min heimstad

jeg begynte med noe nytt. egentlig ikke så nytt. jeg tenkte på det i fjor. men jeg var så travel. og sliten. eller omvendt. jeg var så sliten. så var jeg travel. sykt travel. men nå. jeg har gjort ca ingenting i to måneder, og likevel ikke fått fingeren ut. jeg begynte nesten for en måned sia. men jeg hang meg opp i plattform, utseende. jeg gadd ikke laste inn bilder. mista momentum.

men nå. hvorfor ikke. det passer. det er november. november er ny, og vi har akkurat stilt klokka, det har blitt vintertid igjen, og jeg er jo fremdeles her, til jeg har lappen i henda er jeg vel her, som regel.

og jeg vet ikke lenger helt hva jeg skal skrive her. kanskje jeg trenger noe anna å fokusere på. mer spesialisert. ikke meg. bare byen. så lenge jeg er her. ikke så lenge jeg gidder. så lenge jeg er her. en post hver dag (vel, det finnes jo alltid unntak. men ikke på flere dager). så lenge jeg er her.

min heimstad.

Reklame

prosjekt «lappen», del 1

i dag var jeg og søttenåringene, snart atten, på teorikurs.

jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg beit så mye negler på videregående.

etter hver ferie kom jeg tilbake med lengre og sunnere negler. en dag på skolen, og de var borte.

det er tempoet. jeg tror det må være tempoet. det går så treigt. burde ikke unge hjerner være kjappere? eller er det bare teknikken det skorter på? måten de tilegner seg kunnskap. avskrift, ord for ord. jeg satt og tvinna tommeltotter, tvinna penna, tegna kruseduller og sjekka mobilen min i et par minutter etter hver eneste slide. helt stille. alle kidsa satt bare der og noterte. ord. for. ord.

ikke alle da, såklart. men du skjønner. de fleste.

og jeg ville bare skrike ut «MEN DÅKKER MÅ JO NOTERE I STIKKORD! STIKKORD FOLKENS! IKKJE HEILE SETNINGE!!!». men jeg gjorde jo ikke det. jeg tvinna tommeltotter og hår, tappa med penna, att og fram. spurte noen spørsmål. prøvde å få tida til å gå.

jeg skal lære meg å kjøre bil.

ni år etter alle de andre som blei født i 85, sånn ca.

ikke alle, såklart.

men du skjønner.

de fleste.

lørdag, siste del.

jeg prøvde å skrive noe, men det har vært ei lang, hektisk helg, det har vært ei lengre, mer hektisk uke. registrerer bare at i dette øyeblikket var jeg ganske happy. ingenting som post-prod-øl. og potetgull.

jeg var også ganske sliten. og etterhvert jævlig lattermild. krampestil. good times.

tidligere tok jeg et bilde av meg selv, og valgte denne posen. som om det gjør meg lengre. herregud. vettafan hva det var jeg tenkte på. ser ut som et dårlig forsøk på imsdalreklame. var ganske sliten da også.

etterpå gikk jeg hjem. klokka var kvart over tre. byen så ut som dette.

før jeg runda hjørnet og så alle folka på torget. og før jeg kryssa veien og så alle folka i taxkø. herregud. det var deprimerende. jeg sto i taxikø altfor lenge. kjempelenge. gomla på en cookie jeg hadde tatt med meg og prøvde å ignorere paret ved sia av meg, han: en halvtjukk dude i svart, hun: en slank dame med hestehale og lang sykkelshorts (!) og, for å toppe det hele; kvite ankelsokker i miragesandaler. det var ikke derfor jeg prøvde å ignorere dem da. ikke fordi han sto bak henne og holdt rund henne heller. heller fordi hun holdt hendene bak ryggen og liksom, NAPPA fyren PÅ KUKEN. serr. i offentlig taxikø. lite skjult berøring på intime soner. sendte følgende melding til the nam:

«Omg gross å se folk i taxikøa ta kværandre skritte seriøøøst finn ei bortgjemt bakgate og get it over whit already»

ser ut som jeg er dyslektiker. eller veldig full. var mest bare veldig sliten. og litt, i dunno, brisen kanskje. mest sliten. overtrøtt. det er som en form for promille, det og.

så jeg sto i taxikøa og venta, og venta, og venta. så spurte plutselig han ene fyren som plutselig sto fremst i køa: «e du storesøstra tell ho Therese?». jeg sa nei. han sa «da får du ikkje sitte på likevel». jeg sa «jo, æ e søstra tell ho Therese! skal dåkker sørover». og det skulle de. så i stedet for å betale 150 kroner, betalte jeg 68, og fikk høre at jeg ligna veldig veldig på ei Therese, som spilte handball. jeg tror knapt jeg har rørt en handball. morsomt. bra deal. for meg i alle fall.

[…]

[…]

inne meg er det litt tomt

og litt stressa

det er på det punktet midt i brystet, det er der jeg føler det

akkurat der inne, bak ribbeina, midt i, der det alltid føles som om hjertet ligger, men egentlig ligger det ingenting der, bare det som er mellom lungene, eller kanskje lungene, de er vel festa sammen av noe, og kanskje er det et lite rom der, et lite hus, kanskje bor sjela der, kanskje er det derfor man føler midt i brystet, rett bak ribbeina, men om det var et hus ville de ha funnet det når de obduserer oss (med mindre huset går i oppløsning med en gang vi dør), eller når de tar røntgenbilder (med mindre det er usynlig for røntgenstråler) eller når de opererer og skjærer opp brystkassa for å bytte lunger, bytte hjerte, fikse årer (med mindre det kan gjemme seg, flytte seg, skjule seg bak en magisk kappe eller high-tech «cloaking device»)

så det er nok ikke noe hus der

og det er nok ingen sjel der

men det føles sånn likevel

punktvis undring

lurer på

• om planverket noen gang blir reist
• om rammebetingelsene noen gang blir satt
• om visjonen kan konkretiseres
• om målet kan nås

og om en filofax kan hjelpe

eller et samhandlinsgkort over indre kommunikasjonsledd og oppgaver

eller bare en flukt til et stille sted. med kun meg selv. og ingen snakking. kun stillhet. det finnes et sånt sted i sverige, tror jeg. så det på tv en gang. en radioprater dro ut i skogen og bodde på hytte og fikk ikke lov til å snakke på tre dager. tre dager, total stillhet. bare skogens lyder. ingen egne. kanskje blir man til slutt litt stille inni seg også. trenger kanskje bare å lære meg å legge bånd på meg selv og den konstante indre monologen/innbilte dia/trio/gazillionlogen. noe sånt. litt luft.

god plass.

system.

luft.