dørstokkmil

jeg prøver å komme meg ut av senga
har things to do, places to be
har en dag på meg, så tar jeg flyet til oslo tidlig i morgen
og etter det vet jeg ikke
og det er sant
jeg vet ikke
jeg vet ingenting
jeg har et nomadehjerte
tror jeg
som drømmer om å finne et sted
der alt faller på plass
men jeg tror aldri alt kommer til å falle på plass
jeg tror ikke livet er sånn
at man våkner opp en dag, et sted
og bare vet, dette er rett
her skal jeg være
alltid

og jeg prøver å komme meg ut av senga
ut, fordi jeg har ting å gjøre, steder å være
men det krever så mye
det krever at jeg må kle på meg
at jeg må pakke veska
at jeg må bevege meg
åpne døra
gå ut

det virker urimelig vanskelig for tida
men det er jo latterlig lett
det er jo bare å reise seg opp
kle på seg klærne
og gå ut døra

no biggie

Reklame

refleksjoner

det er en del ting jeg har tenkt på dette året

at jeg ikke har vært en bra person hele veien, at jeg har vært på etterskudd hele tida, aldri i forkant, at jeg har fraskrevet meg ansvar fordi jeg ikke klarte å ta det, ikke klarte å gjennomføre det. det er så mye jeg har skjøvet foran meg og ignorert. jeg har putta fingrene i ørene og lukket øynene og sagt lalalalala så høyt inni meg selv jeg bare klarte.

det ble for mye.

det?

alt. livet. alle de praktiske gjøremålene, alle de små tingen jeg sa «ja» til som til sammen ble et gigantisk «shit», alle ja-ene mine danna til slutt et hav av en ubestemmelig og unavigerbar masse av ting, ansvar, frister, papirer, oversikter og lovnader. jeg sa ja, men jeg sa ja uten å tenke, uten å reflektere over om jeg burde si ja. jeg sa ja til nytt uten å ha gjort meg ferdig med det gamle. jeg sa ja fordi jeg trodde det var det som var forventa av meg, at det var det jeg måtte gjøre for å være en bra person, bli likt, leve opp til andres bilde av meg.

og dette har vært et sånt år. motbakker. fjelltopper. hav.

og kompasset mitt fungerte ikke. eller jeg hadde det ikke. eller det fungerte ikke. eller jeg fant det ikke. jeg trodde hele tida det skulle dukka opp, på magisk vis eller ved hardt arbeid, i morra, neste mandag, snart, det var i horistonten, jeg kunne se det jævla kompasset for meg, kunne se det der borte, litt utydelig i kantene og glatt etter sjøvannet, og hver gang jeg nærma meg det og klarte å gripe fatt i det glapp det ut av fingrene mine, sleipt og slimete.

og nå begynner 2010 å helle mot slutten. 2010 begynner å bli gammelt, synge på siste verset, gjør seg klar for kvelden. det har vært 2010 lenge nå, og det er rart å tenke på. jeg hadde så mange lister og planer, jeg hadde så mye jeg skulle gjort, men jeg klarte aldri å navigere meg gjennom massen.

og jeg prøver å legge vekt på preteritum.

det finnes nemlig fremdeles planer. året er ikke omme. det går slag i slag, men jeg har fremdeles trua. tross alt.

gi meg et øyeblikk. det kan hende jeg overrasker.

punktvis undring

lurer på

• om planverket noen gang blir reist
• om rammebetingelsene noen gang blir satt
• om visjonen kan konkretiseres
• om målet kan nås

og om en filofax kan hjelpe

eller et samhandlinsgkort over indre kommunikasjonsledd og oppgaver

eller bare en flukt til et stille sted. med kun meg selv. og ingen snakking. kun stillhet. det finnes et sånt sted i sverige, tror jeg. så det på tv en gang. en radioprater dro ut i skogen og bodde på hytte og fikk ikke lov til å snakke på tre dager. tre dager, total stillhet. bare skogens lyder. ingen egne. kanskje blir man til slutt litt stille inni seg også. trenger kanskje bare å lære meg å legge bånd på meg selv og den konstante indre monologen/innbilte dia/trio/gazillionlogen. noe sånt. litt luft.

god plass.

system.

luft.

men richard dean anderson var ikke død

selv om vi trodde det på nittitallet, da vi hadde levd med MacGyvers lommekniv og kreative problemløsning i flere år. noen sa han døde av hiv, andre at han døde av kreft. men han var død, i alle fall. fyren på tv med hockeysveis og smilehull og en jente i hver episode var et spøkelse som ikke lenger eksisterte.

bare at han gjorde jo det. og gjør det ennå.

reiser til andre planeter og galakser på tv. jeg vil og. bort, langt, et anna sted. så jeg fôrer meg selv med eskapistiske serier og filmer. andre univers. for gudene må vite, dette er ikke bra nok, akkurat nå er ingenting bra nok, bare av og til i små øyeblikk kjenner jeg at dette stedet gir meg noe. eller kanskje det bare er små øyeblikk jeg klarer å se det som dette stedet kan gi meg, jeg vet ikke. antageligvis er det det siste. dette er ikke nytt for meg, å være i denne tilstanden av stillstand, av dårlig døgnrytme, manglende motivasjon, prokrastinasjon. jeg er lei. men å bli lykkelig, finne den fundamentale balansen av fornøydhet, tilfredshet; den lykken, er hardt arbeid, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

i mellomtida

vel

i mellomtida planlegger jeg å gjøre ting jeg vet jeg ikke kommer til å gjennomføre. hvorfor er det så vanskelig å gjøre det man vet man trenger å gjøre, det som kommer til å få deg til å føle deg bedre?

push me back into a tree

gi meg røtter og vinger på samme tid. for med røtter i himmelen / brytes og fremkalles linjene i ditt ansikt / du skjærer en revne speilet / og rekker hendene frem

det er natt, jeg er trøtt og jeg bruker tida feil. alt er som det pleier.

jeg blir gal. klokka er fire minutter på halv fire, og jeg blir gal. jeg er fremdeles ikke ferdig med dusteoppgaven (aka «project 4»), jeg flikker, jeg fikser, prøver å spisse argumentene, poengene, men alt jeg vil er å skrive … alt mulig anna. alt som ikke er «project 4», alt som ikke er skolerelatert. jeg vil skrive om hvordan huden min er klam og varm til tross for at den defekte vifta vifter rundt og rundt, lager klikkelyder som til tider truer med å overdøve stemmene i hodet mitt, elektronene som fyker fram og tilbake langs opptråkkede stier og lager tanker. jeg vil skrive om den absurde tanken på at forrige semester var temperaturen i auditoriumene på NUS satt på 17 grader, når jeg vitterlig merker at noen og tjue fremdeles er for kaldt. jeg vil skrive om hvordan det føles å kle på seg inne, og kle av seg ute, hvordan det er å åpne døra til biblioteket etter å ha tilbrakt noen timer der inne, og kjenne varmen favne om deg så du føler deg trygg, nesten overtrygg, som om noen prøver å klemme deg flat (men bare nesten). jeg vil skrive om solnedgangene som farger himlen, med mindre det er overskya, hvordan fargetonene viskes ut; gul, oransj, rosa, rød; hvordan solnedgangen og skumringa gjør heisekranene vakre, og skyskraperne til fjell i det fjerne. jeg vil skrive om trappene på NUS, trappene som er overalt, hvordan du kan gå fra det ene fakultete til det andre på overbygde ganger og trappetrinn, hvordan det er å gå der når det tordner og høljregner, hvor åpne alle bygnigene er (naturlig nok, det er jo ikke kaldt ute), hvor deilig det er når det regner og vinden blåser (idag føltes det litt som om høsten kom; visne blader blåste overalt, vinden holdt på å gjøre et marilyn-øyeblikk utav meg, det dryppet regndråper fra himmelen). jeg vil skrive om mennesker, om Praseeda og jeg som alltid ender opp med å snakke om rase og kultur, eller tåpelige incestuøse såpeoperaplot, om professor Lim som alltid sier «and so on, and so forth», den andre professor Lim som har hosta seg gjennom forelesningene siden august og aldri ser ut til å være mer enn middels forberedt der hun blar i notater og kremter og sier «so this is Tora-san» fem ganger på tre minutter, om tyske Feli som alltid ser ut til å vite hvor det er farligst å dra, polske Monica som ler høyt og på et tidspunkt irriterte meg grønn med sine tihi. men det var da. jeg vil skrive om kiwien som smaker annerledes, om de grønne vaflene, om bønnesuppedessertene, om japansk salta og fritert tangsnacks. jeg vil skrive (mer) om Wall-e som fikk meg til å gråte, om Harold & Maude som etterlot meg ordløs, om Welcome Back, Mr. McDonald som lot meg humre i et par timer, om Pom Poko og historien om vaskebjørnene med magiske baller. jeg vil skrive om disse tingene, selv om jeg har skrevet om dem nå, vil jeg skrive mer. jeg vil fylle ut detaljer, pusle sammen bitene. jeg vil, men jeg er fremdeles ikke ferdig med oppgaven som skal inn i morra klokka 12, og om 5 timer og et kvarter skal jeg spille badminton for tredje gang denne uka. klokka er 03:47, og i tjuesju minutter har jeg skrevet, men om feile ting, på feil sted.

men jeg har skrevet, i alle fall. jeg har skrevet fordi jeg vil, fordi jeg orker, fordi jeg har lyst. det er lenge sia jeg har hatt så lyst til å skrive som nå. det føles bra, selv om jeg vender skrivelysten i feil retning. men er det ikke sånn det alltid er? det man vil gjør man lett, det man ikke vil prøver man å unngå. å være menneske er å konstant lete etter enkle utveier, uansett hvor mye trøbbel de skaper senere.

winter

fordi jeg er dødslei og vil nord for polarsirkelen akkurat nå

og fordi jeg vil ha tennene til tori

project 4

«
How do Dr. Strangelove and The Graduate, which are satires, and Die Hard, which is a drama, reflect their times and comment on American society?»

watch me give a fuck

for det gjør jeg jo faktisk. så langt har jeg og Film & History kommet temmelig godt overens, men nå føles det som om hjernen min har stoppet opp.  å spisse poengene har blitt vanskeligere for hver (andre) uke som har passert, og nå skal jeg klemme inn synsing om TRE filmer på FEMHUNDRE ord? det gir meg ca 166 ord per film. og det er jo nært å være null og niks, ca 11 linjer (om man tar 14 ord per linje som gjennomsnitt) på Dr. Strangelove, 11 linjer på The Graduate og 11 linjer på Die Hard. og skal jeg ha en nifty liten oppsummering blir det enda mindre.

hei, jeg heter Hanne og jeg er en apatiker.

æsj.

jeg skulka til og med ei forelesning idag. ikke noe nytt fenomen i Norge, men første gang i Singapore (siden oppmøte teller litt og to av fire forelesninger kommer med filmframvisning). det var digg å slumre i et par timer, men etterpå ble jeg rammet av en smule anger, og denne angeren ble enda verre da jeg innså at jeg antageligvis skulka ei anna forelesning denne uka også. skjønt, det kan vel knappest kalles skulking når man oppriktig vet at denne uka har man ikke forelesning og må se film på egenhånd siden professoren er i England. men, det kan se ut som om jeg ikke visste det likevel, bare trodde det, og gikk glipp av morsomme musikkvideoer og Spinal Tap. go figure.

så akkurat nå gleder jeg meg til jul. veldig.

på etterskudd

Jeg var i Vietnam, så dette gikk meg hus forbi. Hus! Skulle gjerne slengt ut et par stemmer, men snooze you lose, right? Veldig hyggelig med nominasjon i alle fall, takk til den det måtte gjelde!

På etterskudd kunne forsåvidt vært mitt livs tittel, om det skulle hatt en. Med unntak av at jeg ble født en dag for tidlig (og det kan vel knappest kalles å bli født for tidlig), så har jeg alltid vært på etterskudd, med alt. Nå er jeg for eksempel på etterskudd med en oppgave i Asian American Literature. Den skal inn imorra før klokka fem, og jeg er ikke ferdig. Haha. Jeg dro til Vietnam med store håp om et par strukturerte arbeidsøkter, men jeg klarte bare å få til en … på toget, tidlig på morningen (som Asker & Bærumsgutter sier) mellom Ho Chi Minh City/Sai Gon og Da Nang. Da satt jeg der og flikka litt på oppgaven min for hand, mens toget rista meg att og fram. Etter en runde ga jeg opp, og la oppgaven tilbake i alt-mulig-mappa-mi (som til tross for alt-mulig-tittelen hadde en nærmest eksemparisk orden) og lot blikket gli over på utsikta; rismarker og landsbygder, mennesker ute på rismarkene med vietnamhatter, de koniske stråhattene det faktisk overrasket meg at de fremdeles bruker, kveg som tuslet omkring, dis over landet. Det er det som er så fint med tog; det tar kanskje litt lenger tid, men man får se så mye mer enn om man skal fly. I alle fall om man reiser om dagen. Om natta er det for mørkt, selvfølgelig. Med mindre det er sommer og Nord-Norge. Eller vinter, i følge vestkant-turned-stockholmer Martin, som oppfordret de singaporeanske studentene som skal til Oslo på utveksling neste semester til å satse på å se midnattsola om sommerent, for om vinteren var det så kaldt at man bare kom til å fryse ræva av seg.

Ja, for du vet, vi sitter ofte ute om vinteren med boblejakker og kakao og beundrer midnattsola om vinteren, Populær aktivitet, fint med litt midnattslys i mørketida.

Eller hur?