tingene som ikke er

Tagg: litteratur

The World We Want Is Us

It moves my heart to see your awakened faces;
the look of “aha!”
shining, finally, in
so many
wide open eyes.
Yes, we are the 99%
all of us
refusing to forget
each other
no matter, in our hunger, what crumbs
are dropped by
the 1%.
The world we want is on the way; Arundhati
and now we
are
hearing her breathing.
That world we want is Us; united; already moving
into it.

Alica Walker

Reklame

on books

for ei stund sia blei jeg tagga av rullerusk

nå har jeg svart. yay me.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

jeg tror jeg vil omformulere: hvilken bok prøver du å lese akkurat nå?

svaret er: Neil Gaimans Anansi Boys. jeg jobber for mye. og er for mye nerd. også jeg som kom så fint i gang i starten av «ferien»! sukk.

Hvor liker du best å lese?

før ville jeg vel sagt «på senga», eller «i sofaen», men jeg har en tendens til å internette for mye, og heller sovne om jeg prøver meg på en sånn koselig te/kakao + pledd + bok-kveld. jeg liker best å lese ute, faktisk. når det er vår, sommer og fint høstvær. frisk luft og utetid, pluss at det er umulig å henfalle til tv og internett. perfekt! gjerne i ei hengekøye. kanskje et sted i Mexico. good times.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

je ne sais pas

ser for meg at Saman er ein mindre aleine kunne blitt en trivelig feel-good film med fine bilder og scener fra ol’ Paris. eller, kanskje Abarat? jeg er jo svak for fargeriek fantasy-ishe filmer. og Sameland, såklart! det kan funke.

Hva er favorittboken din?

bla bla bla. kan man ha en favorittbok? jeg er stor fan av Virginia Woolfs To the Lighthouse, og The Waves. den siste har jeg lest på i tre år nå. regner egentlig med å aldri bli ferdig. det er som å lese et dikt for hver setning. nydelig!

ellers ble jeg veldig imponert/berørt av Nick Abadzis’ Laika. jeg gråt som et sønderknust barn da jeg leste den, sånn som da jeg så Titanic og var dødsforelska i Leo og generelt opphengt i Titanic som fenomen. litt mindre kult å sitte i en full buss på vei mot Sverige, og snufse og grine. prøvde å gjemme meg mot vinduet.

nevner ellers ofte: Milan Kundera – Udødeligheten, Gabriel Garcia Marquéz’ Hundre års ensomhet og Jonathan Safran-Foers Extremely Loud and INcredibly Close. og Marguerite Duras Elskeren. og Frys, såklart! og Farvel, Rune. herregud. hvordan skal man velge, folkens? hvordan? og hvordan kunne jeg glemme Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig?

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

jeg er som, som rullerusk, helt enig i at bilder fra filmatiseringer er, om ikke forstyrrende akkurat, så … vel, grusomt. jeg hater bøker med bilder av skuespillere (med mindre det er en biografi om skuespilleren). awful! jeg er genrelt ubegeistra for omslagsbilder av fotografier, særlig om det er fotografier av mennesker. det finnes såklart unntaksregler, uten at jeg kommer på et spesifikt eksempel akkurat nå, men jeg vet de er der, for når man sier ingen regel uten unntak, så betyr det jo strengt tatt at det ikke finnes noen regler, bare som regel. eller oftest. vanligvis.

når det er sagt, så liker jeg omslagsbilder som er stilrene, enkle, fantasifulle og fargerike. så lenge de klarer å stå i stil med bokas stemning og tematikk, så funker det det for meg! eksempelvis …

fin, huh? absolutt. ganske. så. nydelig.

denne var ganske fin. jeg googla the waves (ei klar favorittbok) og fant den. fra 1931.

og dette omslaget var grunnen til at jeg plukka opp boka. se nå på det! fargerikt og fantasifullt. fantastisk! jeg er en visuell sucker, jeg blir stadig dratt til ting som ser pent ut, og spennende, og på en eller annen måte trigger fantasien min litt og gjør meg nysgjerrig. (og om du ble nysgjerrig på denne boka, les mer om den her)

også de litt mer morsomme/retro/ironiske som dette

i det hele tatt: så lenge det klarer å fange oppmerksomheten min, og stemninga i boka, så sier jeg «thumbs up!».

og så må man jo sende videre. det er jo et meme, tross alt. poenget er å spre det, som et virus.

den vinglade narssisist

thenam (til en dag øya er over og høstens pensumlesing ikke er så moro som forestilt)

koffeine

og. hm. jeg føler for å spre det et hakk til:

karoline, hva leser du?

peace

og sigrid, som kunne fortelle meg at Saman er ein mindre aleine allerede er en film (før jeg så alle kommentarene om det). fra 2007 til og med, sa imdb. hvor var jeg? sais pas.

the lesson of the moth

By Don Marquis, in «archy and mehitabel,» 1927

i was talking to a moth
the other evening
he was trying to break into
an electric light bulb
and fry himself on the wires

why do you fellows
pull this stunt i asked him
because it is the conventional
thing for moths or why
if that had been an uncovered
candle instead of an electric
light bulb you would
now be a small unsightly cinder
have you no sense

plenty of it he answered
but at times we get tired
of using it
we get bored with the routine
and crave beauty
and excitement
fire is beautiful
and we know that if we get
too close it will kill us
but what does that matter
it is better to be happy
for a moment
and be burned up with beauty
than to live a long time
and be bored all the while
so we wad all our life up
into one little roll
and then we shoot the roll
that is what life is for
it is better to be a part of beauty
for one instant and then cease to
exist than to exist forever
and never be a part of beauty
our attitude toward life
is come easy go easy
we are like human beings
used to be before they became
too civilized to enjoy themselves

and before i could argue him
out of his philosophy
he went and immolated himself
on a patent cigar lighter
i do not agree with him
myself i would rather have
half the happiness and twice
the longevity

but at the same time i wish
there was something i wanted
as badly as he wanted to fry himself

archy

DSC02258

det henger på tavla, dette diktet. på baksida står en hilsen fra RQ:

«P.S. It’s always nice to be a moth every once in awhile.»

på vei ned

vi vant grand prix, men det har jo alle fått med seg uansett. de første tolvpoengerne var vi ekstatiske, så dabba det litt av, og det hele gikk mer over til indignasjon over alle poeng under ti. kjente en viss tilfredsstillelse av å se sverige langt nede på lista med lusne 29 poeng mot våre 387, jeg mener, det var jo så passende, nasjonalhelga og alt, all den tid grunnlovsdagen var første skritt på vei til nasjonsfrihet og død over sildesalaten (som riktignok kom noen år etter grunnloven, men pytt pytt).

og det er virkelig enkelte ting jeg elsker med søttende mai. jeg elsker å feire søttende mai i oslo når det er fint vær og jeg kan snike meg inn i toget og vinke til kongen og dronninga og kronprinsen (er ikke så viktig å vinke til mette-marit, skal jeg være helt ærlig), jeg elsker å slappe av på parkgress, mens sola skinner og folk er glade; i bunader og dresser og finstas, og det løper pynta småbarn over alt, og russen trasker rundt og ser ut som døden er rett rundt hjørnet og jeg tenker «haha ingen flere dunkende russebusser hurraaa», og jeg elsker trommene og korpsmusikken, marsjtakta og norge i rødt, hvitt og blått (og jeg er også, fordi bunaden henger i skapet hjemme, der oppe, nord for polarsirkelen hvor midnattsola har gjort sin entré nå, je crois). jeg elsker at jeg bare kan spasere bort til Blå og sitte ute ved elva og spise vårruller i sola, dra hjem og hente øl, komme til Kubaparken og møte folk og drikke øl og stemninga er festival, bare enda bedre, for det er nasjonaldagen og alle som er ute på nasjonaldagen (i alle fall i Kubaparken) er glade og fornøyde og sprer god stemning. og jeg suger opp hver eneste lille flik.

helt til jeg er full. nå er jeg full. post-grand-prix-seier- og søttende-mai-blues. oslo var dekka av skyer og regn i dag. grått vær, slapp stemning. blåmandag. mot bedre vitende tok jeg turen innom Tronsmo og så litt i et av de små diktheftene fra Flamme forlag, det jeg har lyst til å kjøpe men ikke helt klarer å kjøpe likevel, for det er så trist. det er sånn jeg kunne skrevet selv, tror jeg, hadde det vært meg. og en gang blir det meg, det er vel kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kjøpe den for å ha den liggende lett tilgjengelig, fordi den tanken; en dag er det meg, den er en fryktinngytende stormsky jeg helst vil ignorere så lenge jeg kan. vi vil vel alle det?

(og når det er sagt, vil jeg fortelle deg at jeg ser spøkelsene dine over alt i denne byen, så mange som går rundt og ser ut som deg, ser skikkelig ut som deg, yngre, eldre, alt du var, alt du aldri ble, og aldri visste jeg at så mange kunne se så like ut, og om noen hadde fortalt meg det ville jeg ikke trodd på det uansett. jeg tar meg selv i å stirre akkurat litt for lenge, akkurat litt for intenst, litt for forbausa. det hele er så rart. du har brødre du aldri visste om. bety det at jeg har levende søstre vandrende omkring, refleksjoner av meg som ikke er meg og ikke er i nærheten av å være meg, men som likevel er? slektskap uten blod. har vi alle?)

DEF

nå har jeg utsatt å fikse pensumlista i flere timer, men jeg fant noe fint på youtube, så det er greit. faktisk fant jeg ganske mye fint, der jeg klikka meg gjennom klipp fra forskjellige sesonger av Def Poetry Jam, kjente navn, og plutselig en horde av ukjente, og det var faktisk bedre enn Common og Talib Kweli og Lauryn Hill og Erykah Badu, faktisk til og med bedre enn Ani DiFranco, for det var noe jeg ikke visste fantes, og egentlig skulle jeg poste et klipp av Floetry, men så surfa jeg videre noen timer senere og fant et som var bedre, eller et som traff meg mer, for jeg tenker så ofte på hender, jeg har skrevet om hender selv, jeg ser på hender nesten før jeg ser på ansikter, og hender som rører hender er alltid noe av det vakreste jeg vet

og der er Sarah Kay og jeg helt enige

den fiktive virkeligheten

Åkei, dette er på alle måter hastverkstanker formulert i en hastverkspost, men likevel:

Er det bare jeg som synes dette muligens er en genial idé? Å invitere en historiefornekter til en litterarturfestival med tema «sannhet» innbyr til et utall herlige paradoksale og komplekse tankerekker inni hodet mitt. The implications! De er for mange til at jeg klarer å notere dem ned en gang, de surrer rundt i hodet mitt som flyktige sommerfugler, eller møll. Eller bare irriterende fluer, bzz bzz bzz. Tenk, se for dere; David Irving snakker om sannhet, og han kan ikke gjøre det uten å enten lyve eller avsløre seg selv som en løgner! Oxymoron, anyone? Hans sannhet er falsk. En løgn. Hans sannhet er ikke sann. Og om han står der i begynnelsen av juni 2009, og faktisk benekter Holocaust, under fakkelen «Sannhet» … vel, jeg får nesten vann i munnen bare av å tenke på alle de herlige implikasjonene dette vil kunne gi, om sannhet, løgn, fiktivitet, subjektivitet – hvordan vi skaper vår egen virkelighet, forestiller oss fortiden (dikter den opp) …

Skjønt, noen burde knuse mannens livsløgn likevel.

we shall call him the Man with No Face

så fikk jeg kanskje ikke gjort så mye fornuftig i timene mellom klokka ti og forelesninga klokka to, men jeg fikk lest ferdig denne nydelige, fascinerende boka, tre dager etter at jeg begynte på den. bortsett fra ei novelle noen linka til meg en gang, er dette det første jeg har lest av Murakami. jadajada, til å være litterært anlagt er jeg noen ganger latterlig treg med å lese, men man kan ikke være tidlig ute med alt her i verden. man kan ikke engang rekke å skumlese alt, så noe må vike, og noe må vente. heldigvis endte Murakami opp i den siste kategorien! du vet, den som venter på noe godt

venter ikke forgjeves.

jeg tenkte jeg skulle skrive et ordentlig innlegg om denne boka. anmelde den, anbefale den. men jeg er ikke flink til å svare uten å bli stilt et spørsmål, jeg er ikke flink til å målrette helt alene. det er en grunn til at jeg hater å lage prosjektskisser og «research questions». hjernen min går litt i lås, og komme enten ikke på noe, eller på alt for mye. kaputsj. og denne boken er av den typen det er litt vanskelig å si så mye om, for man kan så fort avsløre overraskelsene som gjør boka spennende. jeg vil nødig være en sånn som reforteller hele hendelsesforløpet inkludert slutten, for så å si: bra film, du burde se den! eller bra bok, du burde lese den. eh. hvorfor, du har jo allerede gjenfortalt alt lzm.

så jeg lar vær. jeg sier bare at den er herlig mørk og imaginativ; den vrenger på virkeligheten, på den medierte virkeligheten, den falske medieringen av virkeligheten; gir et bilde av et nattsvart og nocturnt fargerikt Tokyo, en plass der ingenting virker å være helt som det skal, eller helt som det først ser ut til å være. mystisk, moderne, mytisk. relevant, interessant – spennende.

bra bok, rett og slett. bra bok.

Fear of Flying: Du er ikke en klassiker! Basta.

Det jeg egentlig burde gjøre nå, er å skrive et lite innlegg på et et par minutter om Fear of Flyings «jødiskhet». Eller med andre ord: På hvilke måter er Fear of Flying en jødisk roman?

Svaret mitt er: Har det egentlig noe å si?

Og svaret mitt på det spørsmålet er: Ikke så himla mye.

Greit nok; Forfatteren er jødisk, hovedpresonen (Isadora Zelda White Stollerman Wing) er jødisk, altså har hun en jødisk familie og i tillegg et havarert ekteskap med et jødisk schizofrent geni, et forhold med en mislykket jødisk vil-være-geni-komponist-og-dirigent-men-er-det-ikke, i tillegg til nevroser, fobier og åtte (?) pskyo-analytikere, bak seg. For ikke å snakke om paranoiaen som overmanner henne i det hun setter fot på tysk jord, eller libanesisk. Joda, her er nok av jødiske kjennemerker, litt Woody Allen, litt intense familieforhold etc. Så hvorfor har det ikke så mye å si om romanen er jødisk?

Fordi jeg har en voksende avsky mot merkelapper. Nei, det er ikke bare en avsky, det er en avskrivning, fraskrivning. Jeg tror ikke på dem. De er kanskje der, joda, de er der, vi er mennesker og trenger å se verden i svart-hvitt (i alle fall i klart avgrensede og forklarende båser), men når alt kommer til alt er de en konstruksjon. Vi har laget dem, og de forsvinner med oss. Det viktige med en roman er altså ikke hvorvidt den er jødisk (eller svensk eller japansk eller argentisk, for den saks skyld), men hvorvidt den har noe å si oss; den store mengden av mennesker som ikke tilhører den nasjonale kulturkretsen slike etniske/nasjonale merkelapper viser tilhørighet til.

(Selvfølgelig; det finnes litteratur som nesten utelukkende har nasjonal verdi, men den blir sjeldent stående som et Viktig Verk (tenk bare på Bjørnson: Hvem husker Synnøve Solbakken utenfor Norge nå?))

Så når jeg nå prøver å finne ut hva som gjøre Fear of Flying til en «jewish novel», er det dette jeg tenker på: Hvorfor er det nødvendig å finne ut dette? Kan jeg ikke heller konsentrere meg om å finne ut av om denne i sin tid banebrytende romanen fremdeles er god, fremdeles er Viktig? Og det svaret har jeg vel allerede klart: Nja. Vokste vi ikke fra over-nevrotiske (for det er virkelig det Isadora er: hun har, som hun selv sier, fobier for alt, og hun nøler ikke med å legge ut om dem … om og om og om igjen …) kvinner (mennesker) etter fem år med Ally McBeal? Altså: Jeg gikk løs på denne boken og ble positivt overraska; Erica Jong skriver bra, og i begynnelsen er det ganske interessant med alle referansene til psyko-analysen, det metafiksjonelle aspektet (Isadora er en uutgitt poet med skrivesperre), Isadoras vingling mellom ektemannen Bennett (freudianer) og briten Adrian Goodlove (laingianer) etc, men til slutt ble det hele ganske trøttende, og Isadoras stadige selv-analysering og spørsmålstillende refleksjoner rundt kjærlighet, sex, menn og kvinner, frihet, sex, kjærlighet … vel, til slutt likte jeg henne rett og slett ikke. Til slutt kom jeg fram til at Isadora Zelda White Stollerman Wing er en usympatisk person. Og la oss ikke overse Jongs overtydelighet! Her har vi Isadora som er redd for å fly, gift med Bennett Wing, Isadora som er på jakt etter «the zipless fuck» (og stadig gnåler om det) som møter Adrian Goodlove. Så betimelig. Det er kanskje satire, men det betyr ikke at jeg trenger å like det.

Vel. Fear of Flying var nok en ganske frigjørende og viktig bokfor sin generasjon, for seksti- og søttitallets kvinner. Situasjonen var ganske annerledes da. Men idag? Jeg håper virkelig ikke det. Og likvel skriver jeg et helt innlegg om den. Motsier jeg meg selv? Er dette bare et uttrykk for undertrykt fascinasjon og gjenkjennelse? Liker jeg egentlig Isadora og hennes evinnelige spørsmålsrekker? Har jeg lurt meg selv?

(m.a.n.i.s.k.)

(svaret er: nei. nei nei nei)