tingene som ikke er

Tagg: mareritt

jeg har hatt tre mareritt den siste uka, to ganger har jeg våkna av at kroppen så godt som hulker, midt på natta, og uroen setter seg i kroppen, små steder, bortgjemte steder, og jeg skjønner ikke hvor denne ubevisste følelsen av impending doom kommer fra, jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, og hva er det med mareritt egentlig, hvorfor fester de seg så mye sterkere enn de glade drømmene, hvorfor har vi ikke et ord for glade, lykkelige drømmer, men mareritt, det har vi et ord for, de kjipe, skumle, triste drømmene, de har vi et ord for, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drømme om sånne ting nå, for jeg er jo lykkelig, og det er ikke noe jeg bare sier, enda det er mørketid, for nå er det mørketid, enda jeg ikke helt vet hva jeg holder på med (igjen, fremdeles), så er det greit, for jeg er fornøyd med det, akkurat nå er det nesten helt perfekt, nesten, nesten, nesten helt perfekt, og jeg gleder meg til små ting hver dag, som å gå hjem fra jobb, få lunsjpause, lese videre i Fete år, jeg gleder meg til små ting, lærer bort Bjørnen sover til de største, minste barna og de sier «en gang tell, en gang tell!», jeg ser håret mitt bli lengre og gleder meg til det har blitt så langt som jeg planla, så jeg kan klippe det, og på himmelen er det stjerner fra klokka er to, sånn ca, og jeg gleder meg til nordlyset danser der oppe også, jeg håper på en solstorm akkurat så sterk at nordlyset flammer, men ikke så sterk at jeg mister internett

første søndag i advent er akkurat over

jeg tror ikke jeg venter så mye lenger

jeg tror det er der forskjellen ligger

mareritt

lungene mine er tette, anstrengte

drømmer om flodbølger, karrer meg opp mjuke fjellskrenter, tør ikke se på vannet som skyller over husene og menneskene og alt jeg kjenner langt der nede, alt forsvinner og jeg karrer meg opp en mjuk fjellside (mose, planter, tøy?) og lukker øynene

våkner, gisper etter luft, nesten, prøver å løfte hodet, åpne øynene, men kroppen er så tung, hodet er så tungt, å våkne er så tungt

jeg velger å kalle det «eksamensdepresjon»

det mest skremmende i hele verden

jeg hører mye på musikk for tida.
jeg har sånn ca flytta inn i wimp.
plutselig poppa det opp en bolk der det sto «ny versjon av wimp – last ned.»
jeg klikka «ja», lasta ned.
wimp-ikonet blei bytta ut med ei marihøne.
jeg klikka på det og skjønte at jeg hadde gjort en fatal feil.
jeg klikka frenetisk på av-knappen så pc-en skulle bli slått av før den kreisi malwaren/viruset infiserte og ødela alt, men det virka ikke som det funka, og jeg begynte å gå gjennom lista over hvem som kunne hjelpe meg mens livet og Alt Jeg Har På Laptopen snurra foran meg i revy.
da jeg la skjermen ned og så at den var bøyd bakover burde jeg kanskje tatt hint.
istedet våkna jeg med en touch av panikk.

vi snakker mareritt for the modern age, med andre ord.

(denne for eksempel. den hører jeg på ganske ofte for tida):

om drømmer

her om natta drømte jeg at beina mine plutselig blei dekka av byller, eller blemmer, litt som vannkopper (men det hadde jeg jo allerede hatt så det var jo ikke det), jeg tenkte det måtte være helvetesild, the return of the chicken pox, men det gjorde ikke vondt, så da slo jeg fra meg den tanken, det bare klødde litt, så begynte de å sprekke, plutselig, og ut rant det blod, jeg satte på plaster, men nye sprakk hele tida, det kom blod gjennom den grå tightsen, det var akkurat som om de bare sa poff i det de åpna seg og det gjorde ikke vondt, det var mest rart og irriterende og jeg lurte på om jeg kunne dø av blodtapet

da jeg våkna klødde det på beina

i noen øyeblikk måtte jeg sortere tankene og fortelle meg selv at det bare var en drøm, det var ikke virkelig, hvem får blemmer som plutselig sprekker på under en halvtime, det er ikke logisk, dessuten var du på vei til legevakta i sted og nå er du hjemme i senga di i mørket

likevel følte jeg meg ikke trygg før jeg hadde kjent etter om kløen bare var psykosomatisk

i det siste har jeg hatt en del drømmer som ikke er skumle, men freaker meg ut nonetheless. de handler om en annen virkelighet. det er alltid noe reelt i dem et sted. tufta på opplevelser og hendelser, men litt annerledes, litt feil, litt dystrere og tristere. kanskje pittelitt skumlere. men mest bare … off.