that was the worst christmas

ever:

 

lillejulaften

jeg burde ha tatt mitt eget råd og satt på Sufjan Stevens litt tidligere i desember, jeg kjenner det hjelper allerede

 

man kan bli eldre, men ikke klokere. ikke egentlig.

jeg sitter våken på nattevakt, tida går ikke fort og ikke sakte, den bare går, eller bare er, jeg har spist dagens eneste måltid; pasta, nøttesteik og pesto (for ei brødskive og litt godteri telles ikke som måltid, og det gjør heller ikke ei snacksgulrot, og det er ca det eneste jeg har lyst på for tida, snacksgulrot, de skikkelig smakfulle), jeg er matlei, i går varma jeg opp potet og nøttesteik og smør i mikroen, jeg varma opp mat i mikroen, det er ikke noe jeg gjør, varmer mat i mikroen, jeg tok et bilde av meg selv i høst, med en toro-kopp med mat, som et trist dokumentarbilde over det livet mitt hadde blitt;

legg gjerne merke til de sykt chippa neglene

Rett i koppen, tørka pasta, tre tonn sukker og tomatpulver, det var til å grine av, men det var ikke tid til noe på den tida, og nå har jeg tid til mye, men jeg gidder ikke, jeg gidder ikke mat, jeg gidder knapt å spise, jeg klarer ikke å tenke på noe mat som frister en gang, ikke litt, kanskje eple, juice, Farris Bris, kanskje en klementin om den er passe frisk i smaken, jeg har ikke engang lyst på te lenger,

ikke te engang.

….

noe et sted på internett minte meg om at tiåret snart er over.

det var rart. jeg har ikke tenkt på det en gang. jeg tenker alltid på sånne ting. jeg var Fader Tid inkarnert, jeg noterte alle klokkeslett, alle hendelser, jeg noterte de i dagbøker, bak øret, i hodet, i handa. jeg noterte meg alt. nå vet jeg ingenting lenger. jeg tror jeg blir dummere med åra. jeg vet mindre om verden. mindre om historia. får med meg færre nyheter, har mindre meninger. ikke færre, bare mindre. de har krympa, er ikke så store og viktige lenger. for et tiår mente jeg ting så sterkt. nå trekker jeg på skuldrene, trekker den ene munnviken opp (venstre), tar på meg likegyldighetstrynet, har falt i den samme gamle fella; bli gammel -slutte å bry seg.

delvis i alle fall. jeg ga det opp selv. kanskje jeg kan lete det fram igjen. jeg vet ikke.

men ting forandrer seg.

det har gått ti år sia jula 2000. snart ti år sia mi første grusomme fyllekule, nedover Grønnebakkan, rulla mer enn jeg gikk, kasta opp i taxien, vi tar ikke den historien nå, men det er ti år og mer sia jeg blei konfirmert, det er ti år sia jeg gikk på en ungdomsskole som delvis har blitt revet nå, den asbestbefengte delen i alle fall, til fordel for noe nytt og fresht, kanskje. det er ti år sia ganske mye nå. jeg tror ikke det var et særlig bra år. jeg vokste det året, ikke på den stort sett bra måten jeg har vokst de siste åra, på den vonde måten, det var ikke et godt år, og jeg slutta det med å styrte heimbrent og rødbrus til jeg kasta opp.

så ble ting bedre.

jeg slutta å gråte meg i søvn til Counting Crows og Live.

Reklame

den mørkeste måneden

Desember er fin,

det er jul, lys og pynt og varme farger, rimelig hyggelig, mat overalt,

så mye mat at jeg egentlig mister matlysta, jeg skjønner ikke folk som legger på seg i jula, jeg går ned, alltid, et par kilo lettere i januar enn i november, nå begynner jeg å passe klærne mine igjen, de som var et par-tre kilo for trange i sommer, i hele høst, de er ikke det nå lenger, kanskje bare 500 gram, et kg toppen.

Dessuten snur sola i desember. Det er på det mørkeste at det begynner å lysne igjen. Sånn er det bare, og sånn er det med desember, det er mørkt, men det blir bedre, lysere tider i emminga, all that jazz. Selv ser jeg vel «dagslyset» en gang tidlig i januar. Eventuelt på årets siste dag.

Nattjobbing i mørketida. Burde kommet med et mørketidstillegg.

times are changin’

alle andre tar juleferie

men resten av desember er bare jobb. jeg legger livet som kattepasser bak meg og vender nesa hjem til rommet i andreetasjen, med alt for mange klær, alt for mange ting, jeg tenkte å bruke jula til å sortere livet mitt og plassere ting der de hørte hjemme, men jeg skal jobbe, hele jula skal jeg jobbe, hele desember, halve første uka av januar. nesten hver natt i romjula skal jeg sitte våken. jeg er allerede der, så det gjør ingenting, egentlig. og det blir andre året uten den obligatorisk andrejuledagsfylla, og det gjør heller ingenting, eller ikke så mye, i fjor sovna jeg av, var det ikke sånn, eller var det året før, hvem holder tabs lenger, kanskje har jeg ikke vært ute andre juledag på tre år nå, med dette året altså, så da er det kanskje ikke så obligatorisk likevel; vorse, bli full, dra ut, si «hei, hvordan går det, hva driver du med nå» til tjue stykker, om ikke flere, bortsett fra at nå trenger man ikke egentlig spørre lenger, så lenge man er friends on facebook kan man heller starte samtalen med «hei, lenge sia, så du hadde vært i Uzbekistan/Madrid/Australia» eller «hei, lenge sia, så du hadde flytta til Oslo/Køben/Berlin/et nes», og så har man det gåanes, man kan snakke litt om det, eller rope over musikken, men før sa vi bare «har du det bra?» mens vi smilte til hverandre og ikke visste hva mer som kunne sies, anna enn at det var mye

i noen tilfeller

i andre; ingen verdens ting

Hey Guys! It’s Songs for Christmas Time!

jeg har venta så lenge på denne dagen

helt sia jula tok slutt i fjor, så lenge har jeg venta, jeg tenker det var ca trettende dag jul, altså litt uti januar, da var det bare å lukke itunes eller glemme at den fantes på spotify eller overhodet og finne andre ting å høre på.

jeg snakker om Sufjan Stevens. jeg snakker om Songs for Christmas. jeg snakker om min absolutte favoritt av alle juleplater som finnes. den ligger og flyter et sted over Desemberbarn (Kari Bremnes og Rikard Wolff). den ligger og flyter på topp, fordi den rommer alt. eller, de fem platene som til sammen utgjør bokssettet Songs for Christmas, de rommer alt. de rommer julestemning, nostalgi, humor. gamle sanger i ny drakt. nye sanger i noe som likevel virker som en drakt som alltid har vært der, når det er jul. jeg vet ikke hva det er denne mannen gjør, men han gjør det så usannsynlig bra.

USANNSYNLIG BRA

jeg blir varm inni hele meg.

jeg har venta i nesten ett år.

men nå er det desember.

endelig!

so basically: I love Sufjan Stevens. I love Songs for Christmas. It’s december 1st. FINALLY.

Sonjas sang til julestjernen

fordi det ikke blir jul uten, og fordi jeg sto på en kirkegård og frøys da den gikk på tv. eller vent, kanskje jeg var på en liten julegaveleveringssvipptur, kanskje innom butikken, eller kanskje det var da vi hadde julegjester, jeg vet ikke lenger, jeg har ramla av tia, null peiling, null orden.

nå er cpt. Jean-Luc Picard Ebeneezer Scrooge på tv, han spiser suppe til kvelds og har besøk av spøkelses-Jacob som vil advare ham mot faren ved å glemme julens sanne budskap om medmenneskelighet og vennlighet; why do spirits walk the earth, sier Picard, Woe is me, svarer Jacob; I bear the chain I forged in life.

med andre ord: karma. vær snill, så får du gave av nissen. hvis ikke må du bære på tunge lenker i etterlivet. gaver fra nissen vs tunge åndelenker. jeg går for gavene.

fred og kjærlighet

og en riktig

en usedvanlig hendelse

i morra er det julemorgen, den ordentlige julemorgenen

fram til klokka fem er det egentlig ingenting spesielt med dagen. ikke før kirkeklokkene ringer jula inn, sølvguttene er staskledde på tv og det lukter julemat i kjøkkenet, ikke før da er det virkelig jul. ikke lillejulaften med Grevinnen og den fulle hovmesteren, juletrepynting og grøt. og i alle fall ikke lillejulaften med en plutselig-våken-fra-dvale-veps summende rundt i stua.

jepp.

plutselig var den bare der. et beist av en veps. så store insekter finnes normalt ikke her oppe, de hører til lenger sør, og gudene må vite hvor han har vært de siste månedene. eller hun, kanskje det er en hunnveps, en dronning som har våknet opp til varmen og i forvirrelsen forsøker å danne et nytt bol i taklampe vår.

somethin’ ain’t right with this picture.

det skal ikke finnes veps på lillejulaften, med mindre du er sted sør i verden. langt sør, nærmere ekvator. da finnes det vepser og bier og maur og edderkopper i fleng, det er sånn det skal være. de kravler i en sto over vasken, over veien, de kommer summende inn vinduet ditt som er åpent i et forgjeves forsøk på å lufte, de samler en troféfamilie oppi taket oer senga di (seriemorderedderkoppen): de kravler og kryr overalt. det er normalen.

veps i stua på lillejulaften: not so much.

men det blir vel jul likevel. hva nå enn det skal bety.