på søndag våkna jeg i tolvtida. det første jeg tenkte var at jeg måtte vaske røyken ut av håret. så tenkte jeg at jeg elsker røykeloven. om det er en lov jeg vil gifte meg med, så er det røykeloven. loven om at det ikke er lov å slå barna sine er på en god andreplass. men røykeloven: you are my man.
på nach til klokka var nesten seks. utafor var himmelen rosa og vi hørte på Joanna Newsom. det kunne vært verre.
denne låta her er bra. the roots, folkens. en gang kom jeg og venninna for seint til en konsert de hadde på rockefeller. vi hadde hengt ut hjemme og drukket øl. på konserten bælma jeg to øl til, eller flere, på rekordkort tid. det var på den tida jeg bodde i hegdehaugsveien og så sånn her ut:
savner det trynet der. young fresh and new. men; what can you do? som jeg sa da jeg var fjorten: bedre å bli eldre enn å dø. kan i det minste konstatere at jeg er tynnere nå. in ur face 21 YO.
savner den hua også. den forsvant denne kvelden, da vi dro på the roots-konsert og drakk oss fulle. jeg var i alle fall full. endte opp på barongsai og spydde på do. havna i en taxi hjemover og holdt på sovne på ei skulder. gode tider. eventuelt bare andre tider. holder vurderinga åpen.
savner pulsvarmerne også. vet ikke når jeg mista den ene, bare at jeg bare har den andre igjen nå. skjerfet er forresten like gammelt eller gamlere enn meg. ligger og chiller i det på et bilde fra en kjøretur i den gamle opelen vår. jeg tror det var en opel. den var rød med svart tak, kabriolet-ish. sitter i barnestolen i bilen, er kanskje ett år eller noe. pittelita. lurer på hvor det er. nittiåtte prosent sikker på at det ikke er mista, bare forlagt. (skjerfet altså)
kryss fingra.
men det var den låta. the roots sampler joanna newsom. to helter fra forskjellige verdener, smelter sammen i en ny enhet. just the way i like it.
RIGHT ON
p.s.
nå har jeg googla. satser litt mer på at det var en metal ford. sånn som denne:
p. p. s.
men jeg kan ta feil altså.
har en tendens til å gjøre det likevel
takket være namra fant jeg ut at The Roots har brukt ei låt fra Joanna Newsoms første plate på den nye plata deres. The Book of Roght-On har blitt til Right On, og det funker, det funker ganske så bra til og med. Så jeg begynte å lete, tror jeg, eller jeg leste et annet sted at noen andre hadde sampla Joanna Newsom i ei låt, og det jeg fant var denne låta som jeg aldri har hørt om, av en fyr jeg ikke visste eksisterte. og det funker. det funker jævlig bra.
edit: og ja. såklart kommer Fashawn på Øya. såklart. and the list grows longer … hilsen neida-er-aldeles-ikke-bitter-i-det-hele-tatt-for-at-jeg-ikke-kommer-meg-på-Øya-Hanne.
When it was dark,
I called and you came.
When it was dark, I saw shapes.
When I see stars, I feel, in your hand,
and I see stars,
and I reel, again
jeg er sliten for tida. vårslapp, eller litt i manko på b12 og d-vitamin. men legen fikser. imens hører jeg joanna newsom om igjen og om igjen. jeg hører henne synge om hvordan hun hatet å lukke døra for baby Birch, hvordan man, på en god dag, kan se enden herfra; hey hey hey, the end is near, og ingen andre kan få hey hey hey til å høres så sårt og ekte ut, tenker jeg. jeg hører joanna synge om vannet, hvordan det går djupt ned når det ikke sprer seg ut; it runs deep, my darling, where it don’t run wide, og tenker at joanna aldri blir ferdig med vannet, og jeg skjønner det han sa den gangen om at hun var vann, om hun skulle være et element ville hun vært vann. selv sier hun at hun er jord. jeg kunne se den, jeg tenkte at jeg kunne høre det også. kanskje er det så enkelt at jord trenger vann. jord uten vann er ørken, dødt.
og aller mest hører jeg henne synge om å grave seg en plass i Edens hage, et sted der det ikke er trær og gress, et sted der ikke finnes frukt og synd, bare jord og vann; it was dirt and dirt is all the same, jord er jord, vi kommer fra det, vi blir det igjen til slutt; i believe in innocence, little darling, start again.
og selv om jeg er trøtt og sliten klarer jeg ikke høre på meg selv og legge meg, klokka er halv ett snart og jeg er fremdeles våken, det ligger klær i senga mi jeg må legge unna, på ei av de sammenraste hyllene i skapet, i bokhylla står et glass med tannbørste og tannkrem, det er viktig å pusse tenner, tanntråd også. og aller helst vil jeg bare kunne legge meg her og nå, uten å måtte gjøre så mye først, det er så slitsomt å gjøre noe når man er sliten, hele kroppen prikker og kiler og øyelokkene glir igjen, å holde dem oppe er en kamp, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg alltid kjemper.
joanna synger
by the time you read this i will be so far away
og i bakgrunnen løper harpetonene opp og ned
og jeg skulle skrive om den nye plata, hvordan den er fin, men ikke sånn som Ys, ikke sånn at den gir meg hjertebank som de siste minuttene av Only Skin gjorde de første gangene jeg hørte dem og verden snurret rundt og kom nærmere
men så kommer ’81
og gjør meg ordløs og plutselig helt i sync med den linja fra en anna sang som jeg har bært med meg i så mange år, the saltiest sea knows it’s own way to me, jeg skjønte den pluselig på et anna nivå. saltet, vannet. vi bærer havet i oss, alltid.
tingene som ikke er 