klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden
mandag morgen, jeg lot telefonen ligge nede i natt, så ingen skulle ringe og vekke meg i sju-åtte-ni-tida, jeg bestemte meg for å ha fri i dag, etter ei heil uke som blei runda av med nattevakt, så nær døgning som det går uten å døgne, en times avslapning før jobb, i seng en time før jeg sto opp dagen før, nattevakt i mørketida, det er noe eget, nå er det riktignok ikke helt mørkt enda, det er en liten lysrand om morgenen, på utkikkspunktet mellom Grønnebakkan og Kanebogen stoppa mamma bilen og jeg gikk ut for å ta bilder av de frosne trebenkene og Grytøyfjellene med et tynt snølag og alt det blå som ligger i lufta på denne tida, men til venstre for meg, mot øst, der lå fjellene som mørkeblå konturer mot oransje, rosa, gult, lyseblått, det ser ut som gløden fra flammer som ulmer under horisonten, og det er jo det det er, når man tenker på sola, sola som er så mange millioner kilometer unna og brenner hele tida, hver dag, hver natt, brenner opp seg selv i slow-motion, i alle fall for et kort, kort menneskeliv
tingene som ikke er 