one day to go

det blir grønnere for hver dag som går, hver time, et nytt lite skudd, grønnere gress, selv om snøen ligger langt ned i bakkene, åsene, fjellene, men det er 12 grader ute, eller over 10 i alle fall, og om et og et halvt døgn reiser jeg til Japan, og når jeg kommer hjem har det allerede vært midnattsol i tre uker, og alt som nå spirer har blitt grønt, blomstrete, somrete

de sier at en kald mai gir en varm sommer

jeg krysser fingre for fønvind fra Kola, russevinden, sikkert full av radioaktivitet og smog, men så varm at den stryker deg over huden så hårene legger seg flate ned og slapper av og det trenger ikke være sol engang, kan til og med regne litt, men det er den varmen likevel, litt lummert, litt hett, et utendørsteppe som pakker deg inn nesten, sånn er det, jeg krysser fingre for fønvind fra Kola

varme strømmer fra nordøst

Reklame

mai. stemning.

i heard it for a moment now / the riot’s gone synger Santigold, the riot’s gone away og så begynner Youth Lagoon, synger get your cannons ready, light the wick / (…) you will never talk me out of this og etter Youth Lagoon kommer Cults: i never wanted a single thing for my life / all i wanted to know was to know that i have never wasted my time

jeg har laga ei liste for hver måned det siste året, jeg har sikkert laga lister for de fleste månedene i mange år, men de har forsvunnet med formateringer og nå, nå hører jeg aldri på musikken som ligger lagra i et uvisst antall gigabytes på harddiskene mine lenger, alt kommer fra et anna sted, der all musikk finnes, nesten all musikk, det føles som alt finnes der i alle fall (bare ikke Joanna Newsom, eller The Beatles), og i mai i fjor hørte jeg på Veronica Maggio og Säkert!, Lenka og Birdy, Balkan Beat Box, Rancid, M.I.A., men det var i fjor,  det var i 2011

i år går det i andre ting

denne, for eksempel

og denne

og denne (endelig streambar!)

natta før dagen

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan

 

det blir bedre

jeg hører på pixies, det har vært meg pixies i det siste, sånn en del pixies i alle fall, ikke like mye som da jeg var atten, men ganske mye likevel, jeg går ikke lenger rundt med discman og cd-mappe, jeg går ikke lenger rundt med mp3-spilleren på 1 gb (mest fordi musikken jeg vil høre på eier jeg ikke lenger, litt fordi jeg har mista den), men jeg nynner fremdeles, jeg nynner og snakker til meg selv, og noen ganger nynner jeg inni meg (og snakker inni meg, men da heter det bare å «å tenke»), og pixies er noe jeg ofte nynner på, som regel Here Comes Your Man eller Wave of Mutilation eller Debaser. noen ganger Velouria, my Velouria, even i adore ya, og da føles det ikke som det har gått ti år, ni år, det føles bare som det alltid har gjort, dette er et øyeblikk jeg eksisterer i, dette er det jeg tenker, det jeg hører, dette er det jeg lever midt i

klokka er ti på ni, ute er det kveldslys forkledt som dagslys, det blir ikke natt lenger, ikke helt, det er dette lyset, hele tida, mer og mer, man ser alt, kan strekke fingrene ut mot alt, og vinteren begynner å bli et minne jeg ikke lenger klarer å begripe helt, jeg husker mørket ennå, den tida når du går ut og det er mørkt overalt, rundt deg, og det er stjerner på himmelen, over deg, og mørket er noe som faller ned, legger seg om deg og demper lydene og demper livene og dekker til verden

men nå er det lyst

det er 3.mai, og det snødde da jeg våkne, snødde ut over formiddagen, men det er vår i lufta likevel, det ligger en sommer og venter under snøen

kjære mai. kan du forte deg å bli skjønn og mild?

det er barnslig, men jeg skylder på været

det er første mai, og jeg sto opp litt for seint (etter å ha sovet litt for lenge), stavra meg ut fra rommet og hørte venninna si «det e et lag med sny ute!» og det er første mai, det er snø ute, så kom vinden, så kom snøen, så kom vinden, så kom regnet

og alt jeg har gjort med fridagen min er å sitte inne

jeg er nydusja i det minste

men jeg har bare vært inne

såvidt gjort noe fornuftig

og egentlig er det ikke barnslig engang, for barn finner på noe om det er dårlig vær eller fint vær

om det er dårlig vær og de ikke vil eller må være ute finner de på noe inne

jeg har ikke funnet på noe som helst, jeg har bare latt tida gli avsted uten å etterlate meg annet enn en oppdateringen på noen tv-serier og en times middagskvil

det er skikkelig voksent av meg, men jeg skylder på været

fan da

når våren kommer blir vi som barn

klokka er ni, jeg har drukket en kaffe med (soya)melk og litt kakao og ute er det sol og blå himmel så langt jeg kan se ut vinduet mitt. jeg fikser pensumlista, er ca halvveis i antall sider, men det er så vanskelig å sitte stille, jeg hører på hiphop jeg hørte på før og vil bare ut og danse i gatene, hoppe strikk, og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke gjør det fremdeles, samles på en plass og tar med strikk og hopper; saksa? gresset gror?  og de andre, jeg husker ikke lenger hva de het, men det er den typen der man bare trenger å være tre og man skal hoppe over en gang, så to, så tre og jeg vet ikke hva mer, det var noe med å ta det ene strikket over med foten og hoppe rundt, eller jeg vet ikke, opplys meg gjerne om du vet, for jeg klarte ikke finne noen hoppe-strikk-oversikt da jeg googla, men jeg fant denne da, og det var nesten like bra.

sa jeg at jeg elsker mai?

det er første mai med marsj og rødfargen overalt og når det er sol og oslo er det min favorittdag nummer to, for ingen dag er finere enn en vellykka søttende mai, og selv om jeg gjerne skulle hatt bunaden min i år likevel (hva tenkte jeg på da jeg lot være å ta den med ned? je ne sais pas, men det var très stupide av meg) så blir det nok fint, rødt og kvitt og blått og en lang dag med patriotisk nasjonal selvforherligelse og korpsmusikk og den der marsjtakta jeg ikke klarer å la være å følge (takk gud for at jeg ikke var tysker i 1940, liksom) og sol forhåpentligvis (ja, ja) og noen øl, litt rødvin kanskje, senere på kvelden, i kubaparken, så en tur på blå, og livet er bare fint. og så er det alle de andre dagene, der det bare blir grønnere og grønnere og finere og finere å leve.

og det å skulle sitte inne og skrive oppgaver blir til og med finere, fordi det er sol og fint og det er kanskje litt rart, men det må være lyset, og motivasjonen. er man flink kan man gå ut, få brune hender og solkyssede kinn.

åkei, motivasjonen bygd opp, tilbake til oppgaven.