der verden begynner

vi dro til Vesterålen
der fjellene reiser seg som spisse topper
bølger, trekanter, pyramider
alt er spist
det var her trollene kom fra
om de kom fra et sted
var det her

og i Harstad ligger skodda
men på andre sia av Tjeldsundbrua kommer sola
sniker stråler gjennom skylaget
som plutselig er borte
og himmelen er blå

uendelig høy

og blå herfra og til evigheten

jeg trenger ikke mer
de kan få ha tingene sine i fred
husene, bilene, den nye sofaen og
den nyeste mobilen og den nymalte stueveggen

de kan få ha det i fred
jeg trenger ikke det
jeg vil ikke ha det
jeg vil ikke ta del

jeg ville aldri ta del

du kan få ha det i fred
ruge på det til du dør
det kommer aldri til å bli
det du egentlig vil det skal bli

uansett

Reklame

natta før dagen

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan

 

meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker «herregud, så virkelig det ser ut!»

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

look back

jeg hører på Fleetwood Mac, tenker på magien, tenker på 2011, du har vært et rart år, du har vært så rar, og så full, og så annerledes, jeg noterer deg ned som noe stort og lurer på om du var et sidespor eller et veikryss, og om jeg valgte rett (endelig) da jeg sto foran deg og noe inni meg sier at jeg valgte mer rett enn jeg har gjort noensinne i mitt liv, på alle punkter, så godt som alle punkter, det er ikke noe å tenke over engang, det er 2011 og meg og det er nesten over, og jeg tror på fortsettelsen, på 2012, men ennå er det  2011 og meg, alt det andre har jeg nesten glemt allerede

jeg har hatt tre mareritt den siste uka, to ganger har jeg våkna av at kroppen så godt som hulker, midt på natta, og uroen setter seg i kroppen, små steder, bortgjemte steder, og jeg skjønner ikke hvor denne ubevisste følelsen av impending doom kommer fra, jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, og hva er det med mareritt egentlig, hvorfor fester de seg så mye sterkere enn de glade drømmene, hvorfor har vi ikke et ord for glade, lykkelige drømmer, men mareritt, det har vi et ord for, de kjipe, skumle, triste drømmene, de har vi et ord for, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drømme om sånne ting nå, for jeg er jo lykkelig, og det er ikke noe jeg bare sier, enda det er mørketid, for nå er det mørketid, enda jeg ikke helt vet hva jeg holder på med (igjen, fremdeles), så er det greit, for jeg er fornøyd med det, akkurat nå er det nesten helt perfekt, nesten, nesten, nesten helt perfekt, og jeg gleder meg til små ting hver dag, som å gå hjem fra jobb, få lunsjpause, lese videre i Fete år, jeg gleder meg til små ting, lærer bort Bjørnen sover til de største, minste barna og de sier «en gang tell, en gang tell!», jeg ser håret mitt bli lengre og gleder meg til det har blitt så langt som jeg planla, så jeg kan klippe det, og på himmelen er det stjerner fra klokka er to, sånn ca, og jeg gleder meg til nordlyset danser der oppe også, jeg håper på en solstorm akkurat så sterk at nordlyset flammer, men ikke så sterk at jeg mister internett

første søndag i advent er akkurat over

jeg tror ikke jeg venter så mye lenger

jeg tror det er der forskjellen ligger

«noen ganger»

«noen ganger» sier jeg ofte, sånn begynner jeg så mange innlegg, samtaler, monologer, «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» når jeg drikker, noen ganger, generelt, er det noe i meg som bobler over, og jeg sier «nervøs energi, sårri, det bare er sånn», og jeg kan ikke gjøre så mye med det, det bare bobler, og jeg snakker fort, jeg snakker så fort, og noen ganger mumler jeg, men noen ganger ruller jeg hardt på r-ene for å huske å artikulere, for å huske å være tydelig, jeg ruller hardt på r-ene for å hente meg inn igjen og bli tydelig, for det er så mye jeg vil si, det kommer bare, uten å være planlagt, eller strukturert, det flyter ut av meg, triller avgårde, så kjapt at jeg ikke alltid vet hva jeg sier selv

«noen ganger» sier jeg ofte, det er sånn jeg begynner det jeg skal si, «noen ganger» er hele meg bare full av nerver, ikke stress, ikke angst, bare nerver, og sommerfugler, og bobler, hele meg, full av champagnebobler, og jeg prøver å fortelle alt, jeg prøver å forklare, og «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» får jeg det til, andre ganger lurer jeg på om folk forstår hva jeg mener, når jeg sier at det kribler i alle cellene mine, at jeg kjenner det i fingertuppene i hjernen i tærne i musklene i magen i nyrene i alt, alt sammen, i hele meg, og jeg kaller det nervøs energi, men jeg er ikke nervøs, det er bare så mye i meg at jeg ikke vet hvor det skal ta veien, og jeg snakker for mye, «noen ganger», «noen ganger» snakker jeg for mye, jeg snakker hull i hodet på meg selv, så jeg tør ikke tenke på hva andre må føle, for jeg hører stemmen min gå hele tida, jeg kjenner det klø i leppene mine, i strupen, i stemmebanda, klø etter å lage lyder, formulere noe, si noe

og «noen ganger», når jeg drikker, «noen ganger» blir det bare enda mer, og særlig med rødvinen, jeg vet ikke hva det er med rødvinen, men den trigger noe inni meg, hver gang, en slags kilende boblende følelse som vibrerer i alt jeg er, ut i fingertuppene, ut i øyenvippene, jeg sier det og jeg mener det, det er sånn det føles, det er sånn det er

og kanskje er det fordi jeg burde formidle noe, kanskje er det fordi det er det jeg burde gjøre, fordi jeg kan putte ord sammen og lage setninger som er forståelige, setninger som er morsomme, setninger som er meningsfulle, og jeg kan stå foran folk og fortelle om veggdyr og få dem til å le, jeg kan få dem til å føle noe, jeg tror det i alle fall, jeg tror jeg kan trigge noe, et eller anna, selv om jeg må trekke pusten og telle til ti, kjappe ti, inni meg, så jeg ikke bobler over så fort at jeg mister tråden, mister meg selv, telle til ti så pulsen går ned og ikke raser avgårde, jager meg opp og avsted, tempo, tempo

og det er følelsen, «noen ganger», følelsen jeg får når jeg heller vin i glasset nå, det er annerledes, og jeg tenker på den kvelden jeg dansa hele natta og hele meg var lett og hele verden var fantastisk, «det e fantastisk!» sa jeg, og kunne ikke slutte å smile, og når jeg tenker på den kvelden, når jeg forteller om den, så er det det samme, jeg kjenner kjeven gli ut i et smil, tre måneder etterpå, og øynene løfter seg og ser verden litt sånn som den var da, litt annerledes, full av muligheter og lykke og alt som var vakkert og godt, og jeg tenker at noen ganger er det fint, å gjøre ting man aldri trodde man kom til å gjøre, ting som bare får en til å smile, og smile, og smile, etterpå, lenge etterpå, tre måneder etterpå, hele følelsen, opplevelsen, sitter inne i kroppen, pulserer mellom hjernen og resten av meg, og jeg vet at det betydde noe, den kvelden, det var viktig, det var en del av noe større

og jeg kjenner på hvordan det er å ikke være delt lenger, ikke være i hodet hele tida, ikke kjenne at kroppen og alt som setter seg i den, alle følelsene, er fremmed, ting jeg ikke vil kjenne på, vedkjenne meg engang, og jeg kjenner på hvordan det er å være hel, for jeg tror jeg er hel nå, jeg tror jeg forstår hvordan det skal være, at det skal være sånn som det er nå, og alt dette som «noen ganger» er så overveldende, det er bare fødselssmerter, voksesmerter, det er bare sånn det er, når man vokser sammen til én, igjen, sånn som man var

«noen ganger», sier jeg ofte

og mener «nå»

take me in and dry the rain

noen ganger savner jeg torden. lyden av braket, lysglimtet kraftigere enn alle verdens blitzer, hvordan det føles som om det er jorda selv som rumler rundt deg. jeg savner lyden av regnet, det kraftige, tunge tordenregnet, det som lager flom på bakken, som trommer hissig på takene og lager surklelyder i skoene dine. men aller mest tordenet. å kunne ligge inne, og bare høre på det. kjenne på lufta. det er en helt egen luft. tordenluft. elektrisk og våt. tung og kraftfull.

jeg ligger på magen i senga mi. jeg og en kopp nestlete. jeg, og tanker om framtida. er det ikke alltid det man tenker på, framtida, hva man skal gjøre, hvor man skal ende opp? og jeg snakker med ei venninne, vi chatter på facebook, og vi snakker om akkurat dette, om å gå rundt å kjenne på hva man vil, om å kjenne at kanskje er det ikke ambisjonene og stresset man egentlig vil ha, og kanskje var det tankene om det som gjorde at livet var kjipt og tungt og fullt av stress, og kanskje er det viktigste med livet å ha det fint, å kunne puste, å ikke måtte jage etter noe stort og viktig, så noe større, noe viktigere.

og det betyr jo ikke at det ikke er store, viktige ting man kan jobbe for, bry seg om, engasjere seg for. men jeg tenker ikke på det.

jeg tenker på jaget. og det som kommer med, jeg tenker på stresset. på hvordan skuldrene mine har senket seg det siste halve året. hvordan det er å puste inn, puste ut. hvordan hjertet mitt har gått fra å banke seg gjennom ribbeina, til å holde på med sitt, sånn som det skal. hvordan lungene ikke lenger føler de må kjempe mot et trykk for å kunne puste, kunne gi kroppen oksygen. det tenker jeg på. hvor godt det er å leve rolig. hvor moro jeg har det når livet er hektisk og mye skjer og det er mye å gjøre og mye å velge mellom. men hvor godt det er å la jaget fare. konsentrere seg om få ting av gangen. se ut over byen en kveld, en natt. telle lysene. en liten stjernehimmel, en liten galakse, en liten krok av universet.

pust inn

jeg hører gjennom ei liste på spotify, og plutselig kommer John Olav Nilsen & Gjengen på, Diamanter og kirsebær, og jeg kjenner meg 24 igjen, en følelse, høsten 09, alt den var og alt jeg tenkte på, folk, åh, fineste høsten til nå, noensinne tror jeg, fineste, artigste høsten, og nå er det to år sia, jeg har et par sommerfugler, og et par fluer som kretser rundt lyspæra i taket, men et par sommerfugler, og alt er egentlig mulig, all bets are off, hele sommeren har vært all bets off, og det er fint, jeg liker det, jeg liker livet, nå, akkurat nå, når jeg legger hodet på puta om noen minutter er det det jeg tenker på