et par tanker, et déjà vu

hadde det ikke vært lettere noenganger å bare ha et liv, jeg mener, bare ha et sted å leve det, et sett med mennesker, et sett med scener, scenarioer,slik de levde før, livet på et sted, bare at det er en illusjon, jeg vet, en feiloppfatning; folk har alltid flytta på seg, men det har aldri vært så lett, og det blir sikkert lettere, men det er fremtida, ikke nå, og akkurat nå er det så lett å bare sette seg på et fly, ta med seg noe og dra, stikke, bevege seg fra nord til sør, fra øst tilvest, og tilbake igjen, i rett linje og via omveier, men du kan ikke ta med deg steder, folk, du kan ikke ta med deg stemninger; en fest du håper aldri tar slutt, en dag der det ikke er anna å gjøre enn å henge rundt og spise, utsikta fra toppen av et lite fjell (relativt sett, min venn, relativt sett), følelsen av lufta som blåser rundt deg, drar håret ditt rundt ansiktet ditt i en tvungen solgangsvals, de travle gatene dere manøvrer dere gjennom, køene med hipsterkids dere ikke orker å joine, grusveien utafor huset ditt, en sliten lyktestolpe i høstnatta

men et sted av gangen.

selv om jeg ikke klarer det. jeg er aldri bare et sted, kanskje i noen øyeblikk innimellom, men som regel er jeg i flere øyeblikk, samtidig, det er her og nå og det er i går, eller i forrige måned, eller fjoråret, eller noe lenger bak, et tiår, kanskje to

så jeg hører på john olav nilsen og gjengen igjen, og selv om det bare er august er det mørkt nok ute til at det kunne vært oktober, klokka fem-seks på ettermiddagen (ikke 01:43)

P.S. følg med litt, det blir et lite øyeblikk av priceless inni der. lover.

Reklame