det er fint med litt ruskevær
det er fint å fryse litt, kle på seg ullgenser og votter og lue og lester
det er fint å få røde kinn etter noen minutter ute
det er fint at årstidene er så forskjellige
men huden min begynner allerede å savne dette:
klærne våre henger til tørk. de vi la i ei balje til bløt, så vrei og vrei til vi ikke klarte å vri ut mer vann. de har hengt til tørk hele natta. er ikke helt, helt tørre ennå. det regna kvelden før. jeg tror jeg lå og hørte på regnet om natta også. ikke hele, men litt. våkna, hørte regnet hølje ned, tenkte «men nu blir jo klean aldri tørr», men så ble de det likevel. dette er jo ikke Norge, her er det varmt, jeg glemte det i noen sekunder. og nå er det formiddag. jeg leter etter motiver. venter på at vi skal bli klare til å kjøre videre. det er ennå ei stund til. klærne henger fremdeles på snora. ingenting er pakket og klart. jeg har en plan jeg tenker på, mange planer, jeg prøver egentlig å ikke tenke så mye, så jeg tar bilder, dette rommet og denne takpatioen (eller hva man skal kalle det) har så mange farger, så mange detaljer.
på veggen finner vi ei dør.
vi tror den åpner seg av og til.
vi tror den fører til Narnia.
men den åpner seg ikke for oss. kanskje må vi tro sterkere.
jeg har vært i Marokko. det var varmt. herreløse dyr. søplete. hyggelige folk. alle vil hjelpe til. og så man passes på, ikke sant.
jeg landa og venta på flyplassen i sola. blei henta, satt i baksetet nordover, forbi Agadir, forbi Banana Village, til Taghazout. neste dag lærte jeg viktigheten av å fordele solkremen jevnt og regelmessig. fire dager senere ble jeg skrubba ned til babyhud av ei dame i et hammam. da begynte den solbrente huden min å flasse av. ny opplevelse (jeg har aldri vært så solbrent før). det var også en ny opplevelse å bli innelåst på et offentlig toalett. hvis gåta er: hvor mange marokkanere trengs for å få ei innelåst jente ut av toalettet, er dette svaret: ei til å oppdage den innelåste jenta og hente hjelp, en til å hoppe inn og løfte jenta ut og over døra og en til å ta imot på andre sida. på en plaststol. han hjalp sikkert han andre over også.
jeg sa «this is scary», for det var langt ned fra toppen av døra og til gulvet. akkurat da jeg hadde landa kom Tiril inn. «koffør krøyp du ikkje bare under?», spurte hun. helt ærlig, jeg vurderte det, men så slo det meg at tanken på å bli sittende fast under døra var mer flaut enn å måtte bli løfta ut. eller bare være innelåst og bli frigjort på en annen måte.
ellers har jeg utvikla et usunt forhold til sukrete myntete, lært meg ukedagene på arabisk (sliter litt med torsdag, bare), tatt bilder av mange geiter, sett enda flere, spist mye lyst brød og blitt kvalm av lukta av tusenvis av nye skinnvesker (og andre skinneffekter) inne på markedet i Rabat. egentlig skulle jeg kjøpe ei skinnveske, det var en plan, så jeg hadde ei som kunne matche de nye sandalene jeg kjøpte før jeg dro nedover (og fordi jeg har mista alle prinsiplene mine, nesten alle), men lukta av tusenvis av nye skinngreier fikk meg på andre tanker.
må tråle bruktbutikker og loppemarked i stedet.
myntete, solskinn, balkong og bølgesus. ikke feil måte å tilbringe en hvilken som helst søndag på.
å ha eksamen i ti dager, derimot. det er alltid feil.
men det må gjøres.
så er det over.
det går alltid over.
tingene som ikke er 