midt i vinteren begynner våren

nå er det lyst ute

sola skinner, selv om den bare når toppen av skyene nå

jeg kan se solranda under dem, noe lyst og gyldent mot en lyseblå himmel

jeg hadde nesten glemt hvordan lyset var

i år, etter denne mørketida, hadde jeg nesten glemt

hvordan lyset treffer øynene så du må myse

(men prøver å la være, så ikke anleggene for sint-rynke bryter fram)

hvordan lyset er så skarpt at øynene dine puster

lys, frisk luft

hvordan det er å våkne fordi lyset forteller deg at det er på tide

og ikke vekkerklokka

alt dette hadde jeg glemt, for mørket varte så lenge, denne vinteren, mørket føltes evig, og snøen kom aldri for å lysne det opp, og om den kom var det bare for et par dager, før den dro igjen

men nå er det lyst ute

sola skinner, treffer toppen av skyene, sniker litt solgløtt ned gjennom sprekker, over kanten

jeg vet, det blir vår, jeg begynner å kjenne den allerede

det venter en vår under snøen

den ligger og dytter på kulda

den er på vei, den kommer

den kommer

Reklame

mørketida

spiser mindre. drikker mer te. utvikla et avhengighetsforhold til suketter. savner sola. savner snøen. savner nordlyset. alt er regn. stryk det. alt er ustabilt. en dag regn, en dag frost. vet aldri hvordan jeg skal kle meg. har fremdeles ikke kjøpt brodder. vintersko burde komme med uttrekkbare skøyter under sålen. swoosj swoosj swoosj.

jeg var hjemme, føltes det som

helga var av typen «tidenes». fest, senjahopen, nach. tre timers søvn. oslos gater. sola. jeg har noen brannsår på fingrene fra da korka på kaffekanna falt ut og jeg fikk kaffe på meg. klokka var kanskje fire, fem, seks. neppe sju. jeg var våken og edru, hadde dancing shoes on. metaforisk. nå er jeg hjemme igjen, det er mørkt, klart; det er natt, så lenge det ikke er sommer er det alltid mørkt, men det er mørkt, det er såvidt snø på marka, det er mørketid og det er nesten jul. alt føles så annerledes når man har flytta på seg. i mørket er det nesten lunt, det er som å komme inn under et teppe. når jeg var sørafor om sommeren og det ble mørkt mens det er varmt, tenkte jeg at jeg satt inne, at himmelen er et tak, at mørket var et teppe. det var som om mørket bar varme i seg. som om det var noe jeg kunne ta og føle på. og nå er det sånn med vintermørket også. når jeg ser ut tenker jeg at det er lunt, selv om det er kaldt. det er noe å krype inn i. noe å gjemme seg i.

men jeg trenger ikke gå i dvale. jeg vil ikke gå i dvale. jeg trenger ikke å gjemme meg. det er ingenting å være redd for. det er ingenting å frykte. det er bare vinteren. den er her, så er den plutselig over.

og nå skal jeg sove.

 

re-boot

mandag morgen, jeg lot telefonen ligge nede i natt, så ingen skulle ringe og vekke meg i sju-åtte-ni-tida, jeg bestemte meg for å ha fri i dag, etter ei heil uke som blei runda av med nattevakt, så nær døgning som det går uten å døgne, en times avslapning før jobb, i seng en time før jeg sto opp dagen før, nattevakt i mørketida, det er noe eget, nå er det riktignok ikke helt mørkt enda, det er en liten lysrand om morgenen, på utkikkspunktet mellom Grønnebakkan og Kanebogen stoppa mamma bilen og jeg gikk ut for å ta bilder av de frosne trebenkene og Grytøyfjellene med et tynt snølag og alt det blå som ligger i lufta på denne tida, men til venstre for meg, mot øst, der lå fjellene som mørkeblå konturer mot oransje, rosa, gult, lyseblått, det ser ut som gløden fra flammer som ulmer under horisonten, og det er jo det det er, når man tenker på sola, sola som er så mange millioner kilometer unna og brenner hele tida, hver dag, hver natt, brenner opp seg selv i slow-motion, i alle fall for et kort, kort menneskeliv

stjerner og lys

november

når man trenger noe å tro på

at det finnes 365 dager i året

365 dager til neste

november

når sola går ned, og ned, og ned

til hun forsvinner bak fjellene

og så bak horisonten

og vi ser stjernene hele dagen

hver dag ser vi stjernene

til lyset blir rosa og gult

og strekker seg opp mot himmelen igjen

fra bak fjellene

et steg lenger opp for hver dag

det blir januar

og lyset kommer hjem igjen

jeg står i vinduet og ser på

hver formiddag ser jeg

de første tegnene på at vi vender oss mot sommeren

og når det blir mørkere og mørkere

nå, når lyset har den svake gløden

og dagene stadig kortere

tenker jeg på desember og stjernene

januar og lyset

mørketid, nesten

grå novembermorgen

det er mørkt når vi våkner, mørkt når vi går hjem

men det gjør ikke så mye

i år gjør det nesten ingenting

i blame pop music

mørkekjøring

jeg sitter i forsetet i en kjøreskolebil og sier «skift» «skift» «skift» og han skrur langlysene på, langlysene av, nærlysene på, nærlysene av, over Kvæfjordeidet, ned mot Borkenes, så tilbake igjen

det er frost på bakken, rim, kvitt og glitrende, og det er kaldt, jeg går med to skjerf og har leggvarmere i veska, just in case (og det ble en case), og når vi (og vi er jeg og kidsa og kjørelærerne) er ute ved Møkkelandsvannet (som sikkert ikke egentlig har så mye med møkk å gjøre, kanskje heller en omskriving av Mikkel, Mikal, Mekkal, jeg veit ikke, jeg bare gjetter, det bruker jo å være sånn, stedsnavn er sjelden entydig, men kanskje det er møkk, møkkeland, men uansett) er det mye kaldere enn inne i byen, det er jo med vannet, lufta er is, eller kjennes sånn ut, og himmelen er full av stjerner, jeg kan nesten skimte Melkeveien, og senere ser jeg et svakt nordlysslør like over horisonten

det er ikke noe å grue seg til, prøver jeg å si

det har blitt oktober, jeg våkna en morra og det hadde blitt oktober i løpet av natta, og med oktober kom vinden, og regnet, og løvet som blåses av trærne, og skyene, oktober kom med skyene, skyene og regnet, men det har jeg jo sagt alt, og det er så tydelig hvordan vinteren lurer rundt hjørnet, og folk sier de gruer seg, det blir så mørkt, det blir så kaldt, det blir så tungt å stå opp, det varer så lenge, men jeg gleder meg litt, jeg kjenner det, for etter vinteren kommer våren, etter to måneder med mørketid, med stjerner dagen lang, med nordlys og frostrøyk og gatelys som står på hele døgnet, så kommer sola tilbake, sniker seg opp over himmelen, fra bak horisonten, under fjellene, sender solstråler over himmelen, hver dag litt lysere, og så er hun tilbake, ho, sola, og så glitrer det i snøkrystallene og når du går langs veien knitrer det i kramsnø, og kinnene blir røde, og du kommer innafor dører og brillene blir duggete av varmen, og så blir det varmere ute, og snøen smelter, og i veien utafor huset vårt borer vårelva seg ned i grusen og det blir grønnere, bjørka spretter, det blir grønnere, og så er det sommer igjen

og det er derfor vinteren er så fin

for den er kald og mørk og har stjerner og snøkrystaller og frostrøyk og desember og nordlys

og gjør sommeren så fantastisk herlig