klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden
Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.
Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.
Sånn sett er jeg vel på rett sted.
det blir grønnere for hver dag som går, hver time, et nytt lite skudd, grønnere gress, selv om snøen ligger langt ned i bakkene, åsene, fjellene, men det er 12 grader ute, eller over 10 i alle fall, og om et og et halvt døgn reiser jeg til Japan, og når jeg kommer hjem har det allerede vært midnattsol i tre uker, og alt som nå spirer har blitt grønt, blomstrete, somrete
de sier at en kald mai gir en varm sommer
jeg krysser fingre for fønvind fra Kola, russevinden, sikkert full av radioaktivitet og smog, men så varm at den stryker deg over huden så hårene legger seg flate ned og slapper av og det trenger ikke være sol engang, kan til og med regne litt, men det er den varmen likevel, litt lummert, litt hett, et utendørsteppe som pakker deg inn nesten, sånn er det, jeg krysser fingre for fønvind fra Kola
varme strømmer fra nordøst
det regner, men det er fint, for da blir det grønt mye fortere enn om det bare hadde vært sol
og det trenger å bli grønt ute nå
jeg vet; gåsungene har begynt å sprette og hestehoven og krokusen er godt på vei. jeg har til og med sett noen løvetenner. jeg tror det var fem stykker, men jeg var på andre sia av veien så jeg telte dem ikke så grundig. de så bare ut som de var en gjeng på fem, blomstra opp mellom asfalten og murveggen utfor Skeidar i Medkila. men noen krokuser og løvetenner gjør ikke en sommer.
jeg har vært mye ute den siste uka. i sola, alt er så mye lettere i sola; snøen smelter fra skolegården og jeg finner klinkekuler på asfalten når jeg går hjem.
jeg har fått tilbake energien
kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer
jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg
hvorfor blir man så feig når man blir eldre
må være dødsangsten, og realiteten
knocks you in the face
men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene
det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag
handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna
det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky
eller all of the above, jeg vet ikke
men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai
og om åtte dager reiser jeg til japan
det er nå det blir vår
sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø
og nå er det blått
lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen
de har lagt ut broa til flytebrygga nå
det våres. det er april.
jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak
det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.
når blir mennesker onde?
hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?
sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn
sol, blå himmel
vi dro på kunstutstilling
så dro vi hjem og bar opp terrassemøblene
så la vi ut putene
og satte oss ned i solveggen
undulaten også
og alle var enige om at det hadde vært en fin dag
(i alle fall de av oss som ikke lenger er så forkjøla)
tingene som ikke er 
