nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:

men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

Reklame

hei namra

jeg hørte stemmen din på tv i dag

da kom jeg til å tenke på alle gangene du kom innom og spilte på gitaren min

sånn som denne gangen, da du egentlig var ganske forkjøla men ble med på kafé likevel, den gangen på Stockfleths i Prinsens gate, da det begynte å bli ganske vårlig, og du hadde mer honning i teen din enn te

så mye honning var det altså. i tilfelle du hadde glemt det UT.

eller den gangen du skulle på eurovision-fest med Per Sundnes, og kom innom meg på veien og dikta en sang, eller to, men jeg husker ikke hva de handla om

eller den kvelden vi aldri kom oss ut, bare laga impro-sanger hele kvelden. jeg tror jeg har et opptak, fra helt på tampen av den flere timeslange seansen. da vi satt inne på karl sitt rom og mer eller mindre hadde jaga han ut. eller kanskje han rømte. regular event.

og så kom jeg til å tenke på høsten 09. da vi øvde inn Lucky på kjøkkenet. men da var det jeg som spilte gitar. og nå er du som bor på rommet på Grønland.

og jeg skal ta teoriprøven tidlig i neste uke. mandag, eller tirsdag, eller onsdag.

og så skal jeg lære meg å kjøre.

nobody moves, nobody gets hurt

for ti år sia hørte jeg på alternativ americana, stort sett

jeg sto i vinduet, så ned mot fjorden, det var vinter, det var mørkt, så bare lys som blinka nede ved fjæra, ferga som dro over til naboøya, lysene på andre sia, vurderte å slenge på meg sko og jakke og springe ned til havet, ned til vannet, som Ed Kowalczyk sang

og enten hørte jeg den akustiske versjonen av Dolphin’s Cry før jeg sovna, eller så hørte jeg August and Everything After og grein når Adam Duritz sang Raining in Baltimore, noen ganger når han sang Round Here

alt dette føles lysår unna, men noen ganger bare millisekunder

men nå er det sommer, det er lyst, jeg er ti år eldre, elleve år eldre, times have changed, men jeg ser fremdeles ut av vinduet, ned mot fjorden, hver dag ser jeg ned mot fjorden, hver dag har jeg sett ned mot fjorden, i ett år nå, snart noen måneder til

jeg vet ikke hvor jeg skal etterpå

men jeg tror det involverer et annet sted

 

Happiness is a mental state of well-being characterized by positive emotions ranging from contentment to intense joy.

men mai mener alvor

de dumper Osama på havet

venninna mi i Marokko var i ei bilulykke (men det gikk bra)

jeg rakk nesten ikke flyet hjem til Harstad

jeg sprang ut på gata uten å ha pussa tennene, frykta for flytaxi, tok et flytog, sprang opp trappene og unnskylda meg forbi alle som sto i kø og møtte på ei utrolig trivelig sas-dame som fiksa alt, enda innsjekken var stengt og jeg egentlig var fucked (hadde du reist med Norwegian, hadde de bare sagt «synd for deg, kan ikke fikse», det sier alle), så jeg kom meg hjem, det var sol over landsdelen, men ikke grønt som i Oslo, ikke så varmt som i Oslo, ingen sjanse til å vise fram skrubbsårene på knærne mine med det første (jeg ramla av platåskoene mine. to ganger. uten å være full), og jeg savner Oslo, det var så bra, ca tidenes helg, den beste helga i Oslo av alle helgene jeg har hatt der uten å bo der, det gikk i ett og var ca bare moro, og konserten med Sufjan Stevens gjord meg høy på livet, sånn, forelska, i livet, verden og alt, som da jeg var nesten atten og var i Oslo etter Utøya med et par venner, bodde på Anker Hostell med kakerlakkene og drakk rødvin jeg hadde sneket med meg i sekken fra Harstad til Utøya til Oslo, og gikk rundt i gatene og nærmest ropte «æ føle mæ så rusa!» og blei hysja på, men jeg mente jo bare «lykken!», den rusen av lykke, det var bare det

jeg ser på nyhetene, de viser bilder fra Grønland, alle er glade, og jeg tenker «kunne de ikke tatt han i går så jeg kunne fått med meg stemninga»

og Krigen er et spøkelse vi bærer med oss

jeg ble født førti år etter at freden kom til landet

det hadde vært fred i Norge i førti år da jeg ble født, og likevel føltes det som om Krigen lå like under overflata og lurte. vi dro rundt øya og så på bunkerser, vi så på Batteriet, og jeg husker den kvelende og klaustrofobiske følelsen som klemte rundt meg idet vi gikk gjennom støvete betongganger, så trange at vi måtte gå en og en, selv som barn måtte vi gå en og en

jeg husker vi kunne finne på å gå Nordveien, fra Austnes gjennom skogen til det lille fine stedet der midnattsola alltid var synlig på klare sommernetter, der to ferskvannstjern grodde sakte igjen bare et par steinkast unna stranda og fjærsteinene, der vi bygde små verdener i etterlatte saltvannsdammer, vi kunne finne på å gå Nordveien dit og så gå innom Batteriet, de etterlatte bunkersene som ennå sto der som grå murklumper blant alt det grønne, og noen ganger turte jeg ikke gå inn

de var så mørke, så gamle, de hadde vært Tyskerne sine, de hadde vært Hitler sine, indirekte: jødedrepere, soldater med gevær, okkupanter: Fienden.

i natt hørte jeg pappa fortelle historier fra Krigen. jeg har ikke hørte dem før. alt jeg husker at han har sagt er at de som barn pleide å samle patronhylser og at tyskerne stort sett var ålreite folk. en stund var jeg veldig opptatt av motsandsbevegelsen. jeg husker jeg lurte på om det ble bedrevet noe gutta-på-skauen-aktiviteter på den lille øya gjemt bak naboøyas ruvende tusen-metersfjell. det var en del tyskere der, de hadde bunkerser, batteri, to kanoner: 1000 år etter vikingene var øya fremdeles et strategisk punkt ut mot havgapet.

men tyskerne var stort sett ålreite, og det er som regel viktigere å overleve enn å bevise noe. de kom overens. tyskerne og folket. de besøkte hverandre. snakket tysk med bestefar, som riktignok solgte dem en «sjølsprukken» sau en gang. sjøldød, dårlig kjøtt. de skjønte ikke hvorfor de blei sjuke, og jeg lurer på om bestefar humra litt for seg selv, en slags vennligsinnet motstandsspøk.

og kompanilederen, kommandant Haag, kom til naboens fjøs for å høre siste nytt fra London. Fordømte Hitler, sa han da han skulle fortelle at broren hadde omkommet i frontlinjen i Sovjet.

det er sekstifem år siden freden kom til Norge. fremdeles er Krigen et spøkelse vi ikke har klart å kvitte oss med. det henger rundt oss ennå, sitter på ryggen, sniker seg bak oss. fremdeles kan vi ikke snakke om Krigen uten å føle veggene tette seg rundt oss, tvinge oss ned i bunkersmørket igjen, der det kun finnes én rett side og én historie å fortelle.

vi var gode. de var onde. vi gjorde det rette. vi var de med moralen på vår side. vi var bedre enn dem; jødedreperne, soldatene, torturistene, landsforræderne, vi var bedre enn dem, vi bygde ikke konsentrasjonsleire, vi gasset ikke folk, vi invaderte ikke, okkuperte ikke.

vi jublet, feiret, trakk til gatene og viftet med flaggene våre.

så lynsjet vi tyskertøser og så på barna deres med hat i blikket; tyskerbarna, taperbarna.

kakao, anyone?

en gang før

stine,

en gang hadde jeg en bestemor

og en bestefar jeg aldri kjente, men jeg kan se hvor familiemedlemmer ligner på både henne og ham. kan ikke se meg selv. kanskje noe i øynene som skrår nedover. kanskje noe i de store ørene.

og

en gang hadde jeg en mormor

og en morfar jeg heller aldri kjente. som regel husker jeg ikke navnet hans engang, men jeg husker hvordan han døde, og at ingen fikk fortelle ham at det var kreft i magen hans. men han visste det. enten har æ kreft, eller så eksperimentere de med mæ. jeg tror det var det han sa mens han ble tynnere og sykere. jeg syns å huske å ha hørt historien.

og

en gang var jeg et lite barn

blant mange (allerede da med et blad fast i handa, bokstaver, ord, bilder. gode kroker må tidlig krøkes)

det forundrer meg ikke om strykebrettet på bildet fremdeles er det som brukes hjemme. krakken har vi ennå. golvet og tapeten er borte. og egentlig er gjengen på bildet også borte. spredd. dårlig på å holde kontakt. dukker aldri opp på juletrefester mer. bortsett fra meg, og av og til minstejenta i midten.

så hva skjedde?

man er nære, så er man ikke det lenger. man har noe, så mister man det.

bird flew by

noen ganger har jeg ting jeg vil fortelle deg, ting bare du ville forstått. men vi snakker ikke lenger, så jeg kan bare fortelle dem til meg selv og forestille meg hva du ville svart. det er et tynt substitutt; som å drikke utvanna light-saft, høre en kjip cover av ei god låt, spise god mat når man er forkjøla og smaksløkene er midlertidig ute av drift. det er ikke nok, but it’ll do. når man ikke kommer nærmere er substituttene i det minste en påminnelse om hva som finnes der ute et sted. eller hva som engang fantes.

(jeg snikså Antony på Operaen ikveld. han sang «i’ll grow back like a starfish», mørke skyer kom sigende inn fra fjorden mens fuglene fløy som bevegelige silhuetter mot den svakt rosa-oransje himmelen over byen. jeg leste ei bok som fikk meg til å le og gråte før det var gått tretti sider. da jeg hadde vannkopper og de var på det verste begynte jeg å grine hver gang jeg så meg selv i speilet. jeg hadde hjemlengsel og oslo var a town with no cheer. oftere og oftere tenker jeg på å slette deg fra msn. jeg hører på Nick Drake igjen og føler toget rulle rundt meg selv uten å lukke øyene. fremdeles drømmer jeg om øyhopping langs Helgelandskysten, og jeg later som teposen egentlig er et fiskesnøre eller ei juksa (uten kroker, for jeg spiser ikke fisk lenger og da kan jeg ikke fiske den heller), fordi jeg savner havet og den repeterende rykkinga som så lett kan føre meg inn i en meditativ tilstand av sinnsro, balanse, sjelefred. jeg har ikke lenger farga hår, men jeg ligner for det meste på meg selv. noen år eldre kanskje, men det er vi alle, alltid. så lenge vi lever blir vi eldre. det er en vei vi ikke kan lure oss unna. underveis møtes man og sklir i forskjellige retninger, blir fremmede igjen. du er en fremmed nå. du har vært det lenge. jeg er sikkert så fremmed at du ikke lenger tenker på meg engang. jeg var aldri særlig flink til å glemme. kanskje det hjelper å si det høyt, skrive det så jeg ser det svart på kvitt. ha det bra.)

sommerkassetten

jeg hadde en kassett da jeg var yngre. en kassett med sommerhits. kanskje het den Absolute Summer Hits, jeg vet ikke lenger. den ligger sikkert hjemme et sted. fan. det er for langt mellom Harstad og Oslo. jeg har prøvd å huske låtene som var på den, jeg googla etter den, men internett svikta meg. jeg vet Inner Circle med «Sweat» også kjent som a-lalalala-long var en av dem, og en jeg ofte spolte over, all den tid «girl i want to make you sweat, sweat ’till you can’t sweat no more, and if you cry out, i’m gonna push it some more» var en tvetydig setning for mitt tiårige sinn; good, bad?  jeg  ville heller høre Roxette synge «it must have been love, but it’s over now», Haddaway be «baby don’t hurt me», R.E.M miste religionen … og jeg ville heller høre denne, i alle fall da jeg ble et par år eldre og tok referansene i det som tidligere var ei slitsom og masete og bråkete låt jeg helst spolte over.

in Vietnam it was nineteen

og på åttitallet laga de musikk som hørtes ut som dette:

og jeg savner sommerkassetten min. good times i baksetet, på vei sørover. sommerhits og jannicke. så sommerhits og hjemmeteipa samlekassetter. rec, stop, og vips hadde man et sammensurium av radiolåter. jeg kunne rekkefølger utenat. noen ganger rakk jeg ikke hele låta, og hadde bare noen sekunder, et halvt minutt. fragmenter, bare. alt er alltid så annerledes før. nå er annerledes enn før og etter. etter virker alltid så langt unna …

hei, virker låtene kjent, hadde du også denne sommerkassetten fra 94, 95? refresh my memory, pretty please!