tingene som ikke er

Tagg: hjemlengsel

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

Reklame

hei namra

jeg hørte stemmen din på tv i dag

da kom jeg til å tenke på alle gangene du kom innom og spilte på gitaren min

sånn som denne gangen, da du egentlig var ganske forkjøla men ble med på kafé likevel, den gangen på Stockfleths i Prinsens gate, da det begynte å bli ganske vårlig, og du hadde mer honning i teen din enn te

så mye honning var det altså. i tilfelle du hadde glemt det UT.

eller den gangen du skulle på eurovision-fest med Per Sundnes, og kom innom meg på veien og dikta en sang, eller to, men jeg husker ikke hva de handla om

eller den kvelden vi aldri kom oss ut, bare laga impro-sanger hele kvelden. jeg tror jeg har et opptak, fra helt på tampen av den flere timeslange seansen. da vi satt inne på karl sitt rom og mer eller mindre hadde jaga han ut. eller kanskje han rømte. regular event.

og så kom jeg til å tenke på høsten 09. da vi øvde inn Lucky på kjøkkenet. men da var det jeg som spilte gitar. og nå er du som bor på rommet på Grønland.

og jeg skal ta teoriprøven tidlig i neste uke. mandag, eller tirsdag, eller onsdag.

og så skal jeg lære meg å kjøre.

sommeren er ikke over

det er sommerfugler igjen, skulle jeg si

men det er noen dager sia nå, ei uke, kanskje to, og sommerfuglene er sikkert borte nå, jeg vet ikke hva de gjør, om de gjemmer seg et sted og går i dvale, om de fryser i hjel, om de bare dør, om de bittesmå hjertene deres en dag bare slutter å slå fordi det er sånn det må være, det kommer nye sommerfugler neste år, det må være plass til dem også, larver som skal gro store, vakre vinger så vi glemmer at vi egentlig syns de er litt ekle, de er jo insekter, og vi liker ikke insekter, små, rare kryp med antenner og lange tynne bein og en hud vi ikke kjenner igjen, så sommerfuglene gror vinger med vakre farger og mønstre så vi skal se det, si «se, en sommerfugl!» og le og smile fordi de er så pene, og når det er sommerfugler rundt oss betyr det at er sommer igjen, at det er sommer fremdeles

men det er noen dager sia nå

ei uke, kanskje to

ting jeg tenker på i denne byen

været er stadig fantastisk, gradene ligger på sommersiden, altså over 12, stort sett hver dag, hele dagen, og sola er framme, eller skyene er lette, himmelen aldri langt unna, og lufta er frisk, lufta er den friskeste, jeg puster inn og lungene mine blir lykkelige, og hjernen min ekstatisk, det er utrolig, det er helt utrolig, det er en rus basert på oksygen og renhet, på blikkstille hav, fjell som fremdeles er snøfrie, trær som såvidt har begynt å gulne og rødme, følelsen av å gå langs slitte asfaltveier og sparke stein etter stein, føle seg stadig lettere

jeg løper på tredemølla nede på treningssenteret, ved siden av meg henger unge gutter, har treningshangout, og det er fredagskveld, utfor vinduet, nede på asfalten, hører jeg lyden av skateboard som slår mot bakken, og jeg prøver å snu meg, kanskje av gammel vane, se hvem det er, for jeg måtte alltid se hvem det var, da jeg var yngre og bodde i denne byen, hørte lyden av skateboard mot asfalten, måtte alltid snu meg etter den, titte rundt hushjørnet, se hvem det var, hvem av saggeguttene det var, for alle som skata sagga da, gikk i No Fear-gensere og skatesko, nå sier vi sneakers, det er same same, alt er det samme, samme, noen ganger er det som om tiden har stått stille, men jeg vet at den ikke har det, og jeg vet at det er annerledes, og jeg vet at ting forandrer seg, hele tiden, alt forandrer seg, selv da jeg var fjorten og tiden sto stille gjennom femten, seksten, søtten, da alt føltes enormt og eksplosivt og forvirrende og nytt, så var det likevel som om det alltid kom til å være sånn, at vi alltid kom til å være der, at vi aldri kom til å bli noen andre

i går kveld / i dag morgen

så jeg kom hjem igjen, forlot rosene og den svake råtne eimen, og kom hjem igjen, og sola skinte over Nordland, da vi kom til Troms var den bak fjellene, nå er fjellene rosa av solskinnet fra under horisonten et sted. og det er så stille her. det er så stille, så jeg tenker mer. jeg skulle ikke skrive om det som skjedde 22. juli nå, jeg skulle ikke. jeg skulle vende tilbake til noe normalt, tenkte jeg, skulle skrive om noe fint, noe morsomt, noe godt. men jeg satt på flyet, bladde i avisene og i Dagens Næringsliv så jeg det: «massakren på Utøya», og jeg forsto ikke, «vadå massakren på Utøya?», og så begynte tårene igjen, presse seg på, massakren på Utøya, det er den som gjør det, bomba kan jeg takle, bomba kan jeg forstå, jeg så knust glass ligge i gatene, forvilla meg inn på plassen foran regjeringskvartalet, glass overalt, jeg så sponplatene som har erstatta vinduene over hele sentrum, oslo, hjerter, blomsterhav, blomstereelver. jeg så alt det. jeg forstår Oslo. jeg forstår bomba. jeg forstår ikke Utøya. jeg kan ikke fatte Utøya.

jeg kan ikke fatte at Utøya nå er kjent som øya der 68 ungdommer ble massakrert.

det er det som treffer meg med full kraft i mellomgulvet. det er det som gjør så vondt, så vondt. se ansikter jeg kjenner igjen dukke opp på tv, i aviser. se at de har overlevd en terror og skrekk utenfor min fatteevne. se ansiktene og navnene til alle de andre. så unge som 14 år. noen nesten så gamle som meg. og jeg er ikke gammel. jeg har masse liv foran meg ennå. og de har ingenting foran seg lenger. så mange. det kan ikke forstås.

og livet begynner å bli normalt igjen.

det gjør det.

men det ligger der likevel. dette som er så umulig å forstå. massakren på Utøya. det er der virkeligheten glipper for meg. når utøyaungdommene skriver på twitter, om døde kamerater, om venner de har mistet, kom hjem, skriver de, kom hjem. men ingen kommer hjem nå.

ingen av dem kommer hjem, sånn som jeg nettopp gjorde.

ubegripelig.

/

så kommer jeg på jobb, gråter over alt

så går det noen timer, tv2 skal sende minnemarkering, jeg smører lunsj til brukeren jeg er på jobb hos, og Frode Alnæs begynner å spille, jeg bryter sammen på kjøkkenet, hulker og griner over brødskivene og leverposteien mens jeg skjærer dem opp i biter, griner mens jeg gir brukeren mat, griner når det synges i Folkets Hus, for det var alltid sang, det er alltid sang, AUF og AP, de synger hele tida, vi sang hele tida 

og det er sant, det jeg sa, det føles tristere her, så langt unna alt

kanskje det er stillheten

at alt her er som det alltid har vært

flagg på halv stang, så klart

blomster noen steder (har jeg hørt)

men alt som før

ingen elver av blomster, ingen hav, ingen glassbrott på bakken, ingen sponplater foran vinduene

livet går videre her, det har gått videre tilsynelatende ubemerket her helt sia fredag

og derfor gjorde det så vondt, og derfor gjør det vondere her, enn det gjorde i Oslo

men det er alltid tungt å gå videre, vi må plukke opp bitene, vi må lappe oss sammen igjen, vi må gå videre, så det blir lettere for de som kommer etter, som trenger lengre tid på å bearbeide, på å leve med det som har skjedd

vi blir aldri kvitt sorgen, og den merkelige følelsen av at det ikke skjedde

(bombe i Oslo? massakre på Utøya?)

men vi lever, og det må vi fortsette å gjøre

vi skal huske 22. juli

Regjeringskvartalet, Utøya

vi skal ta dere tilbake

og alt etterpå

hører på counting crows
tenker på hvor gammel du hadde vært nå
tenker på en rød fjøs
et gult lite hus
på et nes, på ei øy
sola såvidt over bergene
jeg klemmer sammen øynene
myser mot lyset

jeg hører på counting crows
tenker på alle åra som har gått
skjønner egentlig ikke at alt imellom da og nå har skjedd
lukker øynene, prøver å spore sammenhengen
det kan være et anfall av akutt nattlig dødsangst
eller bare den der føkkings følelsen av forgjengelighet
som henger sammen med tomhet
og mangelen på tyngde
mangelen på ting som blir igjen
mangelen på mennesker
som blir igjen

så jeg hører på counting crows
august and everything after
prøver å huske meg selv
og alle de andre
skisserer mentale omriss

tenker at den jeg var er borte
tenker at det går en bro mellom oss
jeg kan føle, men ikke finne
ikke ta på, ikke se
og aldri gå over

livet: revisited

og det er litt rart å tenke på at jeg flytta fra Tromsø

jeg husker jeg stod nede på busstoppet vis à vis Rorbua. det var vår, eller nordnorsk sommer, jeg hadde på meg cordfløyelsbukse og en lilla tynn og egentlig alt for stor hettegenser fra Scorpius, en sånn alternativ sak vet du, eller kanskje var det denne, ja. det må ha vært denne, den jeg hadde kjøpt et år og fire måneder tidligere i Mexico

fresh-faced og 20-snart-21. sånn som det så jeg ut den kvelden jeg sto nede på busstoppet ved Rorbua, det er sånn jeg ser ut i hodet mitt i alle fall, og jeg ser på fjellene over fjorden, jeg ser på fulle nordlendinger samla ute på gata, og lufta er så frisk, det er sommer, eller en slags vår og likevel er det en krystallklarhet i lufta, som den du kjenner på høsten og vinteren når kulda kommer og har satt seg, og jeg husker at jeg tenkte «skal jeg virkelig dra fra dette?» og jeg var ikke sikker, men jeg gjorde det likevel.

jeg dro.

og nå er jeg her igjen. første gang på over et år. det er så mildt at man knapt trenger ull. den digitale gradestokken nede i byen viste +6 da jeg så mot den en gang i firetida, og jeg skjønte plutselig hvorfor jeg var så klam og varm og hvorfor jeg ikke lenger sklei på isen som lurte seg under nysnøen:

den hadde rett og slett smelta bort. gatene er bare nå. det er mørkt. regissøren jeg er gjestekontakt for spurte meg hvor mye søvn man trengte om sommeren vs vinteren. jeg svarte at det var en vanesak, stort sett. og at jeg heller ville ha snø og kulde, enn mildvær og minus. uten snøen forsvinner alt lyset i asfaltens sorte hull. det blir mørkere. hardere. det er ikke så dempet som når snøen ligger over bakken. det er hardere kantere, mørkere morgener, mørkere kvelder. mørkere netter.

og jeg er i Tromsø igjen og alt føles bra. jeg så en fantastisk fin svensk-finsk film på tirsdagskvelden, og det å se den her, i Tromsø, gjorde den bare enda finere. følelsen av hjemlighet og den rare gjenkjennelsen man kan få av å se noe som man egentlig ikke kjenner igjen (er jeg finsk læstadianer? nei nettopp) fylte meg til et surrealistisk punkt, så sterkt at jeg var klar for å aldri gå på flyet sørover på mandag. jeg tror det er det finske språket. det er kulde og nordlighet, akkurat som jeg kan kjenne saltvann og kaldluft i nordnorsk, kan jeg kjenne kulde i finsk. det samme med samisk. det er vinter, høst, vår, sommer, men alltid med det friske, kjølige lufta man finner i nord. ingenting er klamt og svett, bare friskt, som rosenrøde vinterkinn.

jeg er visst et polarbarn likevel.

i minusgrader har jeg har kinn som fryser til is

det er vinter i byen

jeg glemte nøklene hjemme før jeg dro på jobb, og endte opp med å overnatte på ei turkis feltseng i ei leilighet med masse fine ting og farger ca et minutt hjemmefra. jeg fikk til og med en tannbørste, og kjente at det var skikkelig hell i uhell at jeg glemte nøklene akkurat den kvelden. det kunne vært verre. byen er kald, gradene på minussida, og jeg glemte den viktige regelen som gjelder hver høst, vinter og vår: krystallklar himmel og sol betyr kulde. jeg hadde kledd meg for varme, men all varmen forsvinner opp i atmosfæren når det ikke er noen skyer til å kapsle den inn. skyer er drivhuseffekt. noen ganger er drivhuseffekt en fin ting.

og det kunne vært verre, jeg kunne merka at nøklene mine mangla først idet jeg sto utfor døra og skulle til å åse opp uten å finne nøkkelknipet med «nei til atomvåpen»-nøkkelknipegreia på, den jeg ikke aner hvor jeg kjøpte eller hvor jeg fikk den fra. jeg vet det var en gang i første halvdel av dette tiåret som snart går over i historien, som alle tiår jeg har levd i allerede har gjort. det var en gang da jeg var ca søtten, kanskje atten. det er så lenge sia at det føles som alltid. som om de alltid har hengt der, alltid vært selve kjernen på nøkkelknipet mitt.

ja, «nei til atomvåpen» er uten tvil mitt nøkkelknipes harde kjerne. alt det andre kommer og går, men «nei til atomvåpen» holder stand, år etter år.

og nå er det snart jul igjen.

at Penthouse Playboys vrikker jula inn på Rockefeller er for eksempel et sikkert teng på at det snart er på tide å forlate byen til fordel for Byen, som til tross for en stor b ikke er særlig stor, tvert imot er den ganske liten, eller middels i norsk målestokk. ser man på verden sånn generelt er den kanskje bare en slags landsby. alt er relativt, ingenting konstant. kontekst, det handler alltid om kontekst. og når konteksten vrir og vender på et utsagn blir det ironisk.

det lærte jeg på litteraturvitenskap i Tromsø i 2006.

jeg har tenkt mye på Tromsø i det siste. noen ganger blir Oslo så kvelende. det er ikke nok luft her, og den som er her er ikke frisk nok. jeg får ikke røde roser i kinnene av kald nordavindsluft, jeg blir ikke slått overende av evigheten i fjellene rundt meg, av evigheten i havet som legger seg rundt øya og fjærsteinene som et blankt mykt speil eller som skumkvit fråde om det blåser friskt og sterkt, som det gjør hjemme nå, tror jeg, for jeg leste et sted at det var storm.

det er aldri storm i Oslo.

om noen sier noe annet lyver de. det finnes ikke Vær her. det finnes regn, sol, lett bris og av og til snø. det finnes kulde, varme og alt i mellom. men det finnes ikke Vær, Vær kommer aldri hit og rusker i deg, drar i hushjørnene, får treveggene til å knake eller pipa til å ule, strømmen til å gå og skolen til å stenge.

og det er riktignok ikke så ofte strømmen går eller skolen må stenge der oppe lenger heller, men det er ikke fordi stormene har blitt snillere og svakere. det er strømledningene som har blitt sterkere.

fremdeles er vinden så sterk at du kan lene deg mot den og bli støttet en liten stund, noen millisekund. fremdeles er vinden så sterk at du tenker at alt du trenger er et bredt stykke tøyduk for å fly avsted.