vår! vår! vår!

jeg så hun som spilte mora i den pakistanske (eller var det indiske?) familien i Syv Søstre på en kaffe-kafé idag, sånn ca samtidig som jeg brukte førti kroner på en mocha, og innså litt for seint at jeg heller burde brukt 29 på en ingefærte med honning. kanskje var det fordi jeg flashbacka at det tok litt tid; så for meg Syv Søstres herlige nittitalls-gym med Billeba i kontrastfylte neonfargede treningstights og treningsbodyer, alle de gule rommene, det ville sammensuriumet av dialekter; foreldre som snakka oslomål med et barn som snakka bergensk og et anna som snakka østfolding eller hvordan det nå var, ingen sammenheng i alle fall, ingen sammenheng overhodet.

og ute i sola med mochaen min og ei bok var det så varmt at jeg til slutt måtte ta av skjerfet mitt, jeg kunne sikkert klart meg fint uten cardiganen også, det er så varmt når sola skinner, effektiv varme sikkert over ti grader, pluss. det har blitt vår, vinteren har sluppet taket, den drypper fra tak, renner ned gjennom rør, lager store vanndammer foran dører og langs veier. vinteren slipper taket og alt blir lettere, bortsett fra å holde seg våken etter klokka fire (det må være all sola, alt lyset, et lite sjokk).

jeg er vårslapp, slokner før klokka elleve. hvordan jeg skal klare å holde meg våken på jobb i kveld er et mysterium. kaffe? sukkersjokk? adrenalin? eller bråket fra metallkonserten?

det er i alle fall litt sånn; hurra for grønn «kjøp billett»-knapp, takk Gud for vår og varme (so long til den verste oversiza-boblejakke/fem-kilo-tunge-polarjakke-infiserte vinteren, noensinne).

(og er det ikke litt rart hvordan jeg kan skrive alt med små bokstaver, men fremdeles, etter flere år med en innsikt som sier «jeg er ikke kristen, jeg tror ikke på Gud» ikke klarer å kaste fra meg følelsen av det er noe fundamentalt feil i å skrive Gud med liten g. gud, liksom. så stusselig).

Reklame

kaffekunst

jeg vil ha et mummitroll i kaffe min neste gang, thankyouverymuch

hejdå Øya

antiklimaks på gang. vil ha folk og dansing og fest, ikke rommet mitt og natta. Röyksopp laga fest på Enga. Det var yr i lufta, men det gjorde virkelig ingenting, tvert imot passa det perfekt. yr og litt småkjølig klar luft. sånn passe arktisk sommer, noe som naturlig nok passer perfekt til Röyksopps arktiske lydbilde. jeg dansa og hoppa, alene, sia Stine forlot meg til fordel for Tommy Tokyo & Starving for my Gravy borte på Sjøsiden. det var helt sikkert en bra konsert, men Tommy Tokyo tenker jeg jeg får sjansen til å se en anna gang om ikke så lenge. Neppe Röyksopp, med Anneli Drecker og Robyn (!) og noe som ligna på Karin Drejer, men som visstnok var Anneli. Jeg sto langt bak og tenkte KARIN DREJER. men jeg kan lett ha tatt feil. åh. danse i regnet. Röyksopp. panteboden (som jeg oppdaga altfor sent. noen burde informert meg når jeg sa ting som «har ikkje råd tell øl». på to kjappe runder på under 20 minutt tjente jeg over 150 kr. en liten runde under første del av Röyksopp ga meg førti-femti til. herregud, så rik jeg kunne ha blitt. kunne levd på pantepenger, hadde jeg bare begynt med dette på onsdag. bitter, men samtidig fornøyd. 200 kr i overskudd. penger til mat. eller kanskje noe annet fint jeg trenger. et nytt klesplagg som kan gjøre meg glad. eller sengebein.

sweetness. hva nå? jeg vil på frivillignachet men nedrigg har egen fest senere. jeg vil ut, men klokka er ti over ni tolv og jeg vet ikke helt hvem som er ute, og jeg er lei av å sende meldinger, trykke med tommelen er så slitsomt. dessuten festa jeg igår, og imorra må jeg vaske på jobb og rigge ned og forhåpentligvis få henta pc-pulten. så det beste hadde nok vært søvn. og jeg liker søvn, søvn er bra. men akkurat nå vil jeg ha mer moro. meeer!

jess. peacetegn og vind på vei hjem. og litt regn. og gjørmete støvler:

det ble med andre ord FESTIVAL til slutt

jeg har tilogmed mystiske blåmerker jeg ikke aner hvor kommer fra, men jeg må jo tydeligvis ha slått meg en eller annen gang de siste dagene

og her er vi på Beirut i kraftig regnskyll. dråpene samla seg opp på scenetaket og raste ned i gigantversjoner på oss, der vi sto ved gjerdet atmed et par overentusiastiske ungjenter (kremt) uten regnklær og med langt hår som de slengte dråper på oss med, mens de ropte WE LOVE YOU og dansa, dels i utakt. Stine ser ut som ei porselensdukke, jeg har en mystisk grå flekk over munnen. litt sånn; Hanne, tredagersskjeggversjonen. men det er nok bare en regndråpe.

konklusjonen er at litt regn aldri har skada noen (direkte i alle fall), og at det alltid er litt antiklimaks når favorittlåta di er den første bandet spiller. ja, jeg ville veldig gjerne høre Nantes, men ikke som låt nummer 1. jeg ville vente på den. håpe å høre den velkjente introen, være småredd for at den ikke ble spilt. og så starter den showet og alt etterpå blir litt … rart. for han har jo allerede sunget «it’s been a long time, long time now» og jeg vet ikke helt hva jeg skal vente på lenger. heldigvis dukket A Sunday Smile opp litt senere, og fikk meg til å innse at jeg venta litt på den og. særlig sia Zach Condon oppfordra til allsang fra scena. og det er fantastisk å kunne stå helt fremst ved høyttaleren og føle at man egentlig kunne klart seg uten ørepropper. jeg elsker lyd som ikke er for høy. det var en del bassoverdrivelser ute og gikk på årets Øya, for eksempel. det er ikke så himla kult når man ikke hører stemmene, bare bassen. Fever Ray, for eksempel. bare bass. Röyksopp led også litt av det. men samma fan, dét var en fest.

og jeg klarer ikke wrappe dette opp på en bra måte. jeg er sulten og ikke klar for senga. jeg fikk en kaffe og drakk over halve før jeg innså at klokka var nærmere ti. kanskje det er derfor jeg ville ha en fest. danse meg litt sliten. kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slutte å skrive. koffeinet surrer med hodet mitt. det er alltid greit å skylde på koffeinet.

edvard

den gamle mannen sitter stille i sofaen. jeg ser ham i profil: ryggen litt krumbøyd (eller er han bare veldig liten) en rutet dressjakke med raknede sømmer, størrelse alt-for-stor. holder hendene foldet i et åpent fang, tvinner fingrene litt der han sitter. stirrer rett fram, er nesten ubevegelig. smiler? så forventningsfull han ser ut, som om han sparer kaffen i den kvite kaffekoppen til noen kommer inn døra og smiler til ham, men ingen kommer, og han drikker av kaffekoppen sin. en slurk av gangen, så rolig og lavmælt at jeg ikke merker at han har rørt kaffen før han er halvveis nedi koppen. ikke som jeg, som slukte et glass latte (soya, selvfølgelig) og en müeslibolle med 85 % sammalt rug som om jeg hadde fanden i hælene, som om jeg hadde et sted jeg måtte være og egentlig hadde dårlig tid.

men jeg hadde god tid, nesten all tid i verden; noen timer, mange minutter, ingen grunn til å stresse.

og mannen sitter der fremdeles. en time senere, like rolig, like tålmodig. ser rett fram, ser forbi meg og ut av vinduet. holder hendene foldet, ser av og til på klokka. ventende. buksa hans er svart og oppbretta, rundt halsen har han et oransje skjerf med kvite striper på langs. en caps på hodet, beige, stor skjerm. skjegget hans er tynt og gråstenket, barten kraftig, munnen åpen, tennene kvite, huden mørk. om ei stund kommer han til å reise seg og jeg vil se at han er liten, enda mindre enn jeg tror der han sitter ved sia av meg, fastfrosset blant puter og lave bord, nesten.

arket han leste på har han lagt bort nå. den nederste delen var dekket av handskrift, som om noen hadde brukt resteplassen av en utskrift til å skrive et brev. eller er det bare han som noterer til seg selv? han leser og smiler litt, ler ikke, men smiler. tennene like kvite.

og han smiler litt der han sitter. mindre og mindre ettersom tida går, ettersom timene glir over i hverandre. en eldre mann sitter med en laptop med vinduet, en gravid kvinne med kulemage og venninnen med baby i vogna (babyen med to fortenner, smilende, undrende), svart mann med dreads, kvit kvinne med dreads, kvit kvinne med appelsinjuice og krøllete hår. de kommer, de går. så er det jeg. den gamle mannen. ventende, ventende. på en søster, venn, bror?

eller en datter, et barnebarn. han har det blikket til gamle menn som venter på en datter og et barnebarn han ikke har sett på lenge. det blikket, lik en forelsket unggutt med et fårete smil, tålmodig og utålmodig på samme tid. snart må de komme gjennom døren, ikke nå, ikke nå, men nå nå nå … og de kommer gjennom døren, men ikke for å møte ham.

ute faller lette små snøfnugg fra en gråkvit himmel. fra piper stiger røyk, over takene flyr måser.

mannen ser på klokka. sukker litt. ikke oppgitt, bare sukker. og venter. snart kommer han til å reise seg og forsvinne fortere enn jeg kan jeg se for meg nå. nesten urørlig i over en time, har han vært. og så forsvinner han ut døra på under ti sekunder. reiser seg og er ute, er borte. igjen står en tom kaffekopp på et fat.

men ennå venter han.