tingene som ikke er

Tagg: oslo

oslo var sånn her:

konfetti

det er meninga du skal grine nå

alle navnene og alle ansiktene på tv

de fleste av dem så altfor unge

og jeg kjenner at jeg har vært trist nok nå

kanskje er det bare fordi jeg ikke klarer å bli trist når det føles så arrangert, og det er jo arrangert, det er den nasjonale minneseremonien, det er meninga at vi skal være stille og triste sammen, en siste gang, eller, en siste gang i denne lange, rare måneden, men jeg klarer ikke helt, å være trist når jeg ser dette, kanskje om jeg haddde vært der, jeg vet ikke, jeg leste avisa i går og grein over historiene til de som hadde vært på Utøya, over statsledernes døgn, det de tenkte, det gjorde vondt i hjertet, men i dag ser jeg mest på minneseremonien for å ha gjort det, siden det er det hele landet gjør nå, omtrent, og det er fint, vakkert, verdig, det er lagt opp til katarsis og gråt, men det kommer ingen gråt herfra nå, i stedet lurer jeg på om hjertet på scena er laga av 77 lys, om artistene har valgt låtene selv, hvorfor Åge Aleksandersen hadde solbriller, om de som leste opp navnene til de omkomne snurpet sammen munnen og øynene på den rare måten for å ikke begynne å grine, hvordan det er å være Konge og nesten bryte sammen foran folket

plutselig kjenner jeg meg kynisk igjen

bortsett fra da Kongen gråt, da kjente jeg det

men ellers, kynisk, kritisk. det er sikkert sjølmedlidenheten. jeg er jo syk. stakkars meg.

det som skjer

jeg er i oslo fremdeles
har vondt i halsen
finner ikke AE OE AA paa tastaturet
det er vel stilt inn paa
american, eller noe
det er ikke norsk i alle fall
tastaturet paa laptopen min er ikke norsk
det er ikke norsk det heller
men det ligger der likevel
switcher fra engelsk til norsk
nede, i hoeyre hjoerne
aah, som jeg savner den lille toshibaen naa
jeg vurderer aa kjoepe en mini-pc
saa mye savner jeg aa ha en egen laptop
NAA, liksom
min, liksom
saa mye savner jeg det at jeg vurderer
aa kjoepe en mini-pc
det er jo kjekt
de veier mindre
tar mindre plass
etc, etc

og vaeret hjemme i harstad
er visst skikkelig fint
da jeg var yngre mente jeg
«det er alltid fint vaer paa bursdagen min»
jeg var saa sikker paa det
naa aner jeg ikke
jeg tror ikke 29. august er safe
tror ikke den kommer med solgaranti
bare fordi jeg fyller aar
blir eldre

fuck
hvorfor blir man eldre
hvorfor blir cellene vaare treigere
hvorfor gaar alt saktere
men fortere og fortere

jeg er i oslo fremdeles
jeg vet ikke hva jeg holder paa med
men noe foeles riktig
noe foeles paa rett vei

post: fire dagers festival

kroppen har det vondt
jeg skal finne frokost
det var ikke mye regn
men la oss si det slik: det er ikke mye gress igjen i middelalderparken
og det var mye dansing
dag 1 og dag 2
dance dance dance
i was a dancer all along
etc

i natt satt jeg utenfor Sukkerbiten
kaikanten, maanen og jeg
og Oslofjorden, og heisekranene
og musikken fra innsiden
innafor de halvferdige treveggene
der alle folka var mer opptatt av sin egen stemme
og andres stemmer
enn han som faktisk sang

men ok

litt mer dans
nattmat fra Deli
sove, lenge

festivalen er over, det finnes frokost der ute, et sted

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

«dreams for removing junk»

jeg drømte om han i går natt. av en eller annen grunn hadde han fått “en times frihet” før han skulle i isolat, eller i domstolen. så han gikk rundt i byen, blant folk, og alle måtte være snille mot ham, for det er jo sånn vi skal gjøre det her i landet. og dette var i Harstad, la meg legge til det. han hadde på seg den røde lacoste-skjorta, med masse klær under, for det var høst, eller vinter, og jeg kom gående nedover Storgata og kjente at jeg måtte gå fort forbi han, skikkelig fort, men han begynte å chit-chatte, skulle småprate med meg, med MEG, the nerve, så jeg begynte å kjefte på ham, fortalte ham at han var en assface og burde råtne i isolat og aldri få se Dexter eller lese om Norges historie, ingen verdens ting burde han få, jeg kjefta på ham, kjefta for alt han hadde gjort, jeg vet ikke hva, men jeg kjefta på ham, kalte ham kjipe ting.

så da begynte han å kaste steiner på meg.

og så løp jeg. mens det hagla steiner bak om meg. heldigvis kunne jeg fly (?) eller hoppe skikkelig høyt, så jeg hoppa skikkelig høyt, over bygningene, de litt stygge fra 50tallet, eller 60tallet, med skittengule, skittenpetrole plater, og han nådde ikke opp, steinene hans nådde ikke opp, og jeg hoppe, eller svevde over bygningene og gata og han var en prikk der nede, før jeg begynte å nærme meg bakken igjen. og jeg landa i et marked på torget (julemarked, sikkert, som de har i Trondheim) og kom meg til t-banen (i Harstad, go figure) og var skikkelig oppkava og skikkelig fornøyd med meg sjøl for at jeg hadde kjefta på ham, sjøl om vi ikke skulle gjøre det.

framover, framover

så jeg tror at det er dette som skjer

jeg drar til oslo, drar på øya, drikker, fester, henger ut, hører på konserter, går rundt i oslo og gatene i byen og ler, jeg kommer sikkert til å le en del, våkne opp neste dag, spise frokost på kafé, enda jeg tenker at jeg ikke skal, for å spare penger

og så hopper jeg på et tog, en interrailbillett i lomma og så lite bagasje som mulig, og så reiser jeg litt rundt, øst-europa, finner ei strand, finner folk, ender opp et sted jeg ikke helt vet hvor er, kanskje, tar toget til frankrike, går av i paris

blir der litt

eller tar et fly hjem

finner meg en jobb, kanskje hurtigruta, kanskje noe annet, en jobb som er fleksibel, som gir meg fritid og penger, og så jobber jeg og sparer i ett år

så tar jeg en master i london

og jeg tror det er dette som kommer til å skje

men jeg vet ikke

jeg vet ingenting

(noen som vil være med til europa, by train?)

blomsterbyen

de rydder bort rosene nå

men vi har så mange bilder

digitale, på papir

i hjertene våre

så vi glemmer dem aldri

alle rosene, alle blomstene

og alt de sto for, og alle de representerte