tingene som ikke er

Tagg: musikk

don’t tell me our youth is running out

it’s only just begun (Foxes)

eller, eller, eller

chasing visions of our future (Daughter)

i mellomtiden

jeg ville si noen ting

men nå husker jeg ikke lenger hva

det er snart et nytt år

det blir lysere

året repeteres i kavalkade etter kavalkade:

hvordan var været

hvem presterte i sport

hvilken musikk burde vi hørt

hvilke bøker burde vi lest

hvem mistet vi (hvem fikk vi?)

jeg har gitt opp å holde orden på disse tingene. alt flyter over i hverandre. ingenting er skarpt avgrenset. 2013 begynner ikke om to dager. inni meg er vi allerede der. ute i verden lever vi midt i mellom. desember er opptakten til unntakstilstanden. jula, den siste uka i året, der alt handler om å samle mest til neste år, samle ting, samle fett, samle minner. det er det siste jeg bryr meg mest om. jeg har skjønt såpass. og minner er lagrede følelser mer enn noe annet. lagrede opplevelser, i endring alltid. jeg legger nye lag over dem hele tida.

det er de sangene som en gang fikk deg til å smile, men nå stikker deg mellom ribbeina. det er de tingene du lo av før, men som du ikke lenger syns er morsomt. det er de bildene du hadde av folk som viste seg å ikke stemme. det er det som skulle skje, men ikke skjedde. det er de tingene du likte å gjøre, men som nå føles oppbrukt, repetitivt. det er det du trodde du ville med livet ditt, som kanskje ikke var det du ville likevel.

det endrer seg hele tida. det du trudde du ville føle, glir unna. noe nytt kommer i stedet. eller; noe nytt legger seg til, vokser sammen, endrer form. kjernen er den samme. kanskje oppdager du den bare på nytt, ser den på en annen måte.

som når en låt får ny stemme, ny form, et nytt perspektiv. det er det samme. men det er noe annet.

the politicians lie and i am not fooled

valg i usa. milliarder brukt på valgkamp og propaganda. retorikken sitter. store ord, håp, forandring, en ny morgendag.

men det er den samme gamle historia.

demokratiet eksisterer ikke.

folkestyre, sier du? prøv lobbyisme og pengemakt.

systemet fanger, uansett.

no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

can we dance on the tables again

mai. stemning.

i heard it for a moment now / the riot’s gone synger Santigold, the riot’s gone away og så begynner Youth Lagoon, synger get your cannons ready, light the wick / (…) you will never talk me out of this og etter Youth Lagoon kommer Cults: i never wanted a single thing for my life / all i wanted to know was to know that i have never wasted my time

jeg har laga ei liste for hver måned det siste året, jeg har sikkert laga lister for de fleste månedene i mange år, men de har forsvunnet med formateringer og nå, nå hører jeg aldri på musikken som ligger lagra i et uvisst antall gigabytes på harddiskene mine lenger, alt kommer fra et anna sted, der all musikk finnes, nesten all musikk, det føles som alt finnes der i alle fall (bare ikke Joanna Newsom, eller The Beatles), og i mai i fjor hørte jeg på Veronica Maggio og Säkert!, Lenka og Birdy, Balkan Beat Box, Rancid, M.I.A., men det var i fjor,  det var i 2011

i år går det i andre ting

denne, for eksempel

og denne

og denne (endelig streambar!)

go outside

det regner, men det er fint, for da blir det grønt mye fortere enn om det bare hadde vært sol

og det trenger å bli grønt ute nå

jeg vet; gåsungene har begynt å sprette og hestehoven og krokusen er godt på vei. jeg har til og med sett noen løvetenner. jeg tror det var fem stykker, men jeg var på andre sia av veien så jeg telte dem ikke så grundig. de så bare ut som de var en gjeng på fem, blomstra opp mellom asfalten og murveggen utfor Skeidar i Medkila. men noen krokuser og løvetenner gjør ikke en sommer.

jeg har vært mye ute den siste uka. i sola, alt er så mye lettere i sola; snøen smelter fra skolegården og jeg finner klinkekuler på asfalten når jeg går hjem.

oh maker