tingene som ikke er

Tagg: iron & wine

i saw sunlight on the water

da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall 

da begynte det å stikke

for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset  tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina

men det meste er som før

bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her

noen ganger trenger vi bare se på hverandre

vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang

men aldri helt borte

aldri langt nok unna

Reklame

i saw blood and a bit of it was mine

jeg har begynt å høre på Iron & Wine igjen

see the sign it says clear weather

for tida liker jeg å høre Arthur Russell synge i close my eyes and listen, to hear the corn come out på repeat. her om kvelden lærte jeg meg å spille den på gitaren. pappa og jeg prøvde å finne ut hvor skjeivstemt gitaren min er, og den ligger bare en halvtone under keyboardet, altså normalen, og jeg syns ikke det er så verst. jeg må hele tida stemme etter den tredje nederste strengen, eller øverste kanskje, jeg husker ikke helt, men jeg må alltid stemme etter den strengen fordi den har mangla en knott i over ett år, sikkert i to år, så det er umulig å stemme den, alt må stemmes rundt den, og likevel, og til tross for temperatursvingninger, ligger gitaren altså bare en halvtone under der den ideelt sett burde være, og jeg tenker at jeg kan leve med det, og har oppdaga at jeg liker best å synge i A-dur, eller G#-dur, either or, og så lurer jeg på hvor det plasserer meg i landskapet, eller hvor liker folk flest å synge, er det en toneart som flere foretrekker, er det en toneart som majoriteten liker å synge i, sånn helt naturlig?

jeg liker også å høre Sam Beam synge i was walking far from home and i found your face mingled in the crowd, så jeg spilte den på gitaren også, og så spilte jeg flere Iron & Wine-låter, de er alltid så lette å spille, akkordmessig, og det er mye anna jeg liker å høre om og om igjen,for eksempel det har aldri føltes mere riktig å ta feil, og jeg liker Agnes Obel og tenker «damn at jeg ikke så henne på by:Larm som jeg hadde tenkt» og «Flying Canoes», ikke sant, den liker jeg også.

men jeg liker aller best å høre Arthur Russell synge don’t you hear the stars they glisten, as we go in and out

a vision too removed to mention

jeg vil fortelle, men jeg gjør det ikke

sykle hjem midt på natta, småkrangle på tull om sykkel som fremkomstmiddel er fortida, men såklart; jeg ser tilbake, jeg har alltid sett tilbake. framtida tilhører andre, og tydeligvis ikke en ueffektiv sykkel. men jeg er ikke enig, og beviser syklingens effektivitet ved å trå halvhardt på pedalen og få masse fart, var det det jeg sa? og jeg suste avgårde, eller trilla ganske fort i alle fall, ned Brugata på vei hjem til en bakgård med bål og ei kald øl.

kanskje gjør jeg av og til ting litt på trass

men det betyr ikke at jeg ikke mener dem

heller ikke at jeg vet hva jeg egentlig mener eller tenker om noe som helst, anna enn at jeg ikke stoler på følelser og ikke stoler på logikk, så da stoler jeg vel ikke helt på den menneskelige tilstanden, og jeg stoler ihvertfall ikke på fulle noen-som-helst, enda jeg tenker at det godt kan hende man er sitt indre selv mer enn noe annet når man er full. i så fall burde fulle folk være de man stolte på, så kunne man heller være skeptisk til våre edruelige alter egoer. jeg vet at jeg i kjenner meg sånn noen ganger, når jeg har drukket for mye rødvin eller øl, eller rom og cola, som om jeg er meg selv i større grad enn når jeg er edru; som om den personen jeg husker at jeg var plutselig dukker opp igjen og ikke lenger er så redd for å bli sett og gjøre seg selv sett. og det er vel derfor vi drikker og, ikke for å glemme hvem vi er, men for å huske hvem vi var? eller bare for å slippe å ta ansvar for våre handlinger. eller bare for å ha det gøy, hva vet vel jeg.

bortsett fra at det er noe der

og jeg vil pirke i det og forstå det. men det er tryggest å la vær. det er alltid tryggest å la vær.

og Sam Beam, herr Jern og Vin, ga ut en plate i mai som selvfølgelig har passert meg hus forbi. på den er den fineste sangen han har laget: om å huske, om å leve, om kjærlighet og døden; og håpet om noe etter det siste hjerteslaget; tell my mother not to worry.

jeg har skrevet meg inn i et hjørne. Sam får være veiviseren ut: