bright side:

Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.

Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.

Sånn sett er jeg vel på rett sted.

Reklame

nordnorske netter er de vakreste

og om noen timer stikker jeg til Træna!

natta før dagen

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan

 

den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn

zik zak

i Harstad regner det

snøen forsvinner, det skal litt til før det blir flere skiturer på meg og venninna, vi som henta skiene og alt, bare for å bli torpedert av snøstorm og mildvær (og latskap, eller jobb), men når snøen forsvinner med regnet og mildværet, og alt som er igjen er skitne rester og søppel fra høsten, og alle trærne er bare og himmelen er grå, da prøver jeg å tenke at dette er våren, det er sånn den begynner, og snart begynner det å bli grønt her også, snart kommer de første gresstustene, hestehovene og gåsungene, og småfuglene er allerede tilbake, jeg har hørt dem gjennom kjøkkenvinduet, de kvitrer og plystrer, de sier de er tilbake, og snart, snart kommer våren på ordentlig, og snart, snart kommer sommeren etter det

 

hadetbra, februar

det kom snø i februar

bakken blei kvit

brøyteskavlene høyere og høyere

men nå regner det igjen

nord-norsk vinter er ikke hva den engang var

nummer 2

2. Berätta om staden du kommer ifrån

nordmenn er opptatt av sånt. hvor kommer du fra? hvor kommer du egentlig fra? kanskje tenker vi at stedet man kommer fra sier noe om hvem man er som person. kanskje tenker vi at det gir oss info om hverandre som på sett og vis fyller ut noen brikker, setter personen inn i en større kontekst. men noen ganger kommer man ikke fra ett sted. noen ganger kommer man fra flere. jeg er fra flere steder. to, i alle fall. jeg er fra Bjarkøy: en bitteliten øykommune i Sør-Troms som snart slutter å eksistere. jeg bodde de første åtte åra mine i et bittelite hus på et forblåst lite nes øst på øya. Austnes, het det. huset vårt var gult, rommene var små. det er de fremdeles. og veggene, de er fremdeles gule. men det lekker fra taket. sylla er gåen. det må fikses. det gjør meg trist. men jeg er fra Bjarkøy. om sommeren var vi med og hesjet høy. da naboen sine sauer fikk de første lammene ga jeg og venninna dem navn. vi samla rustne gjenstander nede i fjæra og dro de med oss opp i til et lite berg, der vi laga museum. vi laga utstilling, inviterte familier og naboer på åpning av «Bjarkøy gjennom tusen år», med nystekte vafler. jeg sprang ofte ned til fjæra. ble venn med steinene som bygger opp fergeleiet.  bygde molo. kasta flyndre. vi gikk gjennom skogen, fulgte Nordveien mot Horsevika. lekte med bunkersene. følte oss frie. da vi flytta til Harstad tok jeg bilder av dukkehuset mitt så jeg skulle huske hvordan det så ut. da jeg var femten, seksten, søtten dro jeg tilbake for å feste. «har du blitt så stor?» sa folk. sånn som jeg sier nå. og jeg er fra Harstad: en middels stor/liten norsk kystby. en by på toppen av Hinnøya, Norges største øy. en gang på nittitallet var byen kjent som Nord-Norges grafittihovedstad. nå er de fleste piecene fra den tida gjemt under lag med eksos, maling eller slitt vekk av sola. eller revet med bygninga de var malt på. bygd opp på skipsverft og sildefiske, hjembyen til Festspillene i Nord-Norge, byen som ikke blei bomba sønder og sammen av tyskerne (det var Narvik). da jeg flytta hit måtte jeg lære meg å sovne til lyden av biler, passe meg for elgen og låse dørene om kvelden. det tok mange år før jeg sa jeg var fra Harstad. nå sier jeg det. nå bor jeg her. skylder på den friske lufta og fjellene. for det er frisk luft her, og det er fjell. og hav. saltvannslukt, måseskrik; lyden av nord. og det er der jeg kommer fra.

nord.

frost

 

det var så fint i går. fint, men fryktelig kaldt. så kaldt at neseborene dine klistrer seg sammen og lårene begynner å prikke av kulde, som om hårene fryser til is mens du går, og tar du fingrene ut av vottene i noen sekunder er de kalde inn til beinet.

fryktelig kaldt, men fint. frostrøyken lå over havet. reiste seg som søyler, fløyt som skydotter.