take me in and dry the rain

noen ganger savner jeg torden. lyden av braket, lysglimtet kraftigere enn alle verdens blitzer, hvordan det føles som om det er jorda selv som rumler rundt deg. jeg savner lyden av regnet, det kraftige, tunge tordenregnet, det som lager flom på bakken, som trommer hissig på takene og lager surklelyder i skoene dine. men aller mest tordenet. å kunne ligge inne, og bare høre på det. kjenne på lufta. det er en helt egen luft. tordenluft. elektrisk og våt. tung og kraftfull.

jeg ligger på magen i senga mi. jeg og en kopp nestlete. jeg, og tanker om framtida. er det ikke alltid det man tenker på, framtida, hva man skal gjøre, hvor man skal ende opp? og jeg snakker med ei venninne, vi chatter på facebook, og vi snakker om akkurat dette, om å gå rundt å kjenne på hva man vil, om å kjenne at kanskje er det ikke ambisjonene og stresset man egentlig vil ha, og kanskje var det tankene om det som gjorde at livet var kjipt og tungt og fullt av stress, og kanskje er det viktigste med livet å ha det fint, å kunne puste, å ikke måtte jage etter noe stort og viktig, så noe større, noe viktigere.

og det betyr jo ikke at det ikke er store, viktige ting man kan jobbe for, bry seg om, engasjere seg for. men jeg tenker ikke på det.

jeg tenker på jaget. og det som kommer med, jeg tenker på stresset. på hvordan skuldrene mine har senket seg det siste halve året. hvordan det er å puste inn, puste ut. hvordan hjertet mitt har gått fra å banke seg gjennom ribbeina, til å holde på med sitt, sånn som det skal. hvordan lungene ikke lenger føler de må kjempe mot et trykk for å kunne puste, kunne gi kroppen oksygen. det tenker jeg på. hvor godt det er å leve rolig. hvor moro jeg har det når livet er hektisk og mye skjer og det er mye å gjøre og mye å velge mellom. men hvor godt det er å la jaget fare. konsentrere seg om få ting av gangen. se ut over byen en kveld, en natt. telle lysene. en liten stjernehimmel, en liten galakse, en liten krok av universet.

Reklame

natt til andre juni

se midnattsola formørkes mildt av månen, midt på natta

stirre gjennom solformørkelsesbrillene, se konturene av noe svart og rundt over den gule, oransje rundingen, vite at det er månen som passerer mellom oss og sola, at dette skjedde sist for 50 år siden, neste gang i 2084 (var det ikke?), lure på om det de mener da er det å kunne se en solformørkelse på natta, det må jo være det, det kan jo ikke være så vanlig, men det er vanlig at det er sol midt på natta her, at sola henger lavt på himmelen, rett over horisonten, en stor oransjegul ball som lyser sterkt og skarpt mot deg, men aldri dypper under overflata

det er ikke så vanlig andre steder, klart, ikke sør i verden, vi lever i spesielle omgivelser, under spesielle omstendigheter, og jeg vet, jeg har vært heldig, på så mange måter har jeg vært heldig, fordi dette er mitt, dette er det jeg kjenner, dette er normalen, og det mest fantastiske, magiske jeg vet, på en og samme tid; sola om sommeren som aldri går ned, sola om vinteren som aldri kommer opp

men det er klart, sommer er det jo egentlig ikke, vi kler på oss ullgenser og varme sko når det blir kveld, temperaturen kryper ikke over tjue grader, teknisk sett er det bare vår, kanskje har vi blanda i alle år, det er ikke våren Nord-Norge ikke har, det er sommeren, vi går høst – vinter – vår – høst – vinter – vår, men det er greit, jeg trenger ikke tropevarme sjøl om huden min skriker etter det, noen ganger er det nok å sitte i fjæra, med andre folk, godt kledd, se på sola som henger lavt på himmelen, se en mørk flekk bevege seg over henne, vite at dette, folkens, dette er en once-in-a-lifetime-ting, dette er historien som skriver seg selv

norrländinger

da jeg fremdeles leste underbaraclara jevnlig, tror jeg at det som fascinerte meg mest ikke var det tilsynelatende perfekte styla livet, men heller kjærligheten og stoltheten over stedstilhørigheten, over Norrlandet, over å bo der, over å være derfra, over å være norrländing. for jeg er også norrländing, bare på andre sia av grensa, den som deler den skandinaviske halvøya i to, den som skiller språkene våre fra hverandre, så her sier vi ikke norrländing og vi skriver ikke norrländing, vi skriver nordlending, vi sier nordlending, og vi kaller det Nord-Norge, selv om jeg skulle ønske at hele Nord-Norge bare kunne hete Nordland, så kunne vi være fra Nordlandet alle sammen

her hvor snøen faller tjukt i slutten av april

og kveldene blir lysere og lysere helt til dagen varer døgnet rundt og vi sitter ute tidlig på morgenen, sent på natta, og ser sola skinne i fjellene over fjorden, med ullgenser på kroppen og fuglesang i ørene, de synger på natta også, de flyr, og nordlandsnatta er sval og lys og nærmer seg nå, selv om bakken er dekt av nysnø, selv om det snør nå, snør så jeg ikke kan se over fjorden, ikke kan se ned til nesset engang, selv om det skal snø hele påska om så, så er nordlandsnatta på vei, hver kveld: et skritt nærmere

en vinterdag

det er så mye vinter ute nå, i dag var himmelen blå og snøen kvit og havet iskaldt og mørkeblått, den der klare blå fargen havet alltid får når det er sol, og som bare blir blåere og klarere og kaldere av at landskapet rundt er dekket av lag på lag med kvit snø. jeg tenker at jeg burde gått på ski. eller aller helst funnet en akebakke. jeg tenker på da vi laga snøhuler vi kunne krabbe inn i. i Oslo i januar fortalte jeg namra om labyrintsisten, og demonstrerte på snøen i Sofienbergparken: tråkka opp en minilabyrint og fortalte hvordan det handla om å ikke bli tatt av sisten og ikke havne i ei blindgate, for du kunne ikke gå utenom labyrinten, du kan ikke bare finne på en ny vei, labyrinten er bestemt, veinettet er satt, det er om å gjøre å kjenne det så godt at du ikke blir pekka på ryggen eller skuldra og sitter igjen med «sisten», hva nå enn det egentlig skal bety, anna enn at alle de andre barna springer unna deg, som om du har blitt besatt med pesten, kanskje het «sisten» engang opprinnelig «pesten», kanskje barna begynte å leke den etter Svartedauden, de barna som overlevde sprang rundt på gårdstunene og i de små bygatene i de enda mindre byene og ropte «pesten, du har den!» og så hylte de «ææææ» når han eller ho med sisten kom springende etter dem.

vi er halvveis i februar snart. jeg teller dager til skoleslutt, teller dager til lønning, teller dager til eksamen og midtvveisevaluering, teller dager by:Larm. aller mest teller jeg dager til jeg ikke har en dag med noe som helst å gjøre. ingenting.

og gleder meg til å gjøre nettopp det. ingenting.

ingenting jeg «må», i alle fall. bare ting jeg vil.

mandagsmelodi: Blue Monday

jeg er ikke blå, jeg er trøtt, takket være elendig døgnrytme, som igjen henger sammen med vinteren, med mørketida, og den, den er blå, og noen ganger litt rosa, som nå, noe gjør at snøen utafor har et rosa skjer, snøen som ligger på kirketaket over gata, snøen som ligger oppover bakkene som har sitt navn etter sommeren; Grønnebakkan, for ingen steder får sitt navn etter vinteren, bortsett fra noen fjell som Snøhetta, steder der det alltid er vinter, men steder det av og til er vinter, ca halve året og noen gang mer, der kaller man tar man navn fra sommeren; Grønnebakkan, Blåbærhaugen, Gressholman.

tipper de kjente til The Secret og the law of attraction allerede da. synd det ikke funker. det er fremdeles fem måneder med vinter, om ikke mer.

men jeg klager ikke. det er lufta. den er kanskje kald, men den er frisk. og det er de få timene med lys, det er snøen, det er havet, det er havet når man står nede på kaia og ser ut og alt er svart, du ser kanskje noen båter og noen fyrlys på skjær, men alt anna er svart og du kan ikke se hva det er men du vet det er havet, og fjellene, og himmelen, badet i mørke, like stort som universet, og selv om universet er milliarder ganger større enn jorda er dette det største jeg vet, det største jeg kan se for meg, for universet er der ute og vi seiler rundt i det, og det er stort sett mørkt, og det er uten ende.

og det er havet også.

særlig i vintermørket.

og jeg har skrevet på denne posten siden i formiddag en gang. nå er det midt på natta. jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å legge seg.

Tromssa: 69,65

eller Romsa

eller

Tromsø

du er nå ganske fin, du

full av nysnø for noen dager sia, dagen jeg kom hit med morrabåten, såvidt, og dro kofferten fra den midlertidige kaia bak Nerstranda oppover og mest bortover i snødrivet, svære snøflak, gjennomsnittlig på størrelse med tommelneglene mine, i sakte, men fritt fall mot bakken og mot kofferten min og mot meg, brillene fulle av dråper, så fulle av dugg med en gang jeg kom innafor døra, lot kofferten stå neders i trappa og gikk de to trappene opp til toppen av Verdensteatret

det var mandag, jeg hadde forsovet meg og våkna tjuefem minutter før båten gikk og rast ned trappa og ropt helvete helvete helvete og satan satan satan, hadde jeg innført en femmer for hvert banneord hadde jeg blitt smårik/fattig bare på de tjuefem minuttene, men jeg rakk båten, kom meg ombord, pussa tennene og vaska luggen

og var i Tromsø tre timer og et kvarter senere, sånn ca

og når kvelden kom hadde snøen lagt seg og himmelen var svart og kanskje kunne man se stjerner, jeg kunne i alle fall se huset på toppen av fjellet over fjorden, det som lyser hele dagen, hele natta, så man kan se hvor fjellheisene drar

jeg gikk nedover til byen, og verden så ut som dette

og jeg tenkte på hvor fint det er med vinter, nordlig vinter, langt over polarsirkelen, når snøen er ny og ligger som et mykt og rent teppe over alt og det glitrer i den som om noen har gjemt diamantstøv i den, eller strødd om seg med juleglitter, og rundt hver sving er et postkortmotiv, en vinterdrøm, frisk luft, røde kinn

det er ikke så verst

(men ærlig talt, hvem sier Tromsø på denne måten?

livet: revisited

og det er litt rart å tenke på at jeg flytta fra Tromsø

jeg husker jeg stod nede på busstoppet vis à vis Rorbua. det var vår, eller nordnorsk sommer, jeg hadde på meg cordfløyelsbukse og en lilla tynn og egentlig alt for stor hettegenser fra Scorpius, en sånn alternativ sak vet du, eller kanskje var det denne, ja. det må ha vært denne, den jeg hadde kjøpt et år og fire måneder tidligere i Mexico

fresh-faced og 20-snart-21. sånn som det så jeg ut den kvelden jeg sto nede på busstoppet ved Rorbua, det er sånn jeg ser ut i hodet mitt i alle fall, og jeg ser på fjellene over fjorden, jeg ser på fulle nordlendinger samla ute på gata, og lufta er så frisk, det er sommer, eller en slags vår og likevel er det en krystallklarhet i lufta, som den du kjenner på høsten og vinteren når kulda kommer og har satt seg, og jeg husker at jeg tenkte «skal jeg virkelig dra fra dette?» og jeg var ikke sikker, men jeg gjorde det likevel.

jeg dro.

og nå er jeg her igjen. første gang på over et år. det er så mildt at man knapt trenger ull. den digitale gradestokken nede i byen viste +6 da jeg så mot den en gang i firetida, og jeg skjønte plutselig hvorfor jeg var så klam og varm og hvorfor jeg ikke lenger sklei på isen som lurte seg under nysnøen:

den hadde rett og slett smelta bort. gatene er bare nå. det er mørkt. regissøren jeg er gjestekontakt for spurte meg hvor mye søvn man trengte om sommeren vs vinteren. jeg svarte at det var en vanesak, stort sett. og at jeg heller ville ha snø og kulde, enn mildvær og minus. uten snøen forsvinner alt lyset i asfaltens sorte hull. det blir mørkere. hardere. det er ikke så dempet som når snøen ligger over bakken. det er hardere kantere, mørkere morgener, mørkere kvelder. mørkere netter.

og jeg er i Tromsø igjen og alt føles bra. jeg så en fantastisk fin svensk-finsk film på tirsdagskvelden, og det å se den her, i Tromsø, gjorde den bare enda finere. følelsen av hjemlighet og den rare gjenkjennelsen man kan få av å se noe som man egentlig ikke kjenner igjen (er jeg finsk læstadianer? nei nettopp) fylte meg til et surrealistisk punkt, så sterkt at jeg var klar for å aldri gå på flyet sørover på mandag. jeg tror det er det finske språket. det er kulde og nordlighet, akkurat som jeg kan kjenne saltvann og kaldluft i nordnorsk, kan jeg kjenne kulde i finsk. det samme med samisk. det er vinter, høst, vår, sommer, men alltid med det friske, kjølige lufta man finner i nord. ingenting er klamt og svett, bare friskt, som rosenrøde vinterkinn.

jeg er visst et polarbarn likevel.

det vanlige, takk

det har vært en helt vanlig torsdag. de fleste dager er det. vanlige torsdager, vanlig mandager, vanlige søndager. men det som er vanlig forandrer seg alltid. da jeg var yngre og bodde hjemme var en vanlig søndag ganske kjedelig. jeg følte meg alltid skitten, uansett hva jeg hadde gjort dagen før var det akkurat som om håret mitt var livløst og fettete og huden min tilstoppet. søndag var en dag uten mening. jeg spiste godteri og så på tv. og det var stort sett det.

nå er søndager noe annet. søndager er dager jeg gleder meg til. det er en dag med plass til alt. post-nachspiel, pre-mandag; mat, film, random acts of latterkrampe.

sånn var søndag. riktignok ikke post-nach, ikke for meg i alle fall, men post 11 timers jobbdag, en og en halv times søvn, fire timers jobb. så ble det søndag på ordentlig. endelig skjønner jeg hva Bangles sang om, sunday-funday. det tok sin tid, men jeg skjønner det nå.

og idag var det torsdag, selv om søndag føles som igår. snart skal jeg reise nordover igjen. jeg gleder meg til å lande i Giæverbukta og ta bussen inn til sentrum; rundt sørøya, eller over toppen forbi Prestvannet der jeg bodde i et halvt år. gleder meg til å kjenne den friske, kalde havlufta. gleder meg til å se igjen Tromsø; se hvilke bygg som har blitt ferdige siden sist, hvilke som har blitt påbegynt. og jeg gleder meg til TIFF og alle filmene, og til å være frivillig. det føles alltid så bra.

så mens andre skriver om Haiti, mens mennesker på Haiti har mistet alt og avisene her fylles med bilder av gråtende barn og sammenraste bygninger, sitter jeg og gleder meg og tenker «livet er fint» og «fy søren så heldig jeg er», og klarer ikke helt å la det synke inn. det er så langt til Haiti, det er så langt til andres lidelse nå, jeg har nok med å være glad.