livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

…

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

Reklame

bright side:

Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.

Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.

Sånn sett er jeg vel på rett sted.

«norway»

jeg lever opp til kallenavnet

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?