tingene som ikke er

Tagg: julie doiron

24-hour party people. still need sleep.

jeg håper det er billetter igjen

klokka er kvart over tre, midt på natta. jeg fryser og har trøtte øyne, men jeg legger meg visst ikke likevel. historien gjentar seg selv, om og om igjen. jeg våkna på sofaen på kjøkkenet i natt, med halve meg lent mot Namra sine bein. vi bedrev helt vill nachspillfail, og drakk ikke engang opp rødvinen som sto igjen. for opptatt med å spise ferdig de kalde, skuffende falaflene våre antageligvis. frem til da var kvelden imidlertid ikke full av så  mye failing, kanskje med unntak av mitt forsøk på å herme etter mr wacky-danse-dude. jeg endte opp med å se teitere ut enn han, for å si det sånn. noen ganger tror jeg at jeg er en 180 cm lang jente fanget i en kropp på 154,5, og det kun fordi jeg er mer klumsete enn høyden min skulle tilsi. det er akkurat som om beina mine noen ganger gjør ting uten å si ifra. jeg ramler flere ganger enn jeg kan huske. i det minste har jeg sjølironi. hahaha. sånn.

men nå digregerte jeg. det jeg skulle si var at jeg sovna på sofaen i natt, og våkna, for så å gå rett inn på rommet mitt og legge meg under dyna og prøve å få varmen inn i kroppen igjen. så sovna jeg, og våkna. sovna og våkna. sovna og våkna. sovna og våkna, og ga opp. da var klokka halv ti, og mitt sedvanlige post-fylla-energinivå raste oppover. Namra sov på sofaen ennå, men etterhvert begynte vi å drømme om Revolvers veggisversjon av engelsk frokost, som ikke lenger er tilgjengelig sia Revoler Kjøkken som skulle åpne i september er stengt på ubestemt tid. trist. jeg savner Revolver-suppene. good times.

så gikk vi. langt og lenger enn langt. bort til Løkka, der vi gjorde oss selv til lett bytte for et par Jehovas vitner idet ordet «umoralsk» lokka dem til oss. senere satt jeg på et grønt kjøkken og leste opp på engelsk alle utfordringer dagens samfunn gir youths, mens jeg glemte å drikke teen min. det er jo forsåvidt fintat to stk 24-ere (eller en 24-er, en nesten 24-er) kan gå for å være youths, det får være dagens kompliment. vel. tida gikk, og klokka nærma seg to. vi la på vei ut i høstsola, retning Litteraturhuset (og Baker Hansen müeslibolle, mmm) og Tore Rems foredrag om Bjørneboes femtitall, som jeg hadde planlagt å gjøre til grunnlaget for dagens bokmerker-post. jeg lekte skribent og noterte på ei blank side i utgaven av Natt og Dag, som jeg hadde rasket med meg fra en stand inne på en Kiwi. jeg noterte ting som «svikeren; Iskariot; hva var det hele blitt til uten meg?» og «vi har de navn vi skulle ha» og «estetisk vakker gavbok», og jeg tenkte en del: at det er snålt at jeg bodde rett overfor Litteraturhuset i et år uten å komme meg på mer enn ett arrangement der for eksempel, og at jeg nok burde gi Bjørneboe en ny sjanse.

(jeg likte nemlig aldri Haiene)

så spaserte vi hjemover langs Karl Johan, mens jeg overrasket noterte meg at det var veldig mange søndagsåpne butikker på gang. ti minutt senere innså jeg at det var lørdag.

i retrospekt skulle vi lekt mer i løvet. folk så kanskje på oss og pekte og smilte og lo litt, men who cares, jeg tror de ble glade av oss. voksne folk som kaster løv i lufta og sir woooo i all offentlighet, midt i Slottsparken en krystallklar høstdag er kanskje ikke hverdagskost. hadde jeg ikke hatt på meg kort skjørt og støvletter skulle jeg lagt meg ned og rulla rundt. kanskje neste gang, da skal jeg stille forberedt.

nå: søvn.

it’s time to sleep now

jeg oppdaga henne i fjor, bare at vi nå er i 2009 så det blir i forfjor (det er alltid så forvirrende i starten av et nytt år, når var i fjor og når er i år og når er neste sommer og sist høst?). det var last.fm sin fortjeneste, jeg husker såpass selv om jeg ikke kan forstå hvor jeg fant denne låta her som ble min første favoritt, for den ligger ikke der, ikke nå i alle fall. kanskje var jeg på myspace? kanskje var den første jeg hørte egentlig Me and My Friend, med den fine videoen og triste teksten.kanskje, men det er rart likevel, for det er denne jeg virkelig husker, som om det var den første. kanskje fordi den er så uendelig fin i sin gjentagende og sparsomme tekst og melodi og komposisjon. no more, no more synger julie doiron, og du føler at du har gjennomgått et sjelsettende tap og at det som er tapt aldri kommer til å dukke opp igjen. det kan være hva som helst. en venn, en elsker, en far, en mor; et menneske som betydde noe hvor enn kort eller lenge det varte. no more singing in the woods, no more singing in the car, synger julie, no more singing in the street, no more singing in the bar, no more singing into your eyes, no more singing into your arms og du skjønner det er over, helt over. no more, og det forklares ikke mer enn det, konstateres bare så enkelt, som et hvilket som helst fact of life. nesten.

sadcore, kalles det visst. cat power gjør det bra, smektende og sakte og seigt (metal heart you’re not hiding/metal heart you’re not worth a thing). men noen ganger tenker jeg at julie egentlig gjør det bedre.