne i glassvinduene på høgskolen, jeg har sett henne nesten komme over skyene, over Gangsås, men jeg har ikke sett sola, jeg har ikke sett henne i egen person, for sola er en person, når hun har vært borte i to måneder er hun som en gammel venn, eller en gud, jeg skjønner ikke hvorfor det ikke finnes en soldans vi kan danse, indianerne dansa etter regnet, men vi danser ikke etter sola, vi bare slipper det vi har i hendene og stormer ut for å se på når hun endelig kommer over fjellet og ser oss inn i øynene.

sola, det er på tide at du kommer tilbake. det er januar og det regner. sola, kom igjen. min beste venn. få bort skyene og regnet. jeg trenger solstråler asap. jeg trenger den følelsen. høytid, glede. ærefrykt. kjappa på.

stakkars bortglemte navnedag

glemte å gratulere meg selv med navnedagen den femte

i år igjen

men huska å gratulere ei Hanne på face med bursdag OG navnedag

så kom ikke her og kall meg egoistisk og narssistisk. det har jeg ingen tro på.

det finnes mange Hanne’r i verden. særlig i Danmark, så i Norge. fra 1960 til 1990 var det et av de mest populære jentenavnene i landet. det hadde jeg lenge vanskelig for å tro. det eneste andre Hanne’n jeg visste om var Hanne Krogh. kanskje det var derfor jeg var så fan av Reisen til julesternen. det er jeg forsåvidt fremdeles. jeg vandra i Tromsø en vinter. skulle ned en bakke, full av snø. hadde på meg Nesnalobber. følte meg som prinsesse Gulltopp, endelig.

jeg har alltid sett på navnet mitt som traust. Hanne’r er ikke spennende, eller sjeldne, eller gærne, eller spesielle. Hanne føles ordinært. jeg ville heller hete Hanna. men noe sier meg at det var et gammeldamenavn på 80-tallet, så jeg får bare leve med det.

(da Hanne Hukkelberg blei genierklært kjente jeg at jeg blei stolt. kan hun, kan vel jeg. noe sånt.)

i følge Wikipedia fins det ei amerikansk Hanne også. jeg lurer på hva hun heter, på folkemunne. amerikansk Anne, bare med H? Hæn. Hæni. eller som alle i Singapore sa: Hånne. det er nesten Hånni.

og så betyr det Gud er nådig. eller bare nåde. jeg liker den siste best. tenker at jeg er ganske nådig. jeg er i alle fall ikke hevngjerrig, eller one to hold a grudge. så da stemmer det vel.