oh whitney

jeg kom på jobb i går, søndags morgen, og hørte det på radioen, whitney houston er død, og det var et lite hint av surrealisme, for whitney houston er «whitney houston», ikon, ikke sant, jenta, dama med det store smilet og den enda større stemmen, karisma og liv lyste ut av hele henne, og nå er hun død

ikke at vi, verden, ikke så det komme

whitney, whitney

hun burde fulgt sitt eget råd

Reklame

Lisa Loeb: Do You Sleep?

Nittitallspop, pur awesomeness. Jeg digga Lisa Loeb fra jeg først hørte henne. Tror det var I Do. YOU CAN’T HEAR IT BUT I DO, I I I DOOOO. Jeg husker videoen, Lisa med sekstiallsbrillene og minikjolen og sveisen, den dødsfine sveisen. Jeg var fangirl. Da jeg så videoen til «Do You Sleep?» igjen en gang på midten av 2000-tallet kjente jeg den igjen. Jeg huska sølvkjolen og vannet, men låta huske jeg hovedsaklig som «den låta i en Party of Five-episode som jeg digga skikkelig men ikke ante hvem som sang og det irriterer vettet av meg!!!».Og ja, nettopp: Party of Five folkens:

Neve Campbell, som het Julia i Party of Five, var på en konsert på en klubb. Så gikk hun ut, sto og hang over rekkverket, krangla med en kjæreste, eller noe, eller whatever, og i bakgrunnen var denne låta, inne fra konserten, og jeg hadde den på hjernen i flere år, det nærma seg et tiår sikkert, og ingen visste hvordan låt det var, ikke engang når jeg nynna i don’t know / and i don’t care / if i ever will see you again / i don’t know / and i don’t care / if i ever will be there, og dette var før man hadde track id på telefonen og før man bare kunne si: JFGI, så jeg visste ikke hvem det var, i hodet mitt hun på scena sett litt ut som Amanda Marshall

(Håret i alle fall, jeg var sikker på at det var blondt, svært og krøllete, dessuten var det rett tid, Amanda Marshall sang what if God was one of us på radioen rett som det var på denne tida. EDIT: dvs, Joan Osborne sang one of us, Amanda Marshall sang let it rain. Men hun ahdde stort, blondt, krøllete hår hun også. Joan Osborne, altså.)

Men det var Lisa Loeb

Det fortalte INTERNETT meg noen år uti 2000-tallet. 2004, eller 2005. Førte til en personlig revival av nittitallspop. Prøvde å pushe på alle jeg kjente. Tror ikke helt de tok agnet. Skjønner ikke hvorfor.

vår! vår! vår!

jeg så hun som spilte mora i den pakistanske (eller var det indiske?) familien i Syv Søstre på en kaffe-kafé idag, sånn ca samtidig som jeg brukte førti kroner på en mocha, og innså litt for seint at jeg heller burde brukt 29 på en ingefærte med honning. kanskje var det fordi jeg flashbacka at det tok litt tid; så for meg Syv Søstres herlige nittitalls-gym med Billeba i kontrastfylte neonfargede treningstights og treningsbodyer, alle de gule rommene, det ville sammensuriumet av dialekter; foreldre som snakka oslomål med et barn som snakka bergensk og et anna som snakka østfolding eller hvordan det nå var, ingen sammenheng i alle fall, ingen sammenheng overhodet.

og ute i sola med mochaen min og ei bok var det så varmt at jeg til slutt måtte ta av skjerfet mitt, jeg kunne sikkert klart meg fint uten cardiganen også, det er så varmt når sola skinner, effektiv varme sikkert over ti grader, pluss. det har blitt vår, vinteren har sluppet taket, den drypper fra tak, renner ned gjennom rør, lager store vanndammer foran dører og langs veier. vinteren slipper taket og alt blir lettere, bortsett fra å holde seg våken etter klokka fire (det må være all sola, alt lyset, et lite sjokk).

jeg er vårslapp, slokner før klokka elleve. hvordan jeg skal klare å holde meg våken på jobb i kveld er et mysterium. kaffe? sukkersjokk? adrenalin? eller bråket fra metallkonserten?

det er i alle fall litt sånn; hurra for grønn «kjøp billett»-knapp, takk Gud for vår og varme (so long til den verste oversiza-boblejakke/fem-kilo-tunge-polarjakke-infiserte vinteren, noensinne).

(og er det ikke litt rart hvordan jeg kan skrive alt med små bokstaver, men fremdeles, etter flere år med en innsikt som sier «jeg er ikke kristen, jeg tror ikke på Gud» ikke klarer å kaste fra meg følelsen av det er noe fundamentalt feil i å skrive Gud med liten g. gud, liksom. så stusselig).

et tiår er over, et nytt er på vei

og der slo det meg at tiåret snart er over. så rart. nesten rarere enn milleniumsskiftet vi var så spente på for ti år sia. jeg var fjorten, konfirmant, gikk i niende og hadde fremdeles rødt rom. jeg hadde ennå ikke begynt å høre på Live og Counting Crows, så det gikk vel fremdeles mye i 2pac og Eminem, diskotekpop, Alanis Morrisette, Metallica? jeg vet ikke lenger, det var et annet liv. en annen tid. bokstavelig talt: et annet årtusen. og jeg trodde halvveis seriøst at verden kom til å gå under når som helst. jeg hadde forlest meg på Nostradamus, det var Y2K-frykt overalt, folk hamstra inn hermetikk og tok ut kontanter i frykt for at datamskinene ikke skulle skjønne overgangen, ikke skulle skjønne alle de nye nullene, tre etterhverandre, 000 og så et 2-tall. bare andre veien. 2000.

nå er det snart 2010. plutselig 2020. om ikke 2012 kommer i mellomtida og utrydder oss alle. mest sannsynlig ikke. mest sannsynlig kommer 2012 for så å gå stille ut døra og gi plass til 2013.

nittitallet er snart tjue år sia. tjue år bak i tid. det er derfor det begynner å bli kult igjen. vi starter med flanellen, jobber oss opp via neonfargene, de kvite boybandskjortene, bolleklipp og platåsko. magetopper, soltatoveringer rundt navelen, tribalmønster, kreative flettesveiser. det kommer tilbake, bare vent.

for ingenting er helt nytt lenger. alt har vært gjort før. vi skifter bare emballasjen og konteksten, vi gir det nye navn, vi setter «retro» foran og gjør det kult igjen.

og da vi tegna livet i 2000 i tegnetimene på barneskolene over det ganske land, sånn ca 95, var det en evighet til vi skulle fylle femten og leve på andre sida av et nytt årtusen; vi tegnet flyvende biler og sekstitallsfuturistisk mote, vi kunne fly i rommet, verden var grønn og vakker, i en perfekt symbiose med teknikken, mat trengte vi ikke lenger, mat kom i næringsrike piller (og hva er det med barn, hvorfor ønske det alltid at mat er en pille, jeg er voksen og vil spise hele tida).

å si vi hadde stor tiltro til hva de neste fem åra ville bringe er å underdrive.

et bilde sier mer enn tusen ord

to sier mer enn totusen

og jeg har gått litt tom for ord. det har vært så mange av dem i det siste. jeg ser mer på bilder. glee club, såklart, men nå må jeg vente på neste episode sia jeg så sjette i går. så bilder. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet innimellom. hvorfor har det tatt meg fem år å få lest denne boka? fem år uten å sjekke ut Johan Harstad? jeg vet ikke. hva kan jeg si. det var nok med den vestlige skjønnlitterære og litteraturteoretiske og estetikkteoretiske kanon, i guess. nå er jeg fri.

litt som Claire Danes på dette bildet. sånn føler jeg meg, stort sett, pluss-minus, give or take. jeg har ikke rødt hår, ikke en rett bob og snekkerbukse har jeg ikke hatt på meg sia jeg-husker-ikke-engang, men det var sikkert på nittitallet (russetida tells ikke. den er rød, kun til to-ukers bruk og strengt tatt del av en uniform). jeg vet jeg sa jeg var litt nittitallslei for noen dager sia, men det har gått over. dessuten finnes det flere nittitall. akkurat som det finnes flere åttitall, søttitall, sekstitall, akkurat som det finnes flere 2000-tall; parallelle verdener som lever tett på hverandre men samtidig er så forskjellige at de i ettertid ses på som noe eget. noen ganger samtidig og, derfor deler vi oss inn i grupper og subgrupper. vi lever samtidig, men har vi egentlig så mye til felles?

flanell, nirvana, snekkerbukser, my so-called life.

magetopper, baywatch, eurodance, platåsko.

eller hva med tlc, rastafletter, hammerpants, moesha?

jeg bekjenner min kjærlighet til alt. men noe står seg bedre.

som Angela og Rayanne. og My So-Called Life, såklart. alltid.

nittitallsnostalgi

på nittitallet tenkte vi på åttitallet som overfladisk, boblete (hubba bubba, boblejakker, puffy hair, store øreringer. mye bobler ute på spasertur der, med andre ord) og temmelig … glade år, ikke sant? jeg tror i alle fall det. åttitallet var lett, det var ball-gensere, hockeysveis og et liv uten tv2 og butikkøl. alt var liksom så greit og ordna, var det ikke? de fleste tiår er vel kanskje sånn i retrospektiv, men likevel, dette nittitallet folkens; om noe årti burde få tittelen som boblete og overfladisk, er det ikke dette? kanskje fordi jeg var barn store deler av nittitallet, om ikke hele (er man barn når man er fjorten?), men det slår meg gang på gang hvor mye jeg forbinder nittitallet med alt som er lett og lykkelig. jeg vet på et nivå at dette er en selvillusjon, jeg var aldeles ikke alltid glad og fornøyd på nittitallet; folk døde, jeg hadde vokseangst, det var noe med mobbing der et sted, frykten for Hullet i ozonlaget, krig på Balkan og Y2k og jeg som leste Nostradamus og gråtkvalt så en full Jeltsin på tv under Balkankrigen, snøvlende gjennom skjermen noen ord om at nå måtte vi ikke forhaste oss, før vi gjorde noe  vi ville angre på. jeg tror «vi» var NATO, på tur inn over det som da var Jugoslavia for å bombe Milosevic og de andre folkemordgeneralene tilbake. så det var ikke peachy-peachy hele tida, jeg vet det.

og det fantes sinte og deprimerte og frustrerte folk på nittitallet også. Rage Against the Machine, for eksempel, de var sinte. Tori Amos og PJ Harvey var sinte, og/eller dystre og intrikate. jeg kjenner at mens jeg skriver dette kommer så mye tilbake til meg. Portishead var triste også, og ja, Metallica, stemmer, og Prodigy, de var i alle fall ganske harde.

men likevel

det er noe med nittitallet. noe neonfarga og pulserende, oversminka damer i merkelige kostymer syngende over dancerytmer, diskokuler og platåsko, dongerijakker og grilldresser, og jeg ser Tore Renberg snakker om rene linjer og minimalisme, men det er ikke mitt nittitall, det er så langt fra mitt overflodsnittitall som det kommer, jeg mener, hvor var minimalistene på nittitallet? var de foreldrene våre? var det de som fylte husene vi vokste opp i med furu og veggpanel? de som malte fargesterke vegger med svampmønster på, eller kjøpte oss lysegule sommerkjoler og oransjestripete t-skjorter, batikkmønstrete klær og matchende joggedresser? jeg kjenner ikke det nittitallet som var kjedelig og strengt. jeg tror ikke jeg kjenner noen som gjør det heller.

vi hadde ikke IKEA i nord. vi hadde Bohus.

(og det jeg egentlig skulle skrive om var det meningsfrie nittitallet med eurodance og tyggegummipop om Barbie og hvordan det liksom ikke fantes trist musikk, men det stemmer jo ikke, selv om det ikke er som tidlig 2000-tall, post y2k-depresjon over hele linja og enhver gutt med gitar har gjenoppdaget Nick Drake og vil vrenge sin sjel og være myk og trist, for noen var jo triste og intense selv på nittitallet, selv i dancelåtene er de noenganger triste, det virker bare mindre ekte fordi det er data og programmert og laget for diskotek og rave og glo-sticks)

(og som et artig apropos: det handler kanskje egentlig bare om hvor gammel en er på et gitt tidspunkt. i følge frøken makeløs anno 2007 var visst nittitallet en tid for depressiv musikk. man er kanskje ikke så depressiv som tiåring? heia vg-lista topp 20, sier jeg bare)