tingene som ikke er

Tagg: litterært relatert

The World We Want Is Us

It moves my heart to see your awakened faces;
the look of “aha!”
shining, finally, in
so many
wide open eyes.
Yes, we are the 99%
all of us
refusing to forget
each other
no matter, in our hunger, what crumbs
are dropped by
the 1%.
The world we want is on the way; Arundhati
and now we
are
hearing her breathing.
That world we want is Us; united; already moving
into it.

Alica Walker

Reklame

det som skjer

jeg er i oslo fremdeles
har vondt i halsen
finner ikke AE OE AA paa tastaturet
det er vel stilt inn paa
american, eller noe
det er ikke norsk i alle fall
tastaturet paa laptopen min er ikke norsk
det er ikke norsk det heller
men det ligger der likevel
switcher fra engelsk til norsk
nede, i hoeyre hjoerne
aah, som jeg savner den lille toshibaen naa
jeg vurderer aa kjoepe en mini-pc
saa mye savner jeg aa ha en egen laptop
NAA, liksom
min, liksom
saa mye savner jeg det at jeg vurderer
aa kjoepe en mini-pc
det er jo kjekt
de veier mindre
tar mindre plass
etc, etc

og vaeret hjemme i harstad
er visst skikkelig fint
da jeg var yngre mente jeg
«det er alltid fint vaer paa bursdagen min»
jeg var saa sikker paa det
naa aner jeg ikke
jeg tror ikke 29. august er safe
tror ikke den kommer med solgaranti
bare fordi jeg fyller aar
blir eldre

fuck
hvorfor blir man eldre
hvorfor blir cellene vaare treigere
hvorfor gaar alt saktere
men fortere og fortere

jeg er i oslo fremdeles
jeg vet ikke hva jeg holder paa med
men noe foeles riktig
noe foeles paa rett vei

dørstokkmil

jeg prøver å komme meg ut av senga
har things to do, places to be
har en dag på meg, så tar jeg flyet til oslo tidlig i morgen
og etter det vet jeg ikke
og det er sant
jeg vet ikke
jeg vet ingenting
jeg har et nomadehjerte
tror jeg
som drømmer om å finne et sted
der alt faller på plass
men jeg tror aldri alt kommer til å falle på plass
jeg tror ikke livet er sånn
at man våkner opp en dag, et sted
og bare vet, dette er rett
her skal jeg være
alltid

og jeg prøver å komme meg ut av senga
ut, fordi jeg har ting å gjøre, steder å være
men det krever så mye
det krever at jeg må kle på meg
at jeg må pakke veska
at jeg må bevege meg
åpne døra
gå ut

det virker urimelig vanskelig for tida
men det er jo latterlig lett
det er jo bare å reise seg opp
kle på seg klærne
og gå ut døra

no biggie

back in 07

det er fire år siden:

jeg satt på kjøkkenet, eller aller mest på rommet mitt, med pc-en på det utslåtte skatollbordet, og skrev på eksamener i litteraturvitenskap. jeg hadde begynt å bruke mediamonkey i stedet for itunes etter at pc-en min hadde kræsja litt og blitt re-installert og var fresh igjen. jeg hadde lasta ned musikk, jeg tror det var på oink. om igjen og om igjen hørte jeg på Säkert!, Sol Seppy, Mùm. det var mai, juni. nesten sommer, varmt.

nå er det mai, nesten sommer, ganske varmt, i nordnorske standarder i alle fall. jeg hører på Säkert! igjen. skriver ikke eksamen, men likevel, det er nesten det jeg gjør. tror jeg heller ville skrevet eksamen. jeg kunne skrevet om en bok. sånn som jeg gjorde før. eller om litteraturteoretikere. om feministisk litteraturteori, om romantikken og Wuthering Heights, om Hegels estetikk, om Fedra. jeg kunne skrevet om Fedra. jeg kunne skrevet om Vanære.

skam. bringe skam over. vanære. miste ansikt. hvordan kan man miste ansikt? jeg ser alltid for meg at huden løsner, preller av og faller på bakken, når noen sier «miste ansikt», det er det jeg ser for meg.

eventuelt et ansikt som måper. veldig.

og rødmer.

uvirkelig, virkelig

for tida vil jeg helst at ting skal være tullete, og morsomme, og tøysete, og underholdende, og fjasete, og lett, og gøy

så veltes regjeringer i Nord-Afrika, så flyr en gal manns bombefly over revolusjonære, så rister bakken i New Zealand, så skjelver havbunnen utenfor Japan, så skylder flodbølgen over landet og drar med seg alt, så sprenges en atomreaktor, så venter vi på det neste

så mishandler de aper for å løse en gåte som ikke er en gåte

og jeg sier «oida» til jordskjelv, jeg sier «uffda» til tsunamier, trekker på skuldrene av revolusjonene, snurper munnen sammen av nedsmelting

drømmer om å reagere

når ble verden så uvirkelig?

er det det som er å vokse opp, kjenne verden bli uvirkelig, kjenne alt utenfor min umiddelbare nærhet som fjernt og uten betydning (for meg, for mitt liv, for karakterene mine, for humøret mitt, for jobben min, for samtalene mine)?

så pusser jeg tennene mine, så vasker jeg ansiktet, så kler jeg på meg pysjen, så legger jeg meg under dyna, ler av en morsom episode av en hvilken som helst serie

så sover jeg som et barn

søndag, hjemme

jeg dro til oslo. spiste. dansa. drakk, litt. dansa mer. drakk litt til. spiste curry midt på natta. og lo. jeg lo så jævlig mye. lå i smertefull latterkrampe på kjøkkengulvet i leiret midt på natta, overtrøtt, kanskje litt småbrisen, utkjørt etter å dansa rundt til skweee på Fisk & Vilt og så en hitparade i kjeller’n på Revolver. utelivsgymnastikk. beste sort. tre dager til ende.

reiser hjem med et nytt par sko i bagasjen, pluss noen andre ting. sitter midt mellom to store menn ved nødutgangen. trekker meg sammen og blir enda mindre for å late som jeg har plass rundt meg. leser ferdig Det jeg elsket, og klarer såvidt å la være å grine for fjerde gang. så leser jeg ut alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det og ler høyt. mannen ved midtgangen ser ned på meg, litt på skrå. jeg ler likevel.

sidenote:

håper på blå himmel i morra. blå himmel, og universets fineste sol. [insert heart]

 

this makes me wanna get in a car and just drive and drive and drive. only i don’t have a car. and i can’t drive.

det er midt på natta nå, det er mørkt ute, lyst inne

jeg er fremdeles forvist til å tilbringe natta på sofaen, nede i stua, og jeg liker det ikke, det er ikke et rom, det er som å sove åpent og utrygt, man skal ikke sove på sofaen i ei stor stue når det er natt, men rommene jeg har sovet på de siste to ukene har veggdyr, eller har hatt veggdyr, hvem vet hvor de er nå, jeg vet bare at jeg holder meg unna inntil videre, har nok bitt å forsøke og unngå og klø på

og det er høst ute nå, midt i august, sjøl om det føles som det nettopp var lyst hele natta, aldri mørkt, bare lys lys lys, solstråler på fjellene, et rødlig skjær fra klokka tolv til tre, så oransje, lysere, gult; før dagen kom

og det er så rart, alt jeg ikke fikk gjort i sommer, det synker inn nå, en måned går så fort nå, ikke sånn som før, da sommeren var evig, om så bare for en dag, den dagen det var fint vær, den varte evig, du kunne gjøre alt på den dagen

nå rekker du knapt å trekke pusten

alt eskalerer. det er ikke nytt.

jeg hører på Laura Veirs, jeg hører july flame fiery kite will-o-the-wisp lead me through the night og det er som å være alle aldre samtidig, alle aldre jeg har tilbrakt her, alle høstkveldene; ser oss sykle i mørket på Bjarkøy, alt som lyser er frontlyktene på syklene våre, min var rosa og hadde en grønn og en rød for høyre og venstre, eller omvendt, vi er åtte år, kanskje ni, tar syklene med på høsttur

eller jeg er søtten, går oppover grusveien her og kjenner at noe mangler, venter på at noe skal skje, sparker småstein bortover, eller oppover

og det er vind. det er høst. noen ganger er det storm. jeg gjemmer meg inne, tenner lys, drikker kakao, ser speilbildet mitt i kjøkkenvinduet, ser den ene lykta mellom husene våre lyse blafrende i vinden

pausemusikk IV


When it was dark,
I called and you came.
When it was dark, I saw shapes.
When I see stars, I feel, in your hand,
and I see stars,
and I reel, again