låt mig finnas lite mer

våres första dag

den fineste hyllesten til våren og livet jeg vet om for tida

og så fra barna:

some die young

laleh pourkarim

fy fader så bra du er

(sia den fine musikkvideoen til «some die young» ikke ville være her, bare på youtube, får det gå med live-versjonen fra skavlan. men det går jo, altså. det gjør jo det.)

Reklame

vi är redan vinnare

hei kjersti
fordi du er så glad i hvaler tror jeg, eller kvaler, som jeg ville sagt, men uansett, fordi du er så glad i kvaler og skriver om dem så ofte, så kom jeg på denne låta
og fordi jeg tror du ville likt denne låta,
kanskje gjør du det allerede, for alt jeg vet,
så poster jeg den likesågodt her

(i tre versjoner, for jeg klarte ikke bestemme meg, og de er så forskjellige, og Laleh er så fantastisk)

værsågod:

Kom Tilda

kom vi flyttar Tilda, kom vi flyttar bort
vi behöver inte vara här mera
kom vi flyttar tilda, vad ska vi göra här?
festa , shoppa, supa, konsumera?
nej kom vi flyttar Tilda
flyttar härifrån till en plats där sånt som vi är flera
kom vi flyttar tilda ingen saknar oss änså
bara åka, inte reflektera

kom Tilda

we play

fylltekst

and i’ll never forget

nobody knows

nobody knows

who we are now

du vet det ikke engang det selv, don’t even bother, vi er aldri de samme som vi var og vi er aldri det samme som vi blir, etterhvert som tida går og endrer oss og vi endrer oss med tida, med alt som skjer. det er en stadig flakking, fra et øyeblikk til det neste, og vi glemmer oss selv og finner oss igjen, vi lager nye versjoner av oss selv, foteller historien om oss selv litt annerledes fra gang til gang, person til person.

og det er det som er den menneskelige tilstanden. å være et menneske er å være litt annerledes hele tida, er å stadig være i endring uten å egentlig skjønne det selv. du er ikke en person, du bærer en hel menneskeslekt i deg, og de som ikke blir realisert mens du vokser til og former deg selv og formes av omstendighetene lurer under overflaten og presser seg fram nå og da, idet du gjør ting ingen ville trodd du kunne gjøre, idet du bryter mønster du har grodd inn i og vent deg til. du er uendelige muligheter. når du skjønner det er det som regel for sent.

men det har ennå ikke blitt kveld; livet er fremdeles ungt.

you just need to cross the line of you

i told myself

simon says

jeg liker fremdeles Laleh, jeg. tre år down the road, jeg bodde i tromsø og jobba på platekompaniet og var 20 og venta på våren (eller sommeren, for det finnes ikke egentlig «vår» i nord) og alt som blir bedre i fremtida (tenker man hele tida), og jeg hørte

kom vi flyttar tilda, kom vi flyttar bort
vi behöver inte vara här mera
kom vi flyttar tilda, vad ska vi gör här?
festa , shoppa, supa konsumera?

og tenkte ja, ja, flytte til et sted der vi er flere og følte meg fremdeles temmelig forankra i alt alternativt, anti-globalisering, anti: kapitalisme, materialisme, grådighetskulturen, markedskreftene. ja, jeg følte en klar tilhørighet. nå leter jeg etter den, for mellom da og nå må jeg ha mista den, et sted på veien. akkurat som jeg det siste halvåret har mista det ene etter det andre, ting man ikke burde klare å miste (som ei kvit hjemmestrikka lusekofte man har hatt sia man var søtten, jeg mener, hvordan kan man miste ei kofte?). heldigvis er jeg ikke lenger plagsomt sentimental. jenta som begynte å grine fordi cd-samlinga ikke lenger var i rett system (tatt ut, flytta på, da den nye reolen ble satt opp, eller endra litt på, flytta litt var det kanskje), hun er borte, ikke meg lenger. det er kanskje like greit.
men selv om jeg heller ikke lenger er hun som var 20 og bodde i tromsø, på toppen av øya i en hybel med ei tung blå dør og hadde langt, stort sett noe bustete hår, så kan jeg høre på Laleh og kjenne litt på den følelsen fremdeles, og enda mer, kjenne den følelsen jeg hadde den gangen på Blå, tidlig i mars, like før vi skulle til Barcelona på studietur og jeg sto framme ved scena og hadde en konsertopplevelse av klar topp ti-kvalitet.
fint, fint, jättefint.