og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

Reklame

type A

på lørdag jobba jeg ni og en halv time. jeg snubla eller trådde feil i steintrappa mellom Rockefeller og John Dee, med en nesten-full bakk med drinkglass. knas i gulvet, jeg kom på fest noen timer senere med fire plaster og kvit teip rundt hendene for å holde dem på plass. følte meg passelig hardcore, rett fra lang dag på jobb med inkludert arbeidsulykke og tilsynelatende veldig skadde hender, til fest klokka halv to og ei flaske vin i handa. dansa rundt bålet gjorde vi og, bakgårdstyle. senere satt vi på kjøkkenet og lekte flasketuten peker på i tre sekunder, og en Trygve fra Bergen ville at den flasketuten pekte på skulle svare på hva den siste seriøse selvrefleksjonen hun (eller han, om flasken skulle snure tilbake til han som stilte spørsmålet) hadde vært.

det ble selvfølgelig min oppgave. jeg sa noe ganske ærlig, men som jeg nok også har sagt før; jeg har vært feig og venta på at livet skulle komme til meg. nå har jeg slutta med det.

idag ville jeg sagt noe annet. det er heller ikke en helt fersk selvrefleksjon (for de helt ferske holder man for seg selv en stund, til de har modna litt og ikke lenger er så dype og viktige), men jeg gjenoppdaga den i dag, da jeg kasta meg selv ut av senga ti på sju, hoppa i klær og sykla avgårde til Namra på Grünerløkka for å gå en frisk liten morratur før hun dro på jobb og jeg dro på jobb:

jeg er et undertrykt a-menneske. jeg har levd i selvbedrag i mange, mange år. morgener er best, gjerne når de er litt travle og bråkete og on-the-go. jeg trenger aktivitet, og jeg trenger ytre grunner for å være aktiv. en avtale, for eksempel. det holder ikke at jeg lover meg selv noe, jeg må love andre noe. først da virker det som noe som MÅ skje, først da er jeg motivert til å gjøre det. jeg tror dette skiller veldig ambisiøse mennesker fra oss litt mer midt-på-treet: de har en indre driv, de svarer til seg selv, de trenger kun de løftene de har gitt til seg selv, ikke til andre.

jeg vet ikke om man kan finne en slik indre motivasjon når man først har vært så avhengig av ytre motivasjon så lenge man kan huske. jeg skulle gjerne hatt det, men den er ikke der. jeg prøver, litt. prøver å vokse inn i en annen meg. det er rart, det tar tid, og jeg vet ikke om det lykkes til slutt.

men man må prøve. eller: man kan, hvis man vil.

(og vil du få et anna innblikk i bakgårdsfestfenomenet og ikke minst hva som ligger i konseptet «ågenach», for all del, les her)