tingene som ikke er

Tagg: litterært relatert

the unending amends you’ve made are enough for one life; be done

jeg er sliten for tida. vårslapp, eller litt i manko på b12 og d-vitamin. men legen fikser. imens hører jeg joanna newsom om igjen og om igjen. jeg hører henne synge om hvordan hun hatet å lukke døra for baby Birch, hvordan man, på en god dag, kan se enden herfra; hey hey hey, the end is near, og ingen andre kan få hey hey hey til å høres så sårt og ekte ut, tenker jeg.  jeg hører joanna synge om vannet, hvordan det går djupt ned når det ikke sprer seg ut; it runs deep, my darling, where it don’t run wide, og tenker at joanna aldri blir ferdig med vannet, og jeg skjønner det han sa den gangen om at hun var vann, om hun skulle være et element ville hun vært vann. selv sier hun at hun er jord. jeg kunne se den, jeg tenkte at jeg kunne høre det også. kanskje er det så enkelt at jord trenger vann. jord uten vann er ørken, dødt.

og aller mest hører jeg henne synge om å grave seg en plass i Edens hage, et sted der det ikke er trær og gress, et sted der ikke finnes frukt og synd, bare jord og vann; it was dirt and dirt is all the same, jord er jord, vi kommer fra det, vi blir det igjen til slutt; i believe in innocence, little darling, start again.

og selv om jeg er trøtt og sliten klarer jeg ikke høre på meg selv og legge meg, klokka er halv ett snart og jeg er fremdeles våken, det ligger klær i senga mi jeg må legge unna, på ei av de sammenraste hyllene i skapet, i bokhylla står et glass med tannbørste og tannkrem, det er viktig å pusse tenner, tanntråd også. og aller helst vil jeg bare kunne legge meg her og nå, uten å måtte gjøre så mye først, det er så slitsomt å gjøre noe når man er sliten, hele kroppen prikker og kiler og øyelokkene glir igjen, å holde dem oppe er en kamp, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg alltid kjemper.


Reklame

i believe, regardless; i believe in everyone.

joanna synger

by the time you read this i will be so far away

og i bakgrunnen løper harpetonene opp og ned

og jeg skulle skrive om den nye plata, hvordan den er fin, men ikke sånn som Ys, ikke sånn at den gir meg hjertebank som de siste minuttene av Only Skin gjorde de første gangene jeg hørte dem og verden snurret rundt og kom nærmere

men så kommer ’81

og gjør meg ordløs og plutselig helt i sync med den linja fra en anna sang som jeg har bært med meg i så mange år,  the saltiest sea knows it’s own way to me, jeg skjønte den pluselig på et anna nivå. saltet, vannet. vi bærer havet i oss, alltid.

til lyden av Sufjan en mandags morgen

det er tidlig en mandag, klokka er halv ti, jeg sitter på Stockfleths, venter på Stine som forsov seg (fint det ikke bare er meg) drikker en grønn te med sitrongress, jeg tenkte nettopp at jeg hadde betalt femti kroner for den fordi jeg ikke fant en tier i kombo med småpenger i pengeboka og tenkte teen kosta over tretti, men kanskje var det akkurat under tretti, kanskje 28 eller 29, så jeg fikk en tyver og noen kroner istedet, kopp te: 27. nettopp nettopp. en mann med en liten reisekoffert snakker fransk ved disken med den svenske baristaen som kanskje er litt fransk, han snakker så flytende, jeg tenker at jeg kunne vært i Paris nå, det var det som egentlig var planen, men det er så mange planer, de flukturerer (kan man si det?), flyter over i hverandre til stadighet, jeg holder knapt orden på dem, det er alltid en ny idé som fanger interessen min og ingen holder den fast lenge nok til å bli realisert, eller det kreves for mye; jobb, planlegging, endring, og jeg lar være, det er enklere å la være.

men fryktelig mindre interessant.

i går var det søndag, og jeg innså at jeg lever som en bohem. jeg har ca ingen penger, jeg halvveis inviterer meg selv på kaffebesøk, spiser latterlig billig mat på anarkistkafeer (for Oslo florerer jo av dem, må vite), drikker vin på det kalde kjøkkenet til en venn, tenner stearinlys for å holde varmen, reiser uten å ha penger til det, lever på lånte midler og planer om storhet, tenker at jeg lever på side fjorten, kanskje femten allerede, det er bare å bla om så løser det seg, så ordner det seg. side seksten, snille piker, det er ikke lenge igjen.

en serie av sammenføyde setninger

fordi jeg var på Regina Spektor på Rockefeller tiende desember sammen med halve bloggosfæren og twitterpeepsa, fordi det snart er jul og jeg kjenner en dragning mot sanger om Gud, God, fordi det er lørdag, snart søndag, snart mandag tirsdag onsdag, snart hjem til ferie og familie og venner, og Harstad og nord, nord nord nord, jeg håper desember kommer med snø og nordlys og krystallklar nattehimmel midt på dagen, sånn som det skal være, kanskje ikke klokka tolv, men etter to, klokka tre er det mørkt, jeg håper det er stjerner på himmelen og snø på bakken, eller store kvite flak som faller sakte ned mot bakken, frosne vanndråper blir kvite og klumper seg sammen i uendelig mange mønstre og er du heldig kan du fange et på tunga eller fingeren, er du heldig er det skikkelig stort, så stort at du kan se taggene og formen; en sekskant, en stjerne, et unikt lite kunstverk før det forsvinner, smelter tilbake til det var først; vann

det over 70 prosent av du er er, jeg er, vi er, det over 70 prosent av jorda er, faktisk 71, mot kroppen din, 72,8 (ifølge første setninga i den boka, den boka om Færøyene, om å være nummer 2, om Buzz Aldrin), og er det ikke pussig hvordan universet og alt i det kan deles opp i tall som passer sammen, det gyldne snitt, phi, det som finnes i alt, er det ikke sånn? forholdet 1 til 3, og noen ganger er det nok til å få meg til å tenke at det er noe i det, treeningheten, kanskje ikke en far en sønn en hellig ånd, men noe annet da, noe hellig og fundamentalt.

for jeg tror ikke svaret ligger i språket

jeg kan elske det så mye jeg vil, men språket forklarer ingenting, det forkludrer mer, det dekker over, det forvirrer, det forstiller, forestiller. det er ikke kjernen, det er det som kretser rundt kjernen og prøver å trenge inn, prøver stadig nye dører og nøkler men ingen passer helt sammen, ingen vil åpne seg, språket strør ubrukelige nøkler etter seg, rundt og rundt, som satelittene våre kretser rundt jorda lenge etter at vårt behov for dem har opphørt.

språket kan ikke vise meg sammenhengen så klart som tallene kan. 2 + 1 blir tre, en trekant, en balansert enhet, et uttrykk for noe som slår meg som så fundamentalt at jeg ikke kan sette ord på det, for livet kom før ordene, språket kom etter eksistensen.

det går aldrig att bli dum igen

eller

du kan aldri erfare noe negativt, du kan ikke reise tilbake til det punktet før du kunne noe. har man lært å sykle kan man sykle for alltid.

(med mindre man får en hjerneskade. men jeg tar ikke hensyn til hvis-om-at. ingen regel uten unntak. du vet, du vet)

og fordi ingen ler av Gud når kjipe ting skjer, og fordi vi lever i et samfunn der Gud stadig reduseres til en vits, et tullete påfunn, noe vi alle kan le av i festlig lag, selv om vi spør om svar og roper til en Gud vi ikke tror på når det vi ikke vil skal kunne skje plutselig skjer.

og fordi Regina Spektor er Regina Spektor og signerer med RESPEKT og er like fin som musikken hun lager. derfor.

the circus has arrived, i repeat: sirkuset er i byen

og byen har øvd seg hele uka, politiet med sine brøyte-vekk-demonstranter-biler, helikoptrene over slottet, Karl Johan avstengt, Grand lukket, Secret Service inntar byen og sier «hey, that’s not okay, that’s not okay» til gutter som tøffer seg og kaster ingenting mot balkongen på Grand, bare later som.

or so i’ve heard.

jeg har holdt meg unna det meste. jeg trodde jeg brydde meg om at Obama kom til byen, men mine handlinger taler den troa midt imot. klokka er ti over halv elleve og jeg er ikke på demonstrasjon/markering, jeg er ikke i byen og snuser på action, jeg sitter hjemme og skriver i pur protest/watch me give a damn. fra kvart over ni til ti ringte alarmen på mobilen min med jevne mellomrom eller gjevne, jeg er for trøtt til å klare å stave korrekt, jeg har fremdeles en døgnrytme som passer bedre til sommerferier, er alt for sent i seng og prøver å stå for tidlig opp i forhold til mengden søvn jeg har fått, men uansett, alarmen ringte hvert niende minutt i tre kvarter og jeg snooza og snooza kjente at øynene mine var for trøtte og for tørre til å bry meg om at jeg hadde en plan, jeg skulle opp og ut. nei, planer er til for å ignoreres, jeg sov videre. hørte noen sirener, tenkte ok, ok, Obama er visst i byen ja, jeg hører det, og så kom helikoptrene, flapp flapp flapp fra jeg vet ikke hvor, et sted i luftrommet over meg kom det nærmere og dro vekk igjen, nærmere, forsvant, nærmere og nærmere, helt til jeg snudde meg rundt og titta ut vinduet opp på det som med et nærsyn på 2,25 ser ut som en gigantversjon av det rare, merkelige insektet som dreiv og fløy ut og inn av rommet mitt i Singapore i fjor høst og frika meg ut, fikk meg til å forgifte meg selv med insektspray for hver gang det kom nær meg trykka jeg på sprayen så det skulle forsvinne, aller helst falle om og dø så jeg kunne finne ut hva slags skapning det var, der det surra rundt i en ville fart og så ut som to svære insekter som parra seg eller et insekt som var en slags dobbeldekker, og hvilket insekt ser ut som en dobbeldekker?

det kan ikke være et vennlig ett.

så jeg viste finger’n til helikopteret gjennom vinduet. sa fuck you. strakk de støle musklene mine og sto opp.

Obama er i byen. men jeg har ting å gjøre.

vi er et ego

jeg har en føkka døgnrytme for tida

det er greit å stå opp til lunsj i helgene, etter lange netter, men hver dag i ei heilt normal uke: not so much

og det er så rart hvordan hjernen fungerer, eller eventuelt velger å ikke fungere: du vet hva du ikke bør gjøre, men gjør det likevel, enda du tenker «dette er teit, dette er det motsatte av hva jeg burde gjøre nå» gjør du likevel det du vet at du ikke bør gjøre og du gjør det med overlegg, du er fullstendig klar over at du gjør noe teit, men det når ikke fram til den delen av hjernen din som bestemmer handlingene dine, du klarer ikke nå fram til deg selv

akkurat som om du har to tanker i hodet samtidig, som om det er en brist i kommunikasjonen; det har vært en ulykke på hjernestien, elektronkollisjon, eller det gnistrer for mye et sted, over en liten hump arrangeres det kolonnekjøring; alt kommer frem for sent

jeg gikk rett bak Kristopher Schau idag og pusta inn røyk fra røyken han holdt mellom den ene handa mens han trilla på sykkelen med den andre, eller kanskje det var han andre fyren som trilla sykkelen, kanskje var det hans røyk jeg pusta inn, mest sannsynlig en blanding av begges, to sigaretter i lårhøyde, eller kanskje tilsvarende hoftehøyde om jeg hadde stilt meg atmed. jeg følte meg nesten som en stalker, en som fulgte etter, kanskje fordi jeg allerede da begynte å formulere denne teksten som jeg akkurat har skrevet inn, der jeg går rett bak Kristopher Schau på vei til Tronsmo og føler meg som en stalker og tenker at jeg skal late som om jeg ikke vet at han skal til Tronsmo han også for å snakke om På vegne av venner og at det er derfor jeg er på vei til Tronsmo, for jeg vet hvem han er men han aner ikke hvem jeg er og det er noe rart med det der, å ha informasjon andre ikke har, å vite mer enn andre

noe ubehagelig nærmest, så jeg later litt sånn halvveis som at jeg ikke aner at det skjer noe på Tronsmo, at jeg bare tilfeldigvis er på tur dit for å se på bøker og andre fine ting, og jeg gjør det selv om det ikke har noe som helst å si, for noen andre enn meg selv, for han ser ikke bak og hadde vel neppe tenkt to ganger over det om han gjorde det heller

og det er litt som boka hans også, å gå i andre folks begravelser har ikke noe å si for dem, selv om man kanskje føler det sånn. det er noe man gjør for seg selv.

og når han sa at det ikke er noe som er riktig i denne verdenen, men mye som er feil, og at det at ingen er i en begravelse er feil, og at det riktignok kanskje var litt motstridende at han som ikke tror det er noe etter døden og at når den som dør ikke aner om noen er der eller ikke, hvorfor skulle det ha noe å si om han var i begravelsen eller ikke, hvorfor føltes det feil at ingen var der, når han sa disse tingene tenkte jeg på det; at en begravelse aldri egentlig er for den døde, men for de levende, de etterlatte, de pårørende.

alt vi gjør, gjør vi for oss selv.

the lesson of the moth

By Don Marquis, in «archy and mehitabel,» 1927

i was talking to a moth
the other evening
he was trying to break into
an electric light bulb
and fry himself on the wires

why do you fellows
pull this stunt i asked him
because it is the conventional
thing for moths or why
if that had been an uncovered
candle instead of an electric
light bulb you would
now be a small unsightly cinder
have you no sense

plenty of it he answered
but at times we get tired
of using it
we get bored with the routine
and crave beauty
and excitement
fire is beautiful
and we know that if we get
too close it will kill us
but what does that matter
it is better to be happy
for a moment
and be burned up with beauty
than to live a long time
and be bored all the while
so we wad all our life up
into one little roll
and then we shoot the roll
that is what life is for
it is better to be a part of beauty
for one instant and then cease to
exist than to exist forever
and never be a part of beauty
our attitude toward life
is come easy go easy
we are like human beings
used to be before they became
too civilized to enjoy themselves

and before i could argue him
out of his philosophy
he went and immolated himself
on a patent cigar lighter
i do not agree with him
myself i would rather have
half the happiness and twice
the longevity

but at the same time i wish
there was something i wanted
as badly as he wanted to fry himself

archy

DSC02258

det henger på tavla, dette diktet. på baksida står en hilsen fra RQ:

«P.S. It’s always nice to be a moth every once in awhile.»

rummaging for answers in the pages

det er natt og øynene mine er så trøtte og tørre at de nesten gjør vondt, som om de har hovnet opp av for mye våkenhet, for sein kveld, for mye frihet og ansvar for egen tilværelse, for mye tv, for mye internett, for mye søvn på toppen av det hele. neglene på tærne mine er knallrøde, og jeg kan ikke engang huske når jeg lakka dem, i motsetning til fingerneglene mine, med sin avflakkete lillalakk fra forrige helg, fredagen jeg kom hjem fra Nederland og skulle rett til ny hybel og bakgårdsfest og hadde et kvarter på meg før flytoget gikk. jeg lakka neglene mens jeg venta, og klarte å ta meg selv på nesen, så det tyske, noe eldre paret (eller kanskje var de nederlendere?) smilte og lo litt og leta fram kleenex til meg da jeg snudde meg og spurte om jeg hadde neglelakk på nesa og holdt fingrene opp så de skulle skjønne. heldigvis hadde jeg ikke bare med meg lakk, men også neglelakkfjerner. viktigheten av en god, mild neglelakkfjerner nådde nye høyder den kvelden.

men i alle fall. jeg kan se de rødlakkede neglene mine og høre Regina Spektor synge looking out the window at another window i see toenails changing colors like the leaves of fall i hodet mitt, for nå har Us (som er annen sang, men av Regina, ergo assossiasjon) gått over til Natalie Merchants St. Judas, og jeg tenker at jeg ikke har hørt Lulliby på lenge (sangen om tåneglene og høsten). det blir alltid så høstlig av regn. gråere, fuktigere. men det er sommer ennå, og i morra skal det bli sol.

og jeg prøvde å finne Lulliby på Spotify, for jeg tenkte at jeg kunne trenge en slags nattasang nå, midt på natta i klassisk for-trøtt-til-å-legge-meg-modus. men den er ikke der. Reginas nye album, derimot. jeg visste ikke at det fantes en gang. jeg har blitt en sånn gammel person jeg aldri trodde jeg ville bli. jeg vet ikke lenger hva artister og sanger heter, kjenner ikke igjen hitlistenavnene, vet ikke når artister jeg like kommer med nytt materiale. hva skjedde, og når? og kan det skje om igjen, så jeg begynner å bry meg igjen? kommer jeg til å føle et like intenst behov til å gå rundt med musikk på ørene som før, da jeg knapt kunne forlate huset uten 1) cd-spiller, brent-plate og gjerne et par plater til just in case og senere 2) mp3-spiller?

eller har jeg nok i hodet mitt nå, har det blitt en samling av sanger jeg kan utenat og kan spille for meg selv (for jeg spiller dem for meg selv) de gangene jeg ikke skriver mentale noveller, blogginnlegg, dikt, romanbegynnelser? jeg tror det har noe med tankemønster å gjøre. det var flere bilder før, flere følelser, stemninger, farger, scener jeg spilte om igjen og om igjen. all den visuelle strømmen trengte et soundtrack.

men ordene har visst nok med seg selv.