tingene som ikke er

Tagg: november

jeg har hatt tre mareritt den siste uka, to ganger har jeg våkna av at kroppen så godt som hulker, midt på natta, og uroen setter seg i kroppen, små steder, bortgjemte steder, og jeg skjønner ikke hvor denne ubevisste følelsen av impending doom kommer fra, jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, og hva er det med mareritt egentlig, hvorfor fester de seg så mye sterkere enn de glade drømmene, hvorfor har vi ikke et ord for glade, lykkelige drømmer, men mareritt, det har vi et ord for, de kjipe, skumle, triste drømmene, de har vi et ord for, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drømme om sånne ting nå, for jeg er jo lykkelig, og det er ikke noe jeg bare sier, enda det er mørketid, for nå er det mørketid, enda jeg ikke helt vet hva jeg holder på med (igjen, fremdeles), så er det greit, for jeg er fornøyd med det, akkurat nå er det nesten helt perfekt, nesten, nesten, nesten helt perfekt, og jeg gleder meg til små ting hver dag, som å gå hjem fra jobb, få lunsjpause, lese videre i Fete år, jeg gleder meg til små ting, lærer bort Bjørnen sover til de største, minste barna og de sier «en gang tell, en gang tell!», jeg ser håret mitt bli lengre og gleder meg til det har blitt så langt som jeg planla, så jeg kan klippe det, og på himmelen er det stjerner fra klokka er to, sånn ca, og jeg gleder meg til nordlyset danser der oppe også, jeg håper på en solstorm akkurat så sterk at nordlyset flammer, men ikke så sterk at jeg mister internett

første søndag i advent er akkurat over

jeg tror ikke jeg venter så mye lenger

jeg tror det er der forskjellen ligger

stjerner og lys

november

når man trenger noe å tro på

at det finnes 365 dager i året

365 dager til neste

november

når sola går ned, og ned, og ned

til hun forsvinner bak fjellene

og så bak horisonten

og vi ser stjernene hele dagen

hver dag ser vi stjernene

til lyset blir rosa og gult

og strekker seg opp mot himmelen igjen

fra bak fjellene

et steg lenger opp for hver dag

det blir januar

og lyset kommer hjem igjen

jeg står i vinduet og ser på

hver formiddag ser jeg

de første tegnene på at vi vender oss mot sommeren

og når det blir mørkere og mørkere

nå, når lyset har den svake gløden

og dagene stadig kortere

tenker jeg på desember og stjernene

januar og lyset

bare framover

i am going to take you out on a very special night

and when i found you i am going to put some clothes around you

on a very special night

-wizzard

flere burde høre på Barbara Panther

jeg hører på Barbara Panther og flytter om på møblene på rommet mitt. jeg hører på Dirty Projectors, på Katy B,Magnus Eliassen. shit, jeg hører på dette, jeg hører ganske mye for tida, før helga hørte jeg smurfehits fra 96 i barnehagen (tenk, 96, ungene var minus 15-ish år da, de aner ikke hvilke sanger det er snakk om engang, de hører bare smurfehits der jeg hører Whigfield og Ace of Base og HOTSTEPPAH), og hadde «når jeg tenker på, dine hvite lue og din hud så blå» på hjernen i flere dager, men hjemme hører jeg ikke på smurfehits, og jeg tenker at jeg er glad for at jeg ikke var forelder i 96 og måtte høre smurfehits dagen lang, og jeg lurer på om elleveåringer i dag ville syns smurfehits var kult, jeg mener, vi syns det var kult, sånn passe kult, kult nok til at jeg ville ha, og fikk, plata, og jeg var kanskje ikke fylt elleve men samma fan, jeg tror ikke tiåringer eller elleveåringer ville likt det i dag, det ville vært for barnslig, nå er de tweens, vi var bare barn, vi var fremdeles barn i noen år til

november

det er lørdag, sola skinner såvidt inn på rommet mitt, fargen på lyset nærmer seg oransje, og ennå er det ingen snø, ikke engang i fjellene over fjorden er det snø, november 2011 er blå, gul, grønn, oransje, grå – og mørk mørk mørk på kveldene, asfalten er våt og sluker lys

og nå har det gått en time, eller to mest sannsynlig, og sola ligger bak fjellene og nærmer seg horisonten jeg ikke kan se, og himmelen er lyseblå og fjelltoppene et lite strøk av strålene

november, november

du er rar i år

mørketid, nesten

grå novembermorgen

det er mørkt når vi våkner, mørkt når vi går hjem

men det gjør ikke så mye

i år gjør det nesten ingenting

i blame pop music

min heimstad

jeg begynte med noe nytt. egentlig ikke så nytt. jeg tenkte på det i fjor. men jeg var så travel. og sliten. eller omvendt. jeg var så sliten. så var jeg travel. sykt travel. men nå. jeg har gjort ca ingenting i to måneder, og likevel ikke fått fingeren ut. jeg begynte nesten for en måned sia. men jeg hang meg opp i plattform, utseende. jeg gadd ikke laste inn bilder. mista momentum.

men nå. hvorfor ikke. det passer. det er november. november er ny, og vi har akkurat stilt klokka, det har blitt vintertid igjen, og jeg er jo fremdeles her, til jeg har lappen i henda er jeg vel her, som regel.

og jeg vet ikke lenger helt hva jeg skal skrive her. kanskje jeg trenger noe anna å fokusere på. mer spesialisert. ikke meg. bare byen. så lenge jeg er her. ikke så lenge jeg gidder. så lenge jeg er her. en post hver dag (vel, det finnes jo alltid unntak. men ikke på flere dager). så lenge jeg er her.

min heimstad.

mandariner; klementiner

det er snart desember

jeg har hatt eksamen og dødd litt

ellers går det greit

det er kaldt

i gangen står en kasse

bunnen er dekt av klementiner

hele norge er dekt av klementiner

og det har ikke vært mandariner her på lenge

selv om man fremdeles sier det

mandariner, sier man
og tror det er klementiner
eller som jeg, som trodde klementinene var de store
de som ikke var så gode
mens mandarinene var de som var mindre
hadde tynnere skall og bedre smak
men det er omvendt
det har alltid vært omvendt
enda mandarin høres ut som noe som er mindre enn klementin
mandarin høres ut som en liten ball du kan legge mellom hendene dine
det lukker seg liksom, hele ordet faller litt innover
mens klementin basunerer seg selv utover
med den harde k-en og den harde t-en

det har i alle fall alltid jeg syntes