drømmer & mareritt

jeg drømmer om å stikke avsted

jeg planlegger å loffe rundt

jeg vurderer interrail mot en måned i paris, lyon

husker da jeg noen måneder før jeg skulle til singapore brukte all fritid på google eearth

zooma inn, zooma ut, forflytta meg mange mil på noen få sekunder

projiserte meg selv inn i bildene fra byene og stedene

tenkte «der kan jeg bo» og «der kan jeg bo» og «der kan jeg føle meg hjemme»

og livet er så fint, det er så fint å leve

klokka tre sykler jeg hjemover, himmelen er klar; lys turkis, rosa

havet er blikkstille, en båt legger ut fra havna innerst i Harstadbotn

før jeg sykler står vi på balkongen og ser på dette, på byen som sover og sollyset som tvinger seg opp og fram og snart runder åsen der borte, snart kommer over fjellene, snart sprer strålene sine ut og fordriver duggen som ligger i lufta, som har lagt seg på bilrutene, alle bilene har duggete ruter, jeg ser på dem når jeg sykler forbi, og jeg ruller nedover bakkene i full fart, jeg og hjelmen min, veska på bæreren

kommer til bakkene som går oppover, skifter gir, tråkker oppover hele bakken, hele Steinveien, er fornøyd med meg sjøl, husker at jeg for en halvtime sia plutselig innså at det hadde gått flere minutter uten at jeg hadde tenkt på 22. juli og alt som kom etterpå, jeg og R hadde snakka om alt anna, om ubetydelige ting, hårfarger, sminketriks, da jeg plutselig merka at jeg ikke hadde tenkt på 22. juli, ikke huska at det hadde skjedd, og det husker jeg igjen når jeg sykler opp bakken, tråkker oppover i stødig fart, så jeg begynner å synge lavt på Til ungdommen, prøver å huske alle versene, husker hvordan rektor Peggy fikk tårer i øynene da vi sang den på FN-dagen, den gangen jeg var elleve, tolv og konferansier, eller den gangen jeg leste diktet jeg hadde skrevet, om fjellan og havet og blomstran som en gang forsvinner, som alt gjør

og jeg synger på Til ungdommen mens jeg tråkker oppover bakken, kjenner munnen trekke seg sammen, kjenner tårene presse på, halsen bli klumpete, kjenner at jeg gråter igjen, for første gang på nesten to dager, for det er jo ikke over, det går aldri over, og jeg var ikke der en gang, jeg var ingen steder, jeg var ikke i Oslo da bomba smalt, var ikke på Utøya da skuddene jallet over øya, og det er jo bra, jeg vet at det er bra, jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg ikke er traumatisert

men jeg klarer ikke å forstå at dette har skjedd

for jeg var ikke der

jeg så blomstene i oslo, jeg så glasset, bygningene, forvillet meg til og med inn på forsida av Regjeringskvartalet, innafor sperringene (for de var ikke så veldig sperrende), så jeg så ødeleggelsene, jeg kjente et annerledes Oslo

men jeg var ikke der, jeg var ingen steder, jeg satt klistra foran skjermen og skjønte ingenting, og det gjør jeg fremdeles ikke, skjønner noen ting

bare at livet går videre

fuglene synger fremdeles

sola farger himmelen i alle mulige farger

i havet svømmer fisker

på bygda ligger sauene i veien

når det er tid for det står middagen på bordet

og når dagen nærmer seg våkner landet opp

fremdeles våkner vi opp

og lever

Reklame

den første sommerdagen

dro vi over fjellet for å gå gjennom eksamen vår,en siste gang, bare at vi må ta en runde i morra igjen, så klart, pirk pirk pirk, men det er greit, det gjør ikke meg noe, å rette sin egen eksamen i sånne omgivelser, det er helt greit liksom, helt ok, jeg lå med nesa nedi ordene våre, lot som om det ikke vrimla med maur og edderkopper i gresset under meg, kjente noe krype på meg, fant ei bille, ei gullbille, ei svær gullbille, de var verdt mye, den gangen da vi samle biller og marihøner fra trærne nedfor skolen, på veien hjem, putta dem i fyrstikkesker, jeg har glemt hvorfor, kanskje skulle vi bare være kjipe med dem, se hvem som overlevde til enste dag, eller kanskje prøvde vi å fange flest, kanskje var det et spill, den med flest biller vinner, for jeg husker at gullbillene, de var verdt mye

denne ville gjort meg til vinnaren

in the ghetto

Kanebogen, 2010. alltid så jævla hardcore.

 

livet er som en nordnorsk sommer

du vet aldri hva du får

det er det som er greie med en nordnorsk sommer

you never know what you’re gonna get

og når det blir fint vær, når det blir sommer, da må du bare ta deg sammen og springe ut, sånn som vi gjorde i går, samla troppene og  tre korte buksestrikker skøyta sammen til et brukanes hoppestrikk og dro til Kirkeparken på toppen av byen. det finnes ikke kafeer der, eller takeawaysjapper på alle parkens hjørner, så vi kokte kaffe og tok med termos og krus, en pakke kjeks. mellom to gamle og solide trær var det spent opp en slakk line. vi brukte søndagen på å dra gamle hoppestrikkunster frem fra glemselen, øve spensten, øve balansen.

i dag har havet vært vekselsvist svart og mørkeblått. det er varmt. det blåser. kanskje kommer tordenværet tilbake, med lynet på slep.

velkommen tell Sør-Troms

og det føles som høst

still waters run deep

but busy waters can be quite interesting too

sa en fra Fairport Convention (han til høyre, tror jeg) om Sandy Denny onsdagskveld før jeg skulle dra nordover. så satte den gamle gjengen i gang med Denny’s signaturlåt, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta frem Eva Cassidy-platene mine når jeg kom hjem og høre på henne og tenke «ja, hvem vet egentlig hvor tida blir av?»

istedet har jeg omtrent bare hørt på John Olav Nilsen og Gjengen synge om diamanter og kirsebær og hull i himmelen og kjærligheten, for guds skyld «ikkje fåkk med kjærligheten»

og om jeg ikke har hørt gjennom «For sant til å være godt» på Spotify har jeg snurra låtene i hodet mitt, til og med da jeg lå nede på svabergene i fjæra nå mens lyset forsvant over i blått blåere nesten svart og alt var så fint og vakkert, lufta kald og klar, himmelen uten en sky, havet nesten uten en krusning og noe i meg begynte å verke, så plutselig at jeg ikke klarte å undertrykke det og istedet begynte å høre «diamanter og kirsebær» om og om igjen i hodet mitt mens jeg lå på berget og … gråt. og var trist. eller bare så innmari glad i dette stedet, og det vakre været, og å være hjemme en høst igjen. det er to år sia sist, og jeg hadde kanskje glemt hvorfor jeg alltid har elsket høsten: de fantastiske fargene, lyset som gradvis forsvinner, lufta som renser lungene, følelsen det hele gir som jeg rett og slett ikke kan forklare.

og i hodet mitt sang John Olav triste linjer om kjærlighet og løgn og sjølbedrageri, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var ulykkelig forelsket jeg og. men det er jeg jo ikke. jeg vil bare være her litt til. kjenne mer på dette stedet. puste. være hjemme, for dette er hjemme. oslo er vel og bra og fryktelig artig for tida, og jeg vil være der, jeg vil ikke flytte hit igjen, ikke nå i alle fall. likevel er det dette som er hjemme.

men flyet tar meg sørver i morra.

fra det ene til det andre

jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt «ka som ikkje gikk galt»-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.

likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.

merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.

og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte «men hva er en harstadvøring?» og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om «harstadværingen». det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk  her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke «oljebyen i nord, oljebyen i nord» uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror «harstadværingen» mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?

men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.

vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har  byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.

hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da?  hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?

jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.

bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.

og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.

du skulle vært her: nattlig rant om kjærlighet, trær og rotvillhet

jeg ramla innom en vernissage med tilhørende konsert idag, etter å ha henta Harry Potter og dødstalismanene i venninnas barndomshjem oppi bakkan (oppi bakkene? nei, man kan da ikke si det?). prosjektorshow på veggen bak to karer med Mac og snåle instrumenter man tydeligvis ikke trengte å være borti for å lage lyd med (må finne ut hva det var, altså) ga meg mange rare tanker. hele innlegg, tekster, setninger jeg ikke lenger husker. jeg skriver alltid, i hodet mitt skriver jeg konstant. noen ganger på bokmål, noen ganger på engelsk, noen ganger på dialekt. denne gangen var det det siste. det passer bedre, noen ganger. som om ordene blir rundere, får mer klang, fyller rommet. som om de formidler mer, eller kanskje bare noe annet; speiler meg, det jeg vil si, på en tydeligere måte. det blir nærmere. noen ganger vil jeg skrive på dialekt. noen ganger føles det som om det er den eneste måten ordene kan komme fram på.

som

«æ har så mange ganga kunne sagt «æ elske ordan dine; det du sir, det du mene, måten du putte dem sammen på» og «æ elske tonan du lage, at du lage no, æ elske at du brenn, at du har no å leve førr» og mens æ tenke det her ser æ blikket hannes festa mot scena og æ tenke at han burde se på mæ, æ legg merke til han, hendern hannes på bordet, luggen på skrå. så lenge æ har kjent mæ sjøl har æ vært enspora. det va aldri plass til flere enn én av gangen, og de holdt på den plassen æ ga de så lenge at det eneste som til slutt va igjen va skygga æ ikkje klarte å kaste vekk. men det e annerledes nu. æ ser folk overalt, og de e pene, de fange øyet mitt, de blir nån, ikkje bare nån. og æ tenke at så mange ganga har æ kunne sagt «æ elske ordan dine», men æ har aldri sagt det, og nu vil æ bare si ting som «æ elske hendern dine, måten de blar i avisa på, kordan de stadig ser ut til å vite kor de skal» og om æ sa til en at han hadde filosofhender og en anna at hannes  va jordhender (og om æ skreiv dikt om kordan æ skjønte det, med de jordhendern, såklart ville han være der, såklart trengte han å være der) så sa æ aldri at æ elska dem. men hender e det første æ elske, etter blikket. fra nu av aldri ord mer, aldri tona, for æ kan være så glad i ordan som æ bære vil, elske musikken så mye at æ nånganga mest vil sprekke, men stole på dem gjør æ ikkje. ordan kanskje minst av alle (æ kjenne dem for godt, æ veit kor de kommer fra. de fortell dæ at de e sannheta, men de e alltid manipulert, nån drar alltid i strengan: tungemarionetta).

hender, derimot. æ trur ikkje de kan lyge. de har vært med på for mye, de har førr mye historie i sæ.»

og mens jeg skrev dette har beina mine sovnet. det er midt på natta, jeg lar meg ikke lure av lyset, jeg kjenner det igjen. kvart over elleve-bussen tok meg på en halvtimes rundtur og jeg smilte mot nesten-midnattsola der hun lå like over åsryggene og sendte varme, gule stråler ut i den kjølige sommernatta. havet var blankt, de høye fjellene fremdeles med kvite snøflekker, store kuldeflekker, og da bussen snur ser jeg hvordan byen snor seg oppetter bakkene og åsryggene, halvveis gjemt i trær på trær på trær og jeg smiler igjen, og kan ikke riste av meg

i love this city / and i love this state

byen, stedet. state of mind. jeg mister den litt for hvert år. jeg kommer tilbake og byen er mindre min enn den var året før. andre tar over skolene jeg gikk på, butikkene jeg handlet i, kjøpesentrene jeg hang på. ungdomsskolen min skal rives. en barneskoleelev hadde ei hagle med på skolen jeg elska i tre år, hata i ett. videregående har fått nytt navn (men jeg tror ingen bruker det. akkurat som at vi ikke sa «nedenom og hjem», bare «nedenom», eller som vi sier «fåret» istedet for «det sorte får», «rosene» istedet for «de fire roser»).ei venninne kom hjem etter fem år og sa det var som å være i en annen by, en ny by. jeg har sett dryppene, fem år med drypp av en stadig litt mer annerledes by som jeg både kjenner og ikke kjenner. «e du også fra harstad?», var det ei som spurte. «ja. men æ har ikkje bodd her på fem år»

og før var jeg ikke engang egentlig fra harstad.

men jeg er ikke rotløs, jeg er rotvill. røttene mine brer seg utover landet, verden. røttene mine vokser herfra, eller fra den lille sagaøya egentlig, under havet, over brua til fastlandet (enda denne øya er så stor at du aldri føler deg som en øyboer), langs landeveier og riksveier, båtruter og flystrekninger. jeg er ei øy. alt under havet er røtter. fundamentet. eller: jeg er et tre. under bakken har jeg røtter som strekker seg lengre enn du kan forestille deg.

jo lenger de strekker seg, jo stødigere står jeg.

(og jo søvnigere jeg blir, jo mindre oversikt har jeg over hva jeg faktisk skriver. kanskje ler jeg av meg selv imorra)

festspill og fanteri any day now

jeg begynte på et innlegg om Festspillene og frivillighet, men det ble et innlegg som ikke føltes som meg. så jeg skriver heller at jeg gleder meg som et barn til lørdag og de 45. Festspillene i Nord-Norge starter, og det blir liv og røre i denne byen som jeg er så glad i, men som så alt for ofte føles mer død enn levende. men ikke neste uke! 20.-27. juni er Harstad the place to be. flere egenproduksjoner, verdenspremierer, norgespremierer og store internasjonale navn, noen som har vært her før (som Mahler Chamber Orchestra og fantastiske Compagnie Philippe Genty), teater av Lars Saabye-Christensen, Kari Bremnes og Rikard Wolff (men ikke Desemberbarn), Petter Carlsen og Adiam Dymott (som jeg for et par uker sia oppdaga på Spotify, før jeg merka at hun skulle spille i Harstad) og Chiwoniso som jeg hørte så mye på i vår . og ja, ja, Per Barclay som trekker gallerister fra New York og Paris til lille Harstad, så ja, det blir fantastisk. og jeg gleder meg til å være travel og ansvarlig og en av de fantastiske frivillige sjelene på fantastiske Festspillene i Nord-Norge. gleder meg som et lite barn. julaften got nothing!

og hva med Goran Bregovic, balkanstjerne?

delt mellom ham og Frikar føler jeg meg som MGP-jenta.

og hei, nevnte jeg Compagnie Philippe Genty? de var her for to år sia med «Til verdens ende», og kommer tilbake med Boliloc neste lørdag. oddsen er det blir like fantastisk som sist:

(tro om det var her Saabye-Christensen fikk den blå kofferten fra?)