rec. stop.

jeg hørte denne live i går kveld

og kom til å tenke på da jeg var tretten og bodde i en liten nordnorsk kystby

og det var vinter og mørkt og jeg hørte på radio, kanskje var det National Rap Show, og jeg hadde en cd-spiller med kassettspiller og radio, og hver gang det kom ei kul låt trykka jeg rec på kassettspilleren uansett hvor i låta det var, det var sånn verden var, jeg hadde en rekke kassetter fylt av tilfeldige sanger i tilfeldig rekkefølge og tilfeldig kutta, alt etter som når jeg skrudde på radioen eller når det kom et nytt innslag

og denne låta var ei av de jeg hadde på en kassett

og verden virka så stor, og verden var et anna sted, det var så langt til verden fra der jeg bodde, jeg trodde aldri den kunne føles så liten som den gjør nå

og ja, P.S., sånn forresten: bet you didn’t know this

Reklame

lørdagslyd: look back, running

kate bush lurer definitivt i bakgrunnen, jeg kan stå for den kommentaren

om enn som et noe mørkere ekko

men definitivt der i bakgrunnen, et sted

fordi det ennå er vinter i Norge

og snøen holder stand, og sikkert ikke har dratt for godt ennå. det er jo bare mars. gåsunger and all til tross, det er bare mars.

i believe, regardless; i believe in everyone.

joanna synger

by the time you read this i will be so far away

og i bakgrunnen løper harpetonene opp og ned

og jeg skulle skrive om den nye plata, hvordan den er fin, men ikke sånn som Ys, ikke sånn at den gir meg hjertebank som de siste minuttene av Only Skin gjorde de første gangene jeg hørte dem og verden snurret rundt og kom nærmere

men så kommer ’81

og gjør meg ordløs og plutselig helt i sync med den linja fra en anna sang som jeg har bært med meg i så mange år,  the saltiest sea knows it’s own way to me, jeg skjønte den pluselig på et anna nivå. saltet, vannet. vi bærer havet i oss, alltid.

søndagssanger: Sunday

give yourself / a break

post-larm, Efterklang

det er vanskelig å gi slipp på helga, jeg lager spilleliste på spotify og forteller historier og ingen av dem er skrøner, jeg skrøner generelt lite, jeg underdriver mer enn overdriver, historier i alle fall, det er lettere å ikke fortelle alt enn å fortelle mer enn alt, med en gang det blir mer enn alt er det nesten som å lyve og man skal ikke lyve, bare kvite små, når man må.

og ikke at jeg så så mange konserter, i alle fall ikke som en som var på konsert, jeg var på jobb, hver dag på konserter på jobb, men Efterklang på Sentrum Scene var fantastisk, enda jeg ikke var helt med, enda jeg ikke så alt, så kjente jeg stemninga blant folk og den var elektrisk på den intense måten, folk sto som forheksa, de smilte, jeg følte meg teit som gikk mellom dem for å komme fra en side til den andre, som om jeg ødela noe, som om de var frosset fast og tida sto stille mens jeg var i tida og utafor opplevelsen og ødela alt, der jeg gikk mellom alle de forsteina folka som fremdeles var intenst tilstede eller intenst inne i opplevelsen, og jeg var en irriterende faktor, den som ødela bildet, illusjonen.

men ingen så surt på meg. alle smilte. ingen lot til å merke meg en gang, enda jeg dulta borti dem og gikk i veien. de bare smilte og holdt blikket festa på scena. jo, jeg tror tida sto stille. det var magi i bildet.

ja, magi.