og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

Reklame

det som skjer

jeg er i oslo fremdeles
har vondt i halsen
finner ikke AE OE AA paa tastaturet
det er vel stilt inn paa
american, eller noe
det er ikke norsk i alle fall
tastaturet paa laptopen min er ikke norsk
det er ikke norsk det heller
men det ligger der likevel
switcher fra engelsk til norsk
nede, i hoeyre hjoerne
aah, som jeg savner den lille toshibaen naa
jeg vurderer aa kjoepe en mini-pc
saa mye savner jeg aa ha en egen laptop
NAA, liksom
min, liksom
saa mye savner jeg det at jeg vurderer
aa kjoepe en mini-pc
det er jo kjekt
de veier mindre
tar mindre plass
etc, etc

og vaeret hjemme i harstad
er visst skikkelig fint
da jeg var yngre mente jeg
«det er alltid fint vaer paa bursdagen min»
jeg var saa sikker paa det
naa aner jeg ikke
jeg tror ikke 29. august er safe
tror ikke den kommer med solgaranti
bare fordi jeg fyller aar
blir eldre

fuck
hvorfor blir man eldre
hvorfor blir cellene vaare treigere
hvorfor gaar alt saktere
men fortere og fortere

jeg er i oslo fremdeles
jeg vet ikke hva jeg holder paa med
men noe foeles riktig
noe foeles paa rett vei

make me over

nå er jeg sliten, kroppen min prikker, er nummen, det måtte komme, nothing lasts forever, ikke engang energi, tils lutt dør den vel ut den og, helt, eller vent, hvordan var dette igjen, energi kan ikke forsvinne bare skifte form, men så sier de at universet til slutt vil bli kaldt og livløst og da må jo energien ha forsvunnet, for energi er varme, friksjon, bevegelse, vi beveger oss hele tida, selv sengeliggende beveger seg, blodet inn årene er en ting, alt kroppen gjør for å holde maskineriet i gang, det er en ting, noe annet er at alt vi er er mellomrom som holdes fast av magnetisme, elektrisitet, er det ikke sånn det er, og så disse mikromikromikropartiklene som kan være overalt samtidig, flere steder, de flyr gjennom oss og vi merker det ikke, merker ingenting, vi lever side om side med parallelle univers, det er noen som tror det, det er noen som mener det er vitenskapelig hold for å tro det, at det er den enkleste løsningen, Occam’s razor om du vil, barberbladet som skjærer bort alt unødvendig, Gud for eksempel, han passer ikke inn i den enkleste forklaringen på et fenomen, han er ikke logisk eller troverdig engang, alt har vi skapt selv, reglene, setningene, ordene, vi har skapt alt for å holde oss selv fast, for å holde samfunnet i kontroll, det måtte være en annen kraft å svare til, nå svarer vi ikke til noen andre enn oss selv, våre venner, vår familie, eller, vi svarer ikke til andre enn Staten, og Staten er oss, det er det som er meninga, vi er demokratiet, Staten representerer oss, og likevel er det oss/dem, de bestemmer, vi følger

for noen må alltid bestemme

og noen må alltid følge

jeg tenker at jeg trenger en make-over

en re-invention

det må være høsten som lurer i bakgrunnen, eller i forgrunnen, strengt tatt

det må være høsten som lurer i sommernettene, enda de fremdeles er lyse, overskya kanskje, men lyse, fremdeles lyse

 

cyndi lauper, du hadde rett

festspillene er over.

festen er over.

jeg skal sommerjobbe, sykle, lese bøker, skrive, lære meg fransk, bli sprek. kanskje begynne med yoga.

jeg trenger å rehabiliteres etter den siste tida. den siste uka, de siste ti dagene, de siste månedene. sene netter, døgnrytme ute av kontroll, alt ute av kontroll (neida. joda. neida), hele personligheten min på en snurr, men jeg liker det, jeg har likt det, det har vært bra, det er bra, og folk spør meg «hva skal du gjøre nå?» og jeg tenker at de syns jeg burde finne meg en jobb og en mann og et hus og bli voksen, men jeg tenker at jeg aldri kommer til å bli hun som savner på servise, tror jeg, kommer aldri til å samle regningene i hver sin folder, en for ubetalte, en for betalte, tror jeg, kommer aldri til å stryke klærne mine eller vanne plantene, kommer aldri til å kjøpe planter, eller, jo, men jeg vet ikke, jeg ser ikke for meg å bo et sted lenger, enda jeg drømmer om det, ei leilighet, et hus, som er mitt, som jeg pusler i, som er mitt sted, men jeg ser det ikke for meg, det føles ikke realistisk, jeg ser på livet mitt og ser den ene kofferten etter den andre, jeg klarer ikke tenke stillstand lenger, jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, hva jeg skal gjøre med det, jeg har begynt å stå på tå på bilder for å nå opp, men jeg vet ikke til hva

hvorfor skal man alltid måtte nå så langt

rekke så mye

jeg vil bare ha det moro

det er alt jeg virkelig vil

et sted må det jo starte

og noen ganger sitter en setning fast i hodet ditt, og den kverner rundt til ordene bytter rekkefølge, følger etter deg, bukter seg mellom alle irrgangene i hjernen din, sammen med elektronene som skyter att og fram med beskjeder fortere enn du rekker å registrere, før du har tenkt tanken en gang har hjernen din gjort det, før du vet at du har tenkt tanken er den allerede tenkt og forbi, og hjernen er langt inne i den neste, et sted under bevisstheten din bestemmer den hva du skal gjøre, hvilken finger du skal løfte og hvilken du skal la ligge, hvor du skal vende blikket ditt, hva du skal gripe etter og prøve hardt å holde fast i, hvordan munnen din skal forme seg for å si det du ennå ikke vet at du tenker på å si

og du blir styrt, fra et sted dypere enn bevisstheten, og du tror du bestemmer alt selv men egentlig sitter det en liten sjåfør bakerst og nederst i kjelleren av hjernen din og trykker på knappene og morer seg, og derfor hender det at du gjør ting uten å helt skjønne det, eller ville det, derfor hender det at du gjør ting som du vet du burde la være å gjøre, fordi det er ikke du som gjør dem, ikke egentlig

og likevel må du holdes ansvarlig

og likevel må du ta ansvar

hvem vet, kanskje sitter sjela der, og ikke i hjertet og ikke i magen og ikke i halsen, kanskje gjemmer sjela seg med sine 21 gram et sted langt nede i hjernen din, mange etasjer under bevisstheten, trykker på knappene, trekker i trådene

dager senere

det er helt greit at du ikke er her

det er ditt tap

det er du som går glipp av alt dette

jeg teller årene bakover, jeg slår fingre ut i lufta, en etter en, tommelen først, og teller inni meg, men jeg husker ikke lenger hvor langt bak jeg kom, hva målet mitt var. det finnes så mange år, jeg begynner å bli lei av å måle dem. notere dem ned, skrive dem opp som om det gjør dem handfaste, disse flytende øyeblikkene vi deler inn i dager uker år, eller sekunder minutter timer, de er ikke der, de forsvinner, de kan ikke telles eller summeres opp, bli en enhet eller en linje med punkt. de eksisterer bare i hodene våre, i språket, de er fortid før vi har skjønt at de er der.

…

jeg spiser kaker. jeg kjøper jelly beans på Sweetheart. jeg går rundt med store konfektbiter i veska mi og sparer dem til en film eller turen hjem. jeg spiser fisk igjen, like plutselig som jeg kommer til å slutte å spise fisk. jeg spiser fisk og føler at det gjør meg mer meg og samtidig mer noe annet enn jeg har vært de siste årene. du kan sikkert kalle meg inkonsekvent. jeg fronter jo som regel veggismat, veganmat, jeg spiser ikke fisk til vanlig, jeg har ikke spist fisk på to år, men Tromsø er ikke så lett å ha med å gjøre. det er fisk her. fisk eller kjøtt, eller gresk salat, eller utsolgt for veggisburger. jeg gjør det jeg må, eller det som gjør livet enkelt. ofte er jeg ganske lat. det handler om å veie ting opp mot hverandre. akkurat nå veier enkelhet mer enn den evinnelige jakten på mat uten smør eller melk eller ost eller egg, eller fisk. så lenge det er kjøttfritt (fra pattedyr og dyr med vinger), klager jeg ikke. jeg vandrer mellom så mange livssyn, personligheter, stedsvaner; way-of-lives, jeg har gitt opp å holde fast på én sannhet, ett sett å leve på, for jeg tror ikke det finnes én sannhet, én ting som alltid vil være det rette, og hvordan kan jeg da påstå å sitte med svaret? når jeg har gitt opp Gud, hvordan kan jeg si at jeg vet?

jeg tror ikke jeg gjør det. jeg tror i alle fall ikke jeg påstår det. alt til sin tid. jeg vender tidsnok tilbake til det andre livet jeg lever. akkurat nå er det her jeg er.

…

og om jeg ville fortelle deg alt dette, alt dette og mer til, så kan det være det samme. å våkne i dag var å innse det. jeg trenger ikke si deg mer nå. det er greit, det er ferdig. livet er et annet sted, og det er ikke der du er.

det er her med meg.

det er her hvor jeg er.

det jeg ville si

det er lenge siden nå, men det var en gang en Thomas som dro i gang et «skriv ditt budskap til verden i handa di og ta et bilde av deg selv og sørg for at jeg får tak i det så setter jeg alle sammen til en video»-prosjekt. jeg likte det, det var en fin idé og jeg visste med en gang hva jeg ville si. jeg var så bråsikker at jeg til og med ville si på det dialekt. jeg tenkte jeg kunne komme unna med å kalle det nynorsk, men innså at det ikke finnes «være» på nynorsk, bare «vere», så da var det en fail. og jeg tok bilde med en gang. jeg testet ut positurer, det var midt på natta og jeg tenkte jeg skulle ta ordentlig bilde neste dag. men neste dag kom og det ble aldri tatt noe bilde og plutselig var det hele over, filmen var laga og jeg var ikke med.

kanskje det er like greit. selv om det ikke lenger er oktober, og knapt nok 2009, kan jeg jo fremdeles si det jeg ville si. det er det eneste jeg syns folk bør høre, det er det viktigste jeg har lært.

og jeg skreiv det i handa og poserte som en ninja:

og som en trøtting

klokka er 08:05

på tide å ta min siste posering til etteretning

PEACE

søvnvill. døgnløs.

jeg får ikke sove

det er midt på natta og jeg får ikke sove, enda jeg burde slokna med en gang hodet møtte puta. jobba ti timer i går, helt til klokka halv fire på natta. sovna ikke før i sjutida, sov ikke en gangn fire timer før jeg ble vekt av bankelyder og frokost. så jobba jeg igjen, etter å ha fått masse frisk og kjølig luft, sett julegrana på Universitetsplassen bli tent for 90. år på rad. jeg burde sovna med en gang jeg la meg ned. men døgnrytmen min blir bare mer og mer føkka, og hjertet mitt trekker seg sammen og vider seg ut så fort at jeg kjenner det mot ribbeina, oppover i halsen. jeg er stressa, trøtt, våken og gira på samme tid.

jeg vet hva jeg må gjøre. jeg har en plan.