der verden begynner

vi dro til Vesterålen
der fjellene reiser seg som spisse topper
bølger, trekanter, pyramider
alt er spist
det var her trollene kom fra
om de kom fra et sted
var det her

og i Harstad ligger skodda
men på andre sia av Tjeldsundbrua kommer sola
sniker stråler gjennom skylaget
som plutselig er borte
og himmelen er blå

uendelig høy

og blå herfra og til evigheten

jeg trenger ikke mer
de kan få ha tingene sine i fred
husene, bilene, den nye sofaen og
den nyeste mobilen og den nymalte stueveggen

de kan få ha det i fred
jeg trenger ikke det
jeg vil ikke ha det
jeg vil ikke ta del

jeg ville aldri ta del

du kan få ha det i fred
ruge på det til du dør
det kommer aldri til å bli
det du egentlig vil det skal bli

uansett

Reklame

jeg har tenkt på «meningen»

jeg skriver hver dag, så jeg sluttet å skrive her

jeg skriver artikler, jeg skriver mailer, noen ganger skriver jeg brev, som regel klarer jeg å sende dem også (utrolig)

jeg skreiv dagbok i fjor, den døde i løpet av høsten, gjenoppsto et par ganger etter jul, prøvde å skrive ned det jeg ville huske før jeg allerede hadde glemt det, og jeg tenker «en dag er jeg gammel, kanskje husker jeg ingenting» og så tenker jeg «men om jeg har ei dagbok, da vet jeg i alle fall at dét skjedde, at sånn var det, at jeg levde et liv jeg og», og da prøvde jeg å skrive dagbok igjen, summere opp en historie som var de siste månedene, men det var snirklete, handa mi ble sliten, og så begynte jeg å skrive, hver dag, artikler

og så mailer

jevnlige mailer til venner langt unna, venner jeg ikke ser så ofte, jeg har alltid likt å fortelle ting i skrift bedre, jeg snakker mye, greit, men å fortelle ting, prøve å si noe, det kommer alltid bedre ut når jeg skriver, en gang sa jeg «jeg tenker bedre med tastaturet», og det stemmer, jeg tenker bedre når jeg ser setninger foran meg, når jeg kan putte en bokstav etter den andre, en lang rekke bokstaver, kjempefort aller helst, og for hand går det så tregt, og handskrifta blir mer og mer slørven, så jeg liker å trykke på tastene bedre, så jeg sender mailer, de er ofte lange, lett dramatiserte kanskje, men sånn er alltid livet når du skal fortelle en historie, du trenger litt drama, litt zest, og jeg er typisk ENFP, jeg lever livet litt som i en fiksjon, leter alltid etter en mening, med alt, det dypeste, hvordan tingene egentlig er, og det betyr ikke at jeg tror på en mening

med livet

men jeg tror på å skape mening

eksistensen handler om å skape, hele tiden, skape seg selv, skape nytt liv, skape med hendene, skape med hodet, med hjertet, lete etter spor, finne et mønster, se sammenhenger, hele tiden jakte på den største sammenhengen, meningen, som kanskje ikke er der, kanskje ikke finnes, mest sannynligvis ikke, men prosessen finnes, jakten finnes, håpet finnes

noen sier at det ikke er mening. at det ikke finnes. at det er meningsløst å lete. at det er «missing the point» å i det hele tatt tenke på det. vi lever, vi dør, that’s it.

og vi lever, og vi dør, det er sant.

men jeg vet bedre.

meningen finnes i alt. meningen er det du legger i livet. det du tar med inn i din egen eksistens. meningen med livet er å leve det, så oppriktig som du kan. om det finnes et liv etter døden er irrelevant, om det finnes et liv før døden er irrelevant. om det finnes en gud, en makt, en plan, en sannhet, det er irrelevant. det er ikke der meningen med livet ligger.

spør meg, og jeg svarer:

det finnes ingen mening med livet.

men det finnes mening i livet.

det finnes mening overalt.

til lyden av smellene

nyttårsaften

rakettene smeller over byen, over landet, over hele verden

en lang natt, fra den ene siden til den andre, fylt av fyrverkeri på himmelen, akkompagnert av lyden av krig, av krigssone

jeg har aldri vært i en krigssone, i alle fall ingen med raketter og våpen, pistoler og tanks

jeg har aldri vært et sted der liv går tapt på grunn av massiv vold

undertrykkelse, konflikter, hat

der de hardeste verdiene i menneskets natur tar over

tar liv, glede, trygghet

tar framtida;

men dette er lyden vi hører på tv

på filmer, på reportasjer

dette er lyden av krig

slik sier vi farvel til året som har vært

slik sier vi velkommen til året som tar over

med gledesrop og lykkeønskninger

over drønnene av eksplosjoner

 

after 17 years on this side of town

at noen ting alltid kommer til å være som de alltid var

one way or the other

at noen ting forandrer seg, går over, blir verre, blir bedre

aller helst bedre

men at noen ting sitter fast

uansett hva du gjør

flekker etter løvetenner, for eksempel

på barneklærne som ligger bortpakka på loftet

eller arr etter alle gangene du snubla i egne bein

fremdeles der, men litt mindre synlig for hvert år, hvert hudlag som skiftes ut

det går bare saktere med årene

det tar lengre og lengre tid

og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

til lyden av en høstlig bris (vinden slår mot husveggene, regnet renner nedover rutene)

jeg er trist. jeg trodde jeg var ferdig med det nå. hele sommeren, eller: nesten hele juli, nesten hele august; emosjonell bølgedal, alt på tverke. men så kom høsten, da skulle det ordne seg. nå vet jeg ikke lenger. jeg er trist. jeg føler tristhet. prikker på innsiden. skraper i ribbeina. men det går over. følelser går alltid over. som alt her i verden, livet, universet. det går over. det forandrer seg. stagnasjon er død, så: så lenge universet har varme, har det bevegelse, har det liv. og livet er alltid i bevegelse. bare tenk; du er et menneske, en organisme, du har en definert ramme og inni deg; organer, blod, vev. utellelig antall celler, enda flere atomer. du består av så mange atomer at det ikke kan telles en gang, og atomene består av mindre deler, og de delene av mindre deler igjen, helt sikkert, sånn går det, innover og innover, mindre og mindre, og alle disse delene er alltid i bevegelse, du er alltid i bevegelse, og alle disse delene vil videre, men noe holder dem sammen fra du fødes til du dør, av en eller annen grunn klarer de å være deg hele livet ditt, i stedet for å oppløse deg i luften, dra deg avgårde i alle retninger; videre, videre, mot noe annerledes.

det er en kosmisk lov. den største loven:

alt forandrer seg, hele tiden, alltid.

det er livet, eksistensen, døden. det er det eneste konstante.

og vi; du, jeg, menneskeheten, vi:

vi er små, små deler av den ultimate forandringen, så stor at vi aldri vil kunne se den, så langsom at vi aldri vil holde ut til siste slutt.

om det noen gang slutter. hvem vet.

livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

…

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.