no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

Reklame

sørgående

jeg er på Polarlys

her har jeg vært sia klokka halv ni dag tidlig, minus førti minutter på Stokmarknes, minus en time i Svolvær, og sola har skint hele veien, og da vi kom til Lofoten blei havet speilblankt, og nå ligger båten til kai i Stamsund og jeg sitter oppe i baren på dekk 7 og hører en engelskmann spille ganske kjipe coversversjoner av klassiske poplåter, men han er en hyggelig fyr og i sted kalte han meg en «beautiful woman» med et «warm face».

men jeg vil bare komme meg ut til Træna og puste havlufta og slå opp teltet og håpe det ikke regner, og finne et sted pc-en min kan bo mens jeg er ute og vandrer og skriver et par saker for festivalmagasinet sia de fiksa meg presseakkreditering på tampen, veldig på tampen, det var vel i går kveld at alt ble bekrefta og impulsturen til Træna faktisk var i boks, og selv om det er litt kjipt at jeg må dra med båten klokka elleve søndag, så kommer jeg meg i alle fall tilbake til Bodø, så jeg kommer meg tilbake til jobb, så jeg klager ikke, dette var ikke planlagt i det hele tatt, og nå har jeg vært fryktelig mange timer på Hurtigruta og det virker som det blir enda litt lenger enn jeg trodde, klokka ti skulle den legge fra kai her men nå er klokka kvart over og hadde jeg visst dette hadde jeg gått i land og lufta meg og satt beina ned på Stamsund, for det er det jo garantert lenge sia jeg har gjort, men jeg sitter fremdeles her oppe i baren og hører på denne crappy musikken denne engelskmannen spiller, og venter på at båten skal legge fra kai og bevege seg sørover mot Bodø

så jeg kan sove litt, ta en dusj og bevege meg vest i havet på enda en lang båttur

og så gå i land

æ hadde bestandig den drømmen

på TV kjører Hurtigruta nordover

ute på havet seiler Hurtigruta nordover

på TV viser de bildene

og Kråkesølv synger at ingenting er så godt som nordavind mot varme kinn

men her har det ikke blåst på ei uke, to

ikke ordentlig

og jeg har ikke vært her på noen dager. løvetanna er halvveis avblomstra allerede. jeg så det komme. jeg skjønte det før jeg dro sørover. og i oslo var det skyer og regn og en time med sol, kanskje to. jeg hadde pakka klærne jeg har brukt de siste ukene. jeg hadde pakka sommerkjole, shorts, singlet. jeg visste det skulle bli regn, men jeg tok bare det jeg har blitt vant til. gikk rundt med våte tøysko i to dager. spiste meg mett på Oslo Vegetarfestival. dansa på Revolver. klemma på folk. det er så mange fine folk i Oslo. jeg tenker at andelen fine folk øker proporsjonalt med andelen mennesker generelt, så det er ikke så rart.

det er mer et fact of life.

en fun fact, om du vil.

jeg strør om meg med dem for tida.

tok taxi til Oslo S, tok flytoget til Gardermoen, fløy til Tromsø, spiste grønnsakspasta på kaia (sol, 19 grader, solbriller), sov på hurtigbåten hjem.

tenkte at det var fantastisk å lande på en anna flyplass enn Evenes, Harstad, Narvik.

jeg vil videre. tar det jeg får.