tingene som ikke er

Tagg: singapore

okinawa, del 2

when family comes, chaos
og det stemmer, det stemmer, familie fra usa, familie fra singapore, pastorbestefar fra sørstatene kaller meg honey, for det er jo nesten det samme som hanne, og pappa fra singapore lager mat til alle sammen, og småsøtrene fra usa snakker tullespråk og løser matteoppgaver og vi er tre bridesmaids (norge, malaysia, singapore; men norge, uk, australia) og sørstatene, det er konservativland right, og bestefar er pastor og jeg vet ikke hvordan jeg klarte det men jeg prøvde å snakke litt rundt at jeg ikke er kristen, men at jeg har vært, at jeg er med i statskirka (som ikke lenger er statskirke) og har vært konfirmert, men at jeg ikke er så troende lenger, men det funka ikke, så bestefar sa han var glad jeg hadde valgt den rette veien og jeg bare veeel jeg tror at det viktigste er å være et godt menneske, ikke sant

og for noen dager siden, tirsdag kveld, da føltes det som en lur idé å ta pitbullen Diesel med på tur, så vi gikk og jeg sa «slow Diesel, go slow», for Diesel hadde det litt travelt, men det gikk greit, og nede på Sea Wall tenkte jeg «perfekt å småjogge litt nå lah», så jeg begynte å småjogge litt, og plutselig forsvant underlaget og Diesel dro i bandet og jeg tråkka over, og kom hjem med en svær kul på ankelen, nå har jeg støtte rundt, og et kraftig blåmerke på vei, men jeg var heldig som kom hjem til en sykepleier, Milla sa «i’ll look for painkillers» og jeg sa «neida, det gjør ikke så vondt», men hun gikk på jakt likevel, og to sekunder etterpå grein jeg av smerte

jeg tror aldri jeg har forstua ankelen før

men nå gjør jeg nye ting hele tida

flink pike

for lenge siden

jeg savner å ha silkeglatt hud og blankpolert hår

jeg er lei av å fryse

singlish <3

jeg prøvde å embedde, men no such luck
men bare sånn, for å fortsette spiriten fra forrige innlegg
singapore, singlish, street speak, speak good english

ta en titt her:

http://image.razor.tv/site/flashplayer/razortv2.swf

en høst for to år siden

savner det litt, sånn innimellom. nå for eksempel. så akkurat at Vagabond hadde hatt en konkurranse der man kunne vinne billetter til Singapore. tenkte æsj. men whatyougonnado. spare penger. dra tilbake. kan aldri dra tilbake uansett. ikke ordentlig. men jeg vil likevel. det er kanskje et stykke Vesten i Østen, men det er på overflata, stort sett.

det finnes noe annet under. om man har tida til å se etter.

jeg hadde fem måneder.

jeg tror det kvalifiserer.

aldri akkurat passe

så det blir tromsø i helga og tromsø om to uker, i to uker, og før det må jeg legge inn en oslotur for å dempe abstinensene litt, det kjenner jeg, trenger folk og mat som ikke finnes her, change of scene, kanskje noen varmere grader, fyfan, jeg hadde glemt hvor kaldt det er i minus, det har ikke vært minus sia jegvetikkenår, mars? når smelta snøen ifjor? jeg husker ikke, bare at vinter’n var jævlig uten at jeg husker nøyaktig hvor jævlig, det var så mange flere minusgrader enn det har vært til nå men jeg går rundt og fryser hele tida, som om kroppen ikke bare tror den er en awkward og klumsete plutselig-høy tenåring men også har begynt å tro den, i tillegg til å være awkward og plutselig-høy ikke veier stort mer enn førtiåtte kilo, for tynne folk fryser jo lettere, det vet vi, de har ikke noe fett på kroppen og det er fettet som varmer, akkurat som at folk svetter mer når de blir tjukke, sånn er det bare, det er en grunn til at seler (og kvaler, og kvalrosser og andre pattedyr som lever i kulda) er runde av spekk, fett, det isolerer, holder oss varme, så jeg burde jo ikke fryse så mye som jeg gjør, men jeg gjør det likevel

og det hjelper ikke at luftanlegget på klasserommet blåser ut luft på femten grader

sitter inne med ullgenser og ytterjakker, hue og skjerf

klarer ikke tenke når jeg fryser sånn, fingrene mine blir kalde og stive og vonde, jeg har allerede dårlig blodsirkulasjon, hjelper ikke med kald luft, no no no, og det kan ikke være for varmt heller, da blir jeg tett i nesa og varm og klam og klarer ikke tenke, jeg husker da jeg prøvde å skrive oppgaver i ca tretti grader, førti grader effektivt på grunn av alt vannet i lufta, og det var så vanskelig, fingrene min lå klamt på tastaturet, og om jeg gikk på lesesalen ble det for kaldt, jeg måtte ta med jakke og ullsokker, så mye for tropene, men de kan en ting i singapore, de skal ha det, air-condition, de kan air-condition, du har ikke vært i singapore om du ikke har vært iskald i air-condition

det er min teori i alle fall

en usedvanlig hendelse

i morra er det julemorgen, den ordentlige julemorgenen

fram til klokka fem er det egentlig ingenting spesielt med dagen. ikke før kirkeklokkene ringer jula inn, sølvguttene er staskledde på tv og det lukter julemat i kjøkkenet, ikke før da er det virkelig jul. ikke lillejulaften med Grevinnen og den fulle hovmesteren, juletrepynting og grøt. og i alle fall ikke lillejulaften med en plutselig-våken-fra-dvale-veps summende rundt i stua.

jepp.

plutselig var den bare der. et beist av en veps. så store insekter finnes normalt ikke her oppe, de hører til lenger sør, og gudene må vite hvor han har vært de siste månedene. eller hun, kanskje det er en hunnveps, en dronning som har våknet opp til varmen og i forvirrelsen forsøker å danne et nytt bol i taklampe vår.

somethin’ ain’t right with this picture.

det skal ikke finnes veps på lillejulaften, med mindre du er sted sør i verden. langt sør, nærmere ekvator. da finnes det vepser og bier og maur og edderkopper i fleng, det er sånn det skal være. de kravler i en sto over vasken, over veien, de kommer summende inn vinduet ditt som er åpent i et forgjeves forsøk på å lufte, de samler en troféfamilie oppi taket oer senga di (seriemorderedderkoppen): de kravler og kryr overalt. det er normalen.

veps i stua på lillejulaften: not so much.

men det blir vel jul likevel. hva nå enn det skal bety.

intet nytt fra østkanten

overspiste kveldsmat

er supermett

vil fikse rommet ferdig

men er SUPERMETT

var på speedintervju hos Manpower idag. snodig opplevelse.

drakk earl grey med sitron på Internasjonalen.

gikk innom TT supermarked i Torggata for å lukte på durian. mmm, durian. det var nesten som å være i Singapore igjen.

hodet mitt er tomt, ute er det mørkt og jeg føler meg litt fanget mellom sommeren og høsten. men gitaren min er på vei sørover, kanskje er den sørpå allerede, og det gjør meg varm og lykkelig innvending (som om man kan være lykkelig utvendig. det må da være et spill for galleriet). må rydde plass til den, spikre opp en krok på veggen. dét tror jeg faktisk jeg er praktisk nok til å klare.

de gamle på perrongen

det var den siste dagen i singapore. jeg hadde øynene ekstra med meg, prøvde å ta alle bildene jeg ikke hadde tatt, fange alle øyeblikkene som hadde gått forbi selv om jeg hadde en veldig bestemt plan og en stram tidsramme å følge: jeg skulle til sim lim square og bytte inn min gamle pc mot litt cash og så rett hjem og pakke og «vaske» og swooshe til flyplassen.

men jeg prøvde altså å se litt likevel, se litt ekstra rundt omkring meg. det var tross alt siste gangen jeg tok 26a ned til clementi, siste gang jeg tok den grønne linja til byen.

og jeg så dem nesten med en gang jeg kom opp rulletrappa til perrongen. på clementi mrt-stopp sto disse to, og jeg tenkte at det var noe av det vakreste jeg hadde sett. gamle mennesker som tar vare på hverandre, sånne som ser ut som om de aldri kunne klart seg uten den andre, som om de bare hadde gitt opp livet om de ble alene; de sto der på perrongen og ventet på et tog. og vi venter alle på et tog, en buss, en trikk, en båt. og den kommer tidsnok.

p1180077p1180081