tingene som ikke er

Tagg: popkulturell junkie

footloose and fingerfree

for tida er jeg dypt inne i Pushing Daisies-land.

det hele er en visuell fest, en kombo av noe à la Tim Burton møter Desperate Housewives møter Dead Like Me (logisk nok, siden mannen bak Dead Like Me også er mannen bak Pushing Daisies) møter gatesmart privatdetektivstil à la Humphrey Bogart. kan du se det for deg?

dessuten kjenner jeg et intenst ønske om å bytte ut pepperkakedietten med en litt mer næringsrik og variert paidiett. jeg har store ambisjoner om å bake pai når jeg kommer hjem. store, store.

i’m a gleek

jeg har funnet en ny favoritt

type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.

i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.

perfekt kombo.

ja, jeg er definitivt en gleek.

er du?

glee

time well spent

om jeg har vært popkulturell seriejunkie det siste halvåret? aldeles ikke. neida. haha, du tuller?!

(sesonger i parentes)

….

Desperate Housewives (5)

Dexter (1, 2,3)

Buffy (1, 2, 3, 4, 5, 6 ,7) (noen om igjen. og litt til om igjen)

Angel (3 og deler av 4) (var buffyverse-addict, remember?)

Mad Men (1, 2)

Dollhouse (1) (mer Joss Whedon, m.a.o.)’

Firefly (0,5 av 1. sesong. må spare litt)

Grey’s Anatomy (1, 2, 3, 4, 5,  (dog mer i rekkefølgen  5, 4, 1, 2, 3. tror jeg)

Ugly Betty (3, 4)

True Blood (1 og det som finnes av 2)

Harper’s Island (1)

Merlin (1)

(og da holder vi alle enkeltepisoder og filmer utafor, for ikke å snakke om star trek og star gate på viasat4. og simpsons. herregud. herregud herregud herreguuud, snakk om wasted youth)

en søvngjengers betroelser

det er på tide å våkne nå

de siste dagene, den siste uka; jeg har knapt gjort annet enn å sove og spise og se på serier på pc-en. og sove. herregud hvor mye jeg har sovet! la meg ca klokka to i natt. sto opp 12:47. what’s the dilly yo-yo? dunno. jeg trenger ei bokhylle og esker så alle tingene kan komme opp fra golvet, ut fra koffertene og ikea-posene og inn i orden. jeg trenger å få orden på ting. men det forutsetter så mye. bokhylle, for eksempel. jeg surfer finn.no sin gis-bort-avdeling, men det holder ikke bare å finne en bokhylle, den må også være i rimelig nær avstand. med mindre jeg leier han billige pensjonistflyttemannen til 250 kr timen. det er jo også en mulighet. bare at jeg er lutfattig og syns 250 kr egentlig er ganske mye penger akkurat nå. som igjen sikkert er grunnen til at jeg mye heller vil bruke de pengene på lush sin nettbutikk, for jeg føler at jeg trenger litt sjølpleie. men jeg trenger egentlig en bokhylle mer, akkurat nå.

så da er det liksom litt greiere å sove. virkelig bortkasta, all den tid jeg sikkert får feber og vannkopper om ca tre-fire dager. sju-åtte om jeg er heldig. jepp, flytta rett inn i ei leilighet med vannkoppevirus, som visstnok er så smittsomt at en gammel klassevenninne som studerer medisin og akkurat hadde hatt om vannkopper pretty much sa «du får nok vannkoppa. vi har akkurat hatt om det og de e så smittsom at vi kalle dem vindkoppa.» eller kanskje vinnkopper, jeg føle begge tolkningene er mulige. vannkopper er så smittsomt at de vinner. eventuelt er de som en vind. swoosh swoosh.

og jeg som ennå ikke har kommet meg helt etter tidenes sommerforkjølelse (i varighet mer enn sykhet)! jaja, så mye for henge-i-park-drikke-vin-spise-jordbær-lese-bøker-feste-dra-på-stranda-sommeren jeg skulle ha. isn’t it ironic?

nei, ikke egentlig. bare typisk uflaks.

(og forhåpentligvis et tilfelle av SORGENE PÅ FORSKUDD, hipp hipp! stay tuned)

(og btw: true blood, man. true blood.)

god natt, nesten morgen

det regner på grønland

det regner sikkert flere steder i oslo

vi kunne kjenne dråpene hist og her da vi gikk hjemover fra det nattlige teslabberaset i en hybel på siloen, som en fin avrunding av en kveld med Michael Jackson, øl, snørr (fordi jeg er syk) og litt tårer (fordi det var trist). og det er greit at jeg ikke er storfan, og at jeg ikke har tenkt no særlig over MJ de siste årene, skjenket han så mye annet enn en whatever-happened-to-you-tanke i ny og ne, det var sterkt likevel; se Stevie Wonder og Brooke Shields og Jermaine Jackson kjempe mot tårene. se Paris Jackson knekke sammen. se den enorme betydningen Michael Jackson har, et samtidsikon uten like, der folk samler seg i tusentall, der millioner sørger over lille Michael som kanskje aldri ble helt stor.

og det er som regel først når noen dør at man skjønner hva de har betydd.

jeg tenkte at MJ ikke egentlig har betydd så mye for meg, helt til jeg kom på hvordan jeg, under en juleverkstedseanse med potettrykk ble fortalt av en eldre gutt hvis navn godt kan være unenvt nå, at Michael Jackson ikke var en bra fyr og at vi ikke burde like ham nå. og jeg husker følelsen av å først være trassig uenig, for så å bli overtalt av media, av alle. etter det var han ekkel, uansett. å ikke-like Michael Jackson ble en ryggmarksrefleks i meg, så mye at jeg faktisk skamma meg litt over å dele bursdag med ham. æ og michael jackson, liksom, kunne jeg si, og være misunnelig på alle andre som hadde sinnsfriske kjendiser å dele bursdag med, ikke en offentlig narr.

så kom folkehøgskolen, og jeg innså at selv om jeg kanskje mente MJ fortsatt var en wacko-jacko, så var musikken unektelig kul. og etter det brydde jeg meg ikke så mye om ham før jeg fikk ei melding der det sto «michael jackson e død» og jeg sendte beskjeden videre ut i kvelden med en anelse sjokk.

først nå begynner jeg å huske hvor tilstede Michael Jackson var i livet mitt. den tidlige delen vil det si, da jeg var barn og MJ herjet hitlistene med Black or White. først nå husker jeg hvordan Earth Song og videoen til den rørte meg til klump i halsen og potensielt noe tårer da den kom ut. jeg var vel ti, tror jeg. husker tårer i øyet, definitivt.

så nå deler jeg ikke lenger bursdag med Michael Jackson. det vil si, man er alltid født på den dagen man ble født på, men han kommer aldri til å feire sin mer. men jeg blir 24 om en og en halv måned. og etter denne sommeren blir ikke den dagen helt den samme igjen. er det ikke rart? Michael Jackson fantes faktisk. personen, mener jeg. ikoner lever evig, men personer … personer dør. hvor mange etterlater en hel verden i sjokk og sorg? hvordan i alle dager blir man så stor at man klarer det?

så det var farvel idag, til ikonet som alltid har vært der. holder gravøl hele sommeren til ende. what’s up with the glove, michael? peace.

standstill

ute har alt regnet farget lufta blå. jeg har konsumert serier på laptopen i det siste, hele grey’s anatomy, deler av  siste sesongen av ugly betty og nå har jeg gått løs på ghost whisperer. dette betyr sånn ca bare en ting: jeg står fast. jeg sjonglerer to oppgaver og skjønner virkelig hvorfor jeg aldri ble sirkusartist. jeg er ingen sjonglør. to oppgaver betyr fire prosesser: lese og skrive, lese og skrive. så er det jobb, leilighet, flybilletter: jeg begynner å pakke ned tingene mine, ta plakater og bilder ned fra veggene mentalt istedet for å lese teorien jeg burde ha fått solid inn nå. jeg klarer ikke finne manien, den jeg hadde før, eksamensmodus, skippertakslysten. det er så rart. jeg satt ute i slottsparken i 30 grader og sprengleste og skrev notater og svetta, jeg snakka med meg selv i dusjen, langs veien, tenkte teori før jeg sovna. det er to år sia. i fjor fant jeg den heller ikke, bare en kvasiversjon. i år virker det som den er helt borte. jeg har til og med miste a-mennesket som tok bolig i meg i noen uker. nå er jeg frøken sovehjerte igjen, snoozer alarmen, vil bare sove, for det er enklere.

akkurat er det enklere.

når oppgavene skal leveres: not so much.

så jeg skal ta meg sammen. i morra. jepp.

det evige spørsmålet

greit at jeg ikke har sett sopranos på lengelenge, så siste sesongen vet jeg fint lite om, og for all del; lag langfilm og løs opp alle trådene (eventuelt knyt dem sammen igjen, det er vel dét den metaforen spiller på), men HVA SKJEDDE MED RUSSEREN, huh??? han som ble skutt i nakken og sprang over snøen før alle spor ble borte. han ja. hva skjedde? om ikke denne tråden nøstes opp sier jeg bare FAIL til hele prosjektet.