tingene som ikke er

Tagg: politikk

åttende mars 2012

gratulerer med kvinnedagen, sier twitter og facebook

gratulerer med å bo i Norge, kunne vi sagt

you lucked out, du var heldig, du blei ikke født i Papa Ny-Guinea, Haiti, Afghanistan, Saudi-Arabia, du trenger ikke å forvente voldtekt, seksuelle overgrep, bli bortgifta som tiåring, straffa for å ha blitt voldtatt, du trenger ikke kjempe for stemmerett og menneskerettigheter, du trenger ikke bry deg med sånt, du bor i Norge, vi bor i Norge, et av de beste landene kvinner kan bo i, et av de beste land mennesker kan bo i, om de verdsetter frihet, stemmerett, retten til skolegang, retten til selvbestemt abort, retten til å være et menneske først, kvinne deretter

vi bor i land som Island, Sverige, Danmark, Finland, Nederland, USA, Canada, Sveits, vi var heldige, vi kan jobbe, vi kan være hjemme, vi kan utdanne oss, vi kan rølpe, vi kan spille fotball, nå har vi til og med fått lov til å hoppe på ski, tenk, noen gretne gamle gubber har gitt jenter lov til å hoppe på ski, det er, ja, hva fan er det, prisløst

framskritt?

for mye likestilling, sier noen

den norske offentligheten er feminisert, Norge er en feministstat, det har gått for langt, sier noen

«la kvinner være kvinner og menn være menn»

la mennesker være mennesker, sier jeg

for når ble kvinnedagen en dag for roser og gratulasjoner?

når sluttet kvinnedagen å handle om kampen for like rettigheter, verden over? 

når begynte den å handle om feministbashing, som han på face som klaga over «norske, selvgode feminister» som tydeligvis ikke engasjerte seg nok for de «millioner kvinner som lever som slaver verden over» – ja, for er du feminist i Norge er det såklart ikke greit å poengtere urettferdige strukturer i Norge, vi har det jo så bra allerede at de urettferdighetene får vi bare leve med. og vi har det jo greit, for all del,  men betyr det at man skal legge ned kampfanene og sette seg tilbake og ta livet med ro? kampen for menneskerettigheter må kjempes hele tida, må skjerpes hele tida, om man glemmer det, slacker, så mister vi de rettighetene sakte men sikkert, og plutselig må vi ta kampen på nytt igjen.

og når begynte denne dagen, den internasjonale kvinnedagen, å handle om å «feire» kvinnen? som om vår kvinnelighet er noe som skal dyrkes og feires og påpekes og være noe spesielt, noe annerledes? jeg trenger ikke å gratuleres for det ekstra x-kromosomet jeg tross alt er ganske fornøyd med å ha, for ellers hadde jeg jo ikke vært her, vært meg; gratulerer med at du blei født, sånn som du er? kvinnedagen er ikke alle kvinners bursdag. det er ikke dagen for å feire kvinnene i ditt liv, eller at du er kvinne.

det er ikke enda en dag for Hallmark å ta patent på.

kan vi få tilbake fokus på dette systemet vi lever under, som påvirker oss på ulike måter alt ettersom hvor vi lever i verden, og om vi er mann eller kvinne, dette systemet som forteller oss at sånn skal gutter være, menn være, og sånn skal jenter være, kvinner være. kan vi få tilbake fokus på alle som har kjempet fram rettighetene og godene vi i dag tar for gitt? vi har tjent på feminismen, kvinner så vel som menn.

Reklame

våre trivielle liv

det er søndag. det er åpen himmel. det er såvidt litt oransje nederst på himmelen, rett overfor fjellene.

hva gjør man på en sånn dag? står opp, skrur på radioen, tar ut av oppvaskmaskinen. drikker kaffe, spiser frokost. planlegger søndagstur.

du vet, sånne trivielle ting.

må være fordi jeg er kvinne.

For livet består jo ikke av trivialiteter for menn, eller for kvinner som ikke blogger. Og alle som ytrer seg i et eller annet forum, ofte, har visst et ansvar for å ytre seg om de Store, Viktige Tingene. politikk og samfunn. Ha en mening liksom. Oppskrifter på brød, alternative vaskemidler, bra nettsider, ommøblering og oppussing, hvordan se best mulig ut – det er trivielt. Det betyr ingenting. Ikke i den store sammenhengen. Og kvinner hører jo ikke til i den store sammenhengen, i den store verden. Kvinner hører til i den lille verden. I hjemmet, i relasjoner til andre mennesker.

Sånn har det alltid vært.

Og om blogging hadde vært en «manneaktivitet», ja, så hadde de jo såklart blogga om de Store, Viktige Tingene, hele tida. Aldri om sport. Aldri om musikk. Aldri om fylla. Aldri om problemer med NAV, irriterende telefonselgere, fine fjellturer, den nye sykkelen, hvordan man best holder bilen ren og pen, den fine gaven fra kjæresten, barnets første ord, hvordan en god kopp kaffe på det rette tidspunktet kan berge en dag.

Nei, de hadde nok aldri blogga om så trivielle ting som det. For menn er ikke trivielle. Kvinner derimot, kvinner er trivielle. Det kvinner bryr seg om er trivielt. Andre mennesker, håndarbeid, mat, sminke, mote, interiør, helse. Alt, kjempetrivielt. Det ligger vel i vår natur. i genene våre. Det ligger vel nedarva der et sted. Must be it.

At kvinners interesser stadig avspises som «trivielt» , «tullete» (Lesernes VG linker til Frøken Makeløs og skriver: «Derfor blogger kvinner om tull» – 21.01.2012, no joke), «overflatisk» og «lett», mens menns interesser på en eller annen måte er viktigere – veier  tyngre – teknikk, mekanikk, alle verdens «hvordan» mot kvinners «hvorfor» – det er en nedarvet debatt, eldre enn feminismen, like gammel som vår (fremdeles, til tross for påstander om et statsfeminisert Norge) patriarkalske kulturstruktur. Aristoteles, for eksempel, sa at kvinner var kvinner i kraft av sine mangler. Vi er ufullstendige menn, med andre ord.

Kvinnemenneske. For et menneske er jo automatisk en mann. Aldri mannemenneske.

Men dette skulle ikke handle om feminisme. Og det skulle ikke handle om patriarkatet. Ikke om ordbruk heller.

Det skulle handle om trivialiteter.

En tur på kafé. En kopp kaffe. En spasertur langs sjøen. En søndag, kanskje. en vanlig dag. ingen katastrofer, ingen store spørsmål, og i alle fall ingen store svar. Dere vet hva han sa, han svensken?

«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.»

Så hva er så galt med å skrive om livet?

corporateworld

noen ganger føler jeg at resten av verden er en saueflokk. resten av min verden, av mitt samfunn. og media leder an. corporate media. statsmedia. det har ikke nødvendigvis så mye å si, anna enn at private aktører alltid har profitten i sikte. det folk vil ha, vet du. og folk vil ikke ha sannheta, for den er for kompleks. de vil ikke vite hvor ting kommer fra. de vil ikke se en sak fra forskjellige synsvinkler, fordi de innebærer å jobbe med hjernen, å sympatisere, å forstå, ut i fra en annens perspektiv, ut i fra noen andre enn seg selv og sine interesser.

noen ganger kjenner jeg at det koker i meg. ikke fordi barn har blitt nekta å bruke nisseluer fordi de kunne virke støtende på andre (hallo. det er tåpelig, verdt litt hoderisting og sarkastiske kommentarer, men verdt hissighet? nei, nei, nei). ikke fordi norge tar inn så mange asylsøkere at vi havner på en prosentvis topp blant «land vi liker å sammenligne oss med». ikke fordi vi må betale bompenger for å få rask framgang i veiutbygginga. ikke fordi meieriene ikke klarer å levere nok smør til butikkene.

sånne ting får det ikke til å koke. men det får andre til å koke, tydeligvis. og alt jeg tenker på da er, hvor lite har vi egentlig å klage over, om det er disse tingene folk velger å fokusere på? er norge et perfekt land? aldeles ikke. har vi funnet det perfekte samfunnssystemet? langt ifra. kan vi gjøre ting bedre, annerledes? definitivt. lever vi grusomme liv her, der vi jages for vår tro, ikke har tilgang til rent vann, leter på søppelhaugene etter mat, sender barna ut på tiggerferd for å få penger til mat, gjemmer oss for bomber og kuler og folk som vil skade oss? er det sånn vi lever i norge? trenger dette spørsmålet et retorisk svar, engang?

jeg blir så oppgitt, og jeg blir så frustrert. jeg leser Kalle Lasns bok  fra 2000; Culture Jam: How To Reverse America’s Suicidal Consumer Binge – And Why We Must, og jeg nikker til det han sier, nikker til tanken om at den stadig økende diagnostiseringa og psykeliggjøringa av folk, og det økende antall  depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser – psykiske diagnoser – er et resultat av at vår kultur har fjernet seg fra naturen, fjernet oss. der vi før hørte vind, bølger, bekker, fugler – der hører vi nå den evigvarende summinga fra datamaskiner, fra telefoner, fra kopimaskiner, fra biler, maskiner maskiner maskiner. jeg tror det er derfor lyden av en oppvaskmaskin er den mest avslappende lyden jeg har hørt noen maskin lage. det er som det er en bekk inni maskinen, eller kanskje mer er det som å høre lyden av havet rundt deg når du sitter i en båt, når du ror med egne hender eller lar båten gå sakte, stille over vannet.

og jeg nikker og er enig i mye av det han sier. hell, jeg har ment de samme tingene lenge, jeg har alltid ment dem, så lenge jeg kan huske. og kanskje er han mer pessimistisk enn meg, men kanskje har jeg bare latt meg selv bli mer indoktrinert, latt meg fange av dette systemet jeg ikke kan fordra.

jeg bruker kveldene til å se på kjoler på internett. på sko. jeg surfer og ser på klær, legger dem i handlekurven, men sjekker aldri ut.

jeg blir så sliten av dette samfunnet noen ganger.

jeg tror det er derfor jeg tenker så mye på luftkvalitet. på frisk luft. på havet.

og det er derfor jeg tenker så mye på alt de selger oss som er unødvendig. de selger oss skrubbemidler fulle av kjemikalier vi ikke bør puste inn, når sannheten er at alt du trenger er bakepulver, sitron, eddik. (jeg har nettopp skrubba ovnen og vasken med bare bakepulver. det funker, ro meg). de selger oss kremer og lotions fulle av unødvendige stoffer, når det man trenger er sunn mat med rett fett, og kokosolje! eller mandelolje, olivenolje. hell litt i badekaret for eksempel. du har silkehud etterpå. de selger oss klær, enda vi har nok til at vi knapt merker at noe er borte, og i alle fall ikke gidder lete etter det. de selger oss det nyeste du bare må ha – en ny mobil, enda raskere enn den forrige, enda bedre skjerm enn den forrige – som allerede faktisk var ganske så bra. de selger og de selger og de selger.

og vi kjøper. kaster penger til dem. i stedet kunne vi reist. møtt mennesker. vi kunne reist, vi kunne hjulpet mennesker. vi kunne brukt pengene på noe som betyr noe. i stedet klager vi over dyr mat og mye skatt, og bruker lønna på ipad, internett, fancy telefoner og cappucino på cappucino på cappucino.

jeg blir så hissig. og jeg blir så sint. og jeg blir så lei. jeg vil at folk skal være mer som meg. ikke fordi jeg vet alt eller har de rette svarene på noe. men jeg leter i alle fall. jeg bryr meg i det minste. jeg vet at jeg ikke har alle svarene, at jeg ikke lever etter mine egne standarder på alle punkter, at jeg ikke bryr meg nok, eller gjør nok. jeg vet i alle fall det. og jeg vet at jeg prøver, og jeg vet at jeg egentlig, egnetlig vil. noe anna enn det her.

plastleker, take-away, posemat. forbruk forbruk forbruk. kast. stress og kos deg inn i døden, med alle dagens små belønninger (en sjokolade her, en kaffe der, en ny telefon, en større tv, den fineste kjolen du har sett), fordi du fortjener det.

hvorfor vil vi leve sånn? hvorfor vil ha dette samfunnet?

jeg har forsøkt å kjøpe en ny telefon i snart to år. hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, tenker jeg 1) er dette virkelig den beste? 2) det kommer jo snart noe bedre uansett. og 3) er jeg virkelig en person som vil bruke fem tusen på en ny telefon? en telefon? DET ER EN TELEFON ffs.

og så blir jeg usikker igjen.

og så venter jeg.

på det som måtte passe perfekt.

for vi kan ikke ha mindre enn det perfekte i dag.

det må være det beste. express yourself, just do it, have it your way. uansett hvilke behov du har, det må alltid være det aller, aller beste. det må alltid passer perfekt, til deg.

rapport fra en FrP-kommune

Sånn, helt plutselig nesten, ble Harstad mørkeblå.

På en måte er det ikke overraskende, Harstad har aldri vært en bastion for sosialister, sosialdemokrater eller kommunister. Tvert om var Harstad lenge en Høyre-bastion. Vi er en temmelig lyseblå by. Lilla at best, kanskje. Men da stemmene var talt opp mandagskveld, hadde FrP 34 prosent av stemmene. 34 prosent av de 63 prosentene av befolkningen som avla stemme, stemte på FrP. Det er en oppgang på 11, 3 prosent fra forrige kommunevalg. Ca 5 fra stortingsvalget i 2009. Så nei, det er ikke overraskende at FrP er stor i denne lille, rare, fine, teite kommunen jeg er fra og for tiden befinner meg i. Harstad har alltid vært en smule reaksjonær og konservativ. Kanskje er det typisk småby, jeg vet ikke. Men saken er den i år, at FrP på landsbasis har gått kraftig ned. De er halvert, om ikke mer. (YES). I Harstad derimot, i Harstad vinner de valget.

Og hvorfor? Hva er det som gjør Harstad så annerledes?

Jeg banner på at det hele handler om Veipakke 2. Jeg er ikke alene. Jeg tror alle i byen er enige om at det er det slaget har stått om.

Høyre-ordfører Helge Eriksen med Høyre i ryggen, med ja fra AP og SV, gikk inn for denne veipakken, som skulle gi oss bedre veinett, bedre veistandard, gang- og sykkelstier (som er en seriøs mangel i denne byen) og en tunnel gjennom Harstadåsen. TUNNEL, hørte folket, og tenkte wtf. Så fikk de vite at dette skulle finansieres med bompenger. Oh no! Betale for å få bedre veier, det er Staten sin jobb! FrP dro fram fingeren og rista på den og på hodet og sa at «det var da bare å knipse med fingrene så fikk man penger fra Stortinget, null stress». Og hva skal vi nå egentlig med bedre veier og en tunnel, det er jo ikke som om vi har befolkningsvekst eller som om vi VIL ha befolkningsvekst heller, nei, gudbevare Harstad som en liten halvdød kystby, som vi alltid har vært og alltid må være, change, hva skal vi med change, det er Obama sin greie, vi vil helst bare ha det som det alltid har vært, så har vi noe å klage over i det minste.

Ok. Jeg var kanskje ikke superpositiv til denne bomringen jeg heller. Men jeg skjønte oppriktig talt ikke hva greia var. Hvorfor vi skulle ha tunnel, og hvorfor det blei hviska og tiska og foreslått firefeltsvei når alt NAF mente vi trengte var noen rundkjøringer. Opplysningsarbeidet har ikke vært supert. Og kanskje burde det heller ha vært en folkeavstemning, med tanke på fadesen med fjernvarmeanlegget som nå begynner å ta form midt inne i Harstadbotn, det som ingen helt skjønner hvem som bestemte at skulle hit. Kanskje ikke så lurt å trø en veipakke med påfølgende bompengekostnader nedover hodene på byens, og la oss bare slå det fast med en gang, treige befolkning (for det er det Harstad er kjent for å være, en by av treiginger) som aldri har vært særlig positiv til nyvinninger av noe slag, har vi vel?

Ikke såvidt jeg har fått med meg i alle fall.

Så da vi gikk til valg på mandag, handla det ikke så mye om kommunepolitikk generelt. (Og, la oss innse det også, kommunepolitikken og lokaldemokratiet er vel ikke hva det engang var, takket være sterk sentralstyring over kommunens oppgaver etc). Det handla ikke så mye om hvem som burde bli ordfører (bortsett fra hvem som IKKE burde bli ordfører, for ingen vil ha en ordfører som pålegger befolkningen ekstrakostnader på ca 500 kr (men obs, jeg husker ikke hvor jeg har dette tallet fra, garanterer ikke at det stemmer) i måneden, såklart. Og la oss ikke glemme det der med å gå totalt i mot folkestemninga, det skader nok litt det også).  Det handla ikke om vi identifiserte oss med mest med det og det partiet, likte de og de folka, trodde de kunne gjøre en bra jobb, mente at det handla om verdivalg også. Neida.

Da vi gikk til valg på mandag, handla det om en ting. Ja til bomring. Nei til bomring.

Kommunestyrevalget ble ei folkeavstemning på om vi ville ha veipakke 2, med bomringen.

Noen sier det er bra. At det betyr at lokaldemokratiet fungerer. De som styrer har bestemt noe. Folket er uenig, og sier i fra. Men noen andre er uenige. Jeg er uenig. Burde det vært folkeavstemning om veipakke 2? Antageligvis. Burde kommunestyrevalget blitt avgjort på denne ene saken? Definitivt ikke.

Så da sitter vi her da. Med et fryktelig sterkt FrP i fire år. Med et nesten like sterkt AP. Med et skadeskutt Høyre (for bomringmotstanderne derifra flykta nok til FrP, og kanskje litt til Venstre, som i Harstad ikke synes veipakke 2 var så miljøvennlig likevel, selv om den la opp til bedre veier, flerfoldige km med gang- og sykkelstier og økt satsning på kollektivtrafikken, samt at en tunnel faktisk ville fått ned eksosen i byen, og kanskje også avlasta noe av støyen, for hei, jeg har prøvd å gå ned langs Storgata mens bilene kjører forbi og føre en samtale, og det kan ikke snakkes, det må ropes). Med en forunderlig samling av bomringmotstandere i FrP, Rødt, KrF og Venstre (og hvor SP står, det er jeg faktisk ikke sikker på). Med et svakt, svakt SV, som i landet generelt.

Og med en framtidig drakamp om ordførervervet. Om mandater. Om samarbeid. Herre jemini.

Det blir interessant, om intet annet.

change is gonna come

det er høst, og det har vært det ei stund, det har bare ikke virka sånn, på grunn av varmen, selv om det har blitt mørkere og mørkere tidligere og tidligere om kvelden, så har dagene vært varme og solfylte, jeg har tatt på meg jakke og skjerf og tykke sokker og kommet ut av døra og revet av meg skjerfet, noen ganger jakken, og angra på at jeg tok på ullsokker, for det er 16 grader ute, 17, 18, sånn har det vært, men i dag er det bare 13, og himmelen er dekka av kvite og sølvgrå skyer, og det er regn i lufta, i natt så jeg ut av vinduet og tåka lå så tjukk utover bukta og fjorden at jeg ikke så over til naboøya, ikke så ned til campingplassen heller, og neonskiltene på Favusgården var utviska og mye i kantene

men havet er helt stille, helt blankt

jeg hører på La canzone del sole, den som Veronica Maggio synger på i Välkommen inn, og første gang jeg hørte den var 22. juli, og jeg husker jeg var glad, selv om jeg var forkjøla, jeg hørte på La canzone del sole og tenkte at det var en bra dag

det er lenge siden nå

jeg har fremdeles ikke bestemt meg for hvem skal få stemmen min, hvor jeg skal legge den hen

det er ofte lettere med stortingsvalg, det føles mer idealistisk å skulle legge en stemme på linjene for hele landet, hele nasjonen, enn for lokalsamfunnet, der lokalpolitikken er et broket lappeteppe uansett hvordan man vrir og vender på det

da jeg var atten og kunne stemme for første gang, sto jeg inne i båsen, som var garderoben til gymsalen på barneskolen min, og studerte alle listene fra alle partiene, vurderte slengere og strykninger, jeg var der så lenge at vakta, ei eldre KRF-dame, sikkert var innom meg fire ganger, for det var jo kø ute, mange som skulle avlegge stemmen sin, og jeg sto der, oppgira og overvelda over ansvaret og voksenheten, og vurderte og studerte i mange, mange minutter

våre usynlige fiender

i dag har jeg tenkt masse på plast. og miljøgifter. formaldehyd. parabener. fy fan. jeg hater at det er overalt. at det kommer fra alle kanter. jeg hater at vi har miljøgifter i blodet vårt, i levra, i hjernen. at vi har det i cellene våre. at det fucker med dna-et vårt. at de lekker ut i naturen og forgifter alt rundt oss, en partikkel av gangen. den nye senga, den nye sofaen. parketten. formaldehyd. det siver ut  i lufta og så puster du det inn og så legger det seg i lungene dine, i blodet. plastflaskene vi drikker av. plasten vi oppbevarer maten i. koker risen i. varmer opp maten i, i mikrobølgeovnen.

radiation. toxication.

det freaker meg ut. det skremmer meg. alle disse små tingene. som jeg ikke kan se og ikke kan merke, anna enn noen ganger, når nesen og lungene min reagerer på ei lukt, på partikler, og hodet mitt verker litt. det hender. når vi hadde kjøpt ny sofa, for eksempel. jeg åpna alle vinduene. tett i nesen. klødde i øynene.

det var sikkert formaldehyd.

og parfyme. noen ganger hater jeg parfyme. folk som bruker parfyme, hver eneste dag. i kjemepstore doser. så store at de knapt merker det selv, for de har bedøvd seg selv. så går de ut i verden, sprer allergifremkallende stoffer ut til alle kanter. så sitter vi andre der da. kløe i halsen. rennende øyne. hodepine.

det er en så lett ting å roe ned på. parfyme. det er et tilbehør. til fest. ikke til hverdags. det er prikken over i-en. det er ikke grunnstøtten.

gud.

og kremene vi bruker. tannkrem. solkrem. shampoo. såpe. full av dritt, alt sammen. full av syntestisk fremstilte stoffer for at de skal holde i tusen år. eller ti. alt for lenge. ting skal ikke holde så lenge. vi pusser tennene med gift. triklosan, for eksempel.

jeg skjønner ikke at det er lov.

jeg skjønner ikke at de tillater alt det her.

de, som styrer.

de er jo folk de og. mennesker. med barn.

vil de ikke det beste for seg selv en gang?

jeg vil leve i en verden der vi ikke pakker maten vår inn i plast. der vi ikke sprayer frukten og grønnsakene for at de skal holde seg under reisen. hallo. sesongvarer. det er en grunn for at man kaller det sesongvarer. det er kanskje ikke meninger du skal ete appelsiner året rundt. eller rødbeter i juni. jeg vil at man skal premieres for å hente melka, for eksempel, i glassflasker. så lager vi mindre kartong. og mindre plast (korkene, de jævla korkene).  jeg vil ha en verden som er gjennomsiktig. der vi ikke fylles opp av dritt og gift, hele tida. gjennom maten. møblene. kosmetikken. gjennom klærne vi har på oss. hvorfor må alt behandles, hele tida, ha en holdbarhet på flere år, mat som holder flere år. mat skal ikke holde flere år. det er som den burgeren fra McDonalds. det er ikke naturlig.

er det virkelig så vanskelig?

å skape et samfunn som ikke er kvalmende og skadelig for oss?

er det så mye å be om, å få leve i en verden som ikke gjør meg uvel, hele jævla tida.

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

etterdønningene

rosene, menneskene, landet.

fantastisk.

jeg er så glad i dere. jeg er så glad vi dro ut og viste hverandre, de pårørende og berørte, verden til og med, hva vi er laga av. jeg er så glad dere finnes. jeg er så glad for at twitter finnes, og har vært det fantastiske stedet det har vært siden fredag. samhold, kjærlighet, #oslove. jeg er så glad for at vi snakker om det, får det ut. vi er en traumatisert nasjon nå. men vi kommer gjennom det. for noen av oss blir det vanskeligere enn for andre. for noen av oss blir det svært vanskelig. jeg håper vi fortsetter på den veien vi er nå. jeg håper vi fortsetter å vise alle dem den omtanken og kjærligheten vi har vist den siste tida.

jeg har ikke andre ord for det, enn

takk.

Norge, mitt lille land, vårt lille land. vi er ikke mange. men vi er sterke. vi skal fortsette å være sterke. vi har ikke latt oss skremme, latt oss true til gjemsel og frykt. vi må ikke la hatet vinne. jeg skulle ønske ingen møtte opp utenfor Tinghuset når Anders Behring Breivik skal være der. jeg skulle ønske vi viste ham ryggen totalt. ignoranse. at vi ikke lot ham få vise seg, få den oppmerksomheten han så intenst ønsker seg og har planlagt. for dette handler ikke om ham. dette handler om oss. om vårt land. om våre ungdommer. våre døde og våre overlevende. om alle vi som satt rundt i landet og ikke skjønte hva som traff oss.

noen av oss pekte på andre. noen av oss pekte på innvandrere, mørkhudede, muslimer. noen av oss besverget oss til FRPs politikk med en gang bomba smalt, sa «hva var det jeg sa», mente at vi endelig hadde noe vi kunne bruke for å fremme innvandringsfiendtlighet, intoleranse, fremmedfrykt og hat. mange av oss skammer seg nok nå. noen rettferdiggjør det med at «det måtte komme med det politiske styret vi har i landet her».

men newsflash, realitycheck: i den store skalaen som heter verden, har vi det bedre enn noen andre. dette landet er et demokrati. dette landet er et fritt land. dette landet har et av de beste velferdssystemene, et av de tryggeste samfunnene. dette landet har rom til flere. vi har plass til flere. vi har rom. hjerter og rom. om noen av oss er misfornøyd med styresmaktene, så har vi et svar: engasjer dere.

bli med. debatter. utveksl meningene deres. gjør det saklig og argumentert. bidra.

og stem. gå til valgurnene i høst, og legg ned din stemme. for et fritt samfunn. for et åpent samfunn. for et samfunn der demokratiet lever, og ikke lar seg knekke eller kue. for et samfunn der vi viser hva vi mener med ord, ikke med vold. der vi svarer vold med ord, med den nåden volden som har rammet oss, ikke ga oss.

vi elsker dette landet. vi vil alle det beste for det. vi er kanskje ikke alltid enige om hva det beste er, men vi skal respektere hverandres meninger og ulikheter, åkke som. vi skal ikke ty til lavmål. vold. det være seg fysisk, eller verbalt. vi skal ikke ønske vondt på hverandre, eller forsøke å si at vi forstår hvorfor.

for vi skal ikke forstå hvorfor. hvorfor noen kan gjøre vold mot andre mennesker. hvordan en mann kan forårsake slike voldsomme lidelser. det skal vi ikke forstå, på noen måte. vi skal ikke være enig i ideene hans, synspunktene, for de synspunktene, de ideene, er det som førte til dette blodbadet, denne sorgen, dette grusomme, forferdelige blodbadet vi har vært vitne til denne helga.

så vi skal reise oss og si imot. vi skal ytre våre meninger, men med kjærlighet til hverandre og landet vårt, uansett hva de er. det må ligge i bunn. ikke frykt, ikke hat. ikke angst for forandringer, utvikling. ikke redselen for «dem».

for det var ikke «dem» som skadet oss. det var en av oss. det var en vi trodde var en av oss.

det må vi aldri glemme.

vi må aldri glemme det.