framover, framover

så jeg tror at det er dette som skjer

jeg drar til oslo, drar på øya, drikker, fester, henger ut, hører på konserter, går rundt i oslo og gatene i byen og ler, jeg kommer sikkert til å le en del, våkne opp neste dag, spise frokost på kafé, enda jeg tenker at jeg ikke skal, for å spare penger

og så hopper jeg på et tog, en interrailbillett i lomma og så lite bagasje som mulig, og så reiser jeg litt rundt, øst-europa, finner ei strand, finner folk, ender opp et sted jeg ikke helt vet hvor er, kanskje, tar toget til frankrike, går av i paris

blir der litt

eller tar et fly hjem

finner meg en jobb, kanskje hurtigruta, kanskje noe annet, en jobb som er fleksibel, som gir meg fritid og penger, og så jobber jeg og sparer i ett år

så tar jeg en master i london

og jeg tror det er dette som kommer til å skje

men jeg vet ikke

jeg vet ingenting

(noen som vil være med til europa, by train?)

Reklame

drømmer & mareritt

jeg drømmer om å stikke avsted

jeg planlegger å loffe rundt

jeg vurderer interrail mot en måned i paris, lyon

husker da jeg noen måneder før jeg skulle til singapore brukte all fritid på google eearth

zooma inn, zooma ut, forflytta meg mange mil på noen få sekunder

projiserte meg selv inn i bildene fra byene og stedene

tenkte «der kan jeg bo» og «der kan jeg bo» og «der kan jeg føle meg hjemme»

og livet er så fint, det er så fint å leve

klokka tre sykler jeg hjemover, himmelen er klar; lys turkis, rosa

havet er blikkstille, en båt legger ut fra havna innerst i Harstadbotn

før jeg sykler står vi på balkongen og ser på dette, på byen som sover og sollyset som tvinger seg opp og fram og snart runder åsen der borte, snart kommer over fjellene, snart sprer strålene sine ut og fordriver duggen som ligger i lufta, som har lagt seg på bilrutene, alle bilene har duggete ruter, jeg ser på dem når jeg sykler forbi, og jeg ruller nedover bakkene i full fart, jeg og hjelmen min, veska på bæreren

kommer til bakkene som går oppover, skifter gir, tråkker oppover hele bakken, hele Steinveien, er fornøyd med meg sjøl, husker at jeg for en halvtime sia plutselig innså at det hadde gått flere minutter uten at jeg hadde tenkt på 22. juli og alt som kom etterpå, jeg og R hadde snakka om alt anna, om ubetydelige ting, hårfarger, sminketriks, da jeg plutselig merka at jeg ikke hadde tenkt på 22. juli, ikke huska at det hadde skjedd, og det husker jeg igjen når jeg sykler opp bakken, tråkker oppover i stødig fart, så jeg begynner å synge lavt på Til ungdommen, prøver å huske alle versene, husker hvordan rektor Peggy fikk tårer i øynene da vi sang den på FN-dagen, den gangen jeg var elleve, tolv og konferansier, eller den gangen jeg leste diktet jeg hadde skrevet, om fjellan og havet og blomstran som en gang forsvinner, som alt gjør

og jeg synger på Til ungdommen mens jeg tråkker oppover bakken, kjenner munnen trekke seg sammen, kjenner tårene presse på, halsen bli klumpete, kjenner at jeg gråter igjen, for første gang på nesten to dager, for det er jo ikke over, det går aldri over, og jeg var ikke der en gang, jeg var ingen steder, jeg var ikke i Oslo da bomba smalt, var ikke på Utøya da skuddene jallet over øya, og det er jo bra, jeg vet at det er bra, jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg ikke er traumatisert

men jeg klarer ikke å forstå at dette har skjedd

for jeg var ikke der

jeg så blomstene i oslo, jeg så glasset, bygningene, forvillet meg til og med inn på forsida av Regjeringskvartalet, innafor sperringene (for de var ikke så veldig sperrende), så jeg så ødeleggelsene, jeg kjente et annerledes Oslo

men jeg var ikke der, jeg var ingen steder, jeg satt klistra foran skjermen og skjønte ingenting, og det gjør jeg fremdeles ikke, skjønner noen ting

bare at livet går videre

fuglene synger fremdeles

sola farger himmelen i alle mulige farger

i havet svømmer fisker

på bygda ligger sauene i veien

når det er tid for det står middagen på bordet

og når dagen nærmer seg våkner landet opp

fremdeles våkner vi opp

og lever

alle disse dagene som kom og gikk, etc.

den siste måneden har alt vært Back2business, Marokko og eksamen, eksamen, eksamen (ti dager til ende). og så kom sommeren og vi feira endt årsstudium og i dag var det tilbake på jobb, tre dager med jobb, så Oslo i fire dager, Tromsø i noen timer, Harstad og Festspillene etter det.

og så er det vel bare jobb da.

jeg håper på mye sommer i år. varmt vær. noen turer. kirkeparkhenging. grilling i fjæra. hoppe strikk, tau og paradis. sånne ting. rolig, men fint. jeg skal jobbe mye, tror jeg. har ikke sett turnusen ennå, eller skrevet under på kontrakten, men jeg vet den ligger der, jeg vet det blir mer enn det som står på den, legger støtet inn for overtid og to solide lønninger.

og så spør de: men ka skal du gjøre til høsten

og så har jeg egentlig ingen svar

skal man planlegge kanskje

skal man vite alt på forhånd

skal man stake ut en kurs og holde den

eller bare se hvor vinden blåser

hvor strømmen går

og snu seg tilbake og si «nå ser jeg veien»

for alt det er jo lettere i ettertid – da ser man veier og avstikkere, årsak og virkning. etterpå blir man kloke, på alt som var. på alt som kommer; not so much.

tidsfordriv: del II

Jeg ser på ferge til Færøyene og tenker at jeg vil reise dit i sommer, ta et par uker og ta med sykkelen og dra til Færøyene, Tòrshavn, sykle rundt omgitt av grønt gress, daler og klipper og blått, blått hav. Det er ikke bare fordi jeg nærmer meg å være halvveis i Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men fordi jeg har et så svakt hjerte for de nordiske landene og enda mer for åpne øylandskap, grønt og blått i kontrast og samspill. Jeg vil til Færøyene i sommer. Jeg skal ta med meg en sykkel på båten og sykle rundt på Færøyene. Kanskje ta båten til Shetland og tilbake igjen. Bare fordi vi nå kan fly høyt i lufta og komme frem raskere betyr det ikke at vi burde. Jeg vil reise over havet også, i overflaten, se bølgene kruse rundt kjølen, kjenne saltet kile i nesen.

Jeg vil komme frem sakte.

Ta den transsibirske jernbanen til Kina. Haike gjennom Europa. Ta toget gjennom Norge, bussen til Sverige, København. Hvorfor skal vi alltid ha så dårlig tid? Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe som tar tid?

Da jeg satt og så på billetter hjem til jul den her uka, tenkte jeg mye på det. Jeg så på toget. NSB hadde fremdeles minipris til Fauske ganske tett opp mot jul. Det er søtten timer på toget, det. Et togbytte i Trondheim også. Og fra Fauske og hjem er det seks timer i buss. Minus en halv time på ferga over til Lødingen. Det er en fin tur. Masse fjell å se på, masse hav. Men det tar et døgn å komme hele veien hjem.

Hvor langt ut i Europa kunne jeg ha reist på et døgn, med buss, tog, bil? Og hva skal jeg finne på et helt døgn på toget, og bussen? Det var slitsomt nok bare å reise fra Røra stasjon. Hvor mange timer tok det igjen? Seksten, søtten?

Så jeg bestilte en dyr flybillett. Hva anna skulle jeg gjøre. Bruke tid på å reise?

Nei. Sånt kan man ikke bruke tid på.