no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

Reklame

like janis

jeg er så glad i Rodriguez

and don’t try to enchant me with your manner of dress

’cause a monkey in silk is a monkey no less

 

Pascal Pinon

jeg kan ikke skrive islandsk
men sangen heter «men du var et eventyr»
og gruppa heter Pascal Pinon
og var uten tvil by:Larms søteste
de har visst mye tamburin på plata si
«and if you don’t like it, don’t listen to it»
men denne er tamburinfri

værsågod

til Ari Up

husker jeg dansa rundt til denne en gang, det må ha vært i tromsø, tror jeg, det føles som det tromsø, eller tidlig oslo, det er så vanskelig å huske og det er ikke så nøye, det som betyr noe er at jeg husker at jeg dansa rundt til denne og tenkte fyfan, fyfan

indian summer

ute er det femten grader

i går var det seksten

det ble ikke sommer før september

oktober; still going strong, takket være varme vinder, fra hvor; mexicos oljete gulf, russlands atomreaktorlandskap? et snev av fønvind over byen, sommeren tar noen krampetak før den slipper taket og går i hi. vi andre kler på oss boblejakker og lester, og venter på våren. nei. vi venter ikke, vi vet den kommer. vi kler på oss og lar kulda farge kinnene våre røde.

men fremdeles er det som om sommeren er her. på etterskudd, men kanskje enda mer fantastisk.

så jeg var ferdig på jobb klokka ni og kom til byen ti på halv ti og neste buss gikk ikke før om førti minutter og det var lys inne i den fine kafeen og det var så fint, for nå begynner det å bli mørkt om kveldene her, og det er lite som er så lunt som å trekke inn på en kafé når det skjømmes ute, så jeg gjorde det, kjøpte en kopp kamillete og fant en plass med utsikt til bussterminalen og dro opp ei poesisamling fra veska mi

og der satt jeg, med et bord med et høyt stearinlys foran meg, en kopp te og en poesisamling

kanskje føltes det litt klisjé, men det funka, og kamilleteen var sykt god, og det var fint å være her, og jeg tenkte at det ikke er så ille, så lenge det ikke er søndag er det faktisk ikke så ille, og jeg skal gjøre det der oftere, jeg tenkte på alle gangene jeg var ferdig på jobb klokka ni og kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke gjorde det der oftere, bare drøya i byen en førti minutter, inne på en kafé, før neste buss gikk 22:10

men jeg tror det kommer andre sjanser

jeg tror høsten kan bli lang. men det trenger ikke være negativt.

ting du ikke tror passer sammen

har en tendens til å gjøre det likevel

takket være namra fant jeg ut at The Roots har brukt ei låt fra Joanna Newsoms første plate på den nye plata deres. The Book of Roght-On har blitt til Right On, og det funker, det funker ganske så bra til og med. Så jeg begynte å lete, tror jeg, eller jeg leste et annet sted at noen andre hadde sampla Joanna Newsom i ei låt, og det jeg fant var denne låta som jeg aldri har hørt om, av en fyr jeg ikke visste eksisterte. og det funker. det funker jævlig bra.

edit: og ja. såklart kommer Fashawn på Øya. såklart. and the list grows longer … hilsen neida-er-aldeles-ikke-bitter-i-det-hele-tatt-for-at-jeg-ikke-kommer-meg-på-Øya-Hanne.

get on the bus

står opp ti over seks

det er for tidlig

og det regner og blåser

og jeg skulle egentlig sykle

men, nei

bussen til jobb ca sju, som å være ti år tilbake i tid, høre noen snakke om «han der jay-z» i gangene

(og jeg skulle egentlig publisere dette før jeg dro. men jeg faila i å trykke på knappen før jeg måtte småspringe til bussen. eller gå litt fort, for å være helt ærlig)