jeg elsker tingene som ikke er
det handler aldri om det du tror det handler om.
jeg leste om Paul Auster i dag i Aftenposten. «Det handler ikke så mye om meg selv», sa han.» Jeg er ikke så interessert i meg selv som sådan. Jeg er interessert i meg selv som en hvem som helst.» og jeg tok meg i å nikke, ta et bilde, legge det på instagram, skrive «jeg er du» for å bytte det ut med «du er meg»
og sånn er det. vi er hverandre.
ta en hvilken som helst følelse, tanke, opplevelse. du vet det ikke er unikt. du vet andre har vært der før deg. andre har tenkt det du tenker, sagt ordene du sier, i akkurat samme rekkefølge, eller nært nok. andre har følt det du føler, vært der du er. du føler deg ensom, kanskje, men det gjør alle andre også. en eller annen gang, et eller annet menneske, akkurat det samme som deg. konteksten er en annen, så klart:
andre folk, andre steder, andre tidspunkt. andre land, andre språk, andre tider, om igjen og om igjen, litt forandra hver gang, litt annerledes, bestemt av omstendighetene, tilfeldighetene.
men essensen av et menneskeliv er et livslangt déja-vu, allerede sett, allerede gjort.
kanskje ikke av deg, men av de andre.
så de andre er som deg, nei
de andre er deg
du kan ikke flykte fra menneskeheten inn i en unik tilstand
for det finnes ikke, det unike, det finnes ikke, annet enn som en følelse, som alle har, at dette gjelder bare meg, dette er det ingen som kjenner seg igjen i, dette gjør meg svak, dette bør jeg skamme meg over, dette blir jeg dømt for, dette er det bare jeg som forstår, dette er det bare jeg som ikke forstår.
men ingenting er uforståelig. så lenge du graver djupt nok, finner du alltid noe du kjenner igjen.
da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall
da begynte det å stikke
for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina
men det meste er som før
bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her
noen ganger trenger vi bare se på hverandre
vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang
men aldri helt borte
aldri langt nok unna
frihet
mest av alt
ideen om frihet
«Some people complain about system: system is not good, they can’t do anything. It’s excuse. Freedom is in your heart.»
det har hun sagt, danseren og koreografen, en av de første transkvinnene Kina anerkjente offentlig, Jin Xing, født xy (hun har bein i nesa, kan jeg si, den hyggeligste stjerna jeg har møtt)
noen klager på systemet: systemet er ikke bra, de kan ikke gjøre noe. det er en unnskyldning. frihet er i hjertet ditt.
og det er sant, tenker jeg. det er kanskje det sanneste. frihet er ikke å kunne gjøre alt du vil. for hva vil du egentlig? hva skal du velge? grenseløs frihet, si meg, hva skal du med det, hva skal du bruke den til?
vi er ikke laget for sånt. vi er laget for å leve i felleskap, for å følge rytmer, følge solas gang over himmelen, jordas rotasjon rundt seg selv, dag følger natt følger dag følger natt. det er rytmens sjel, gjentakelsen, rutinen, det som varer og varer, bærer et snev av evigheten i seg.
og vil du virkelig fri deg fra det?
(ja, jeg vet. xin lili er ikke teksta, og hvem skjønner vel kinesisk (jeg vet ikke om det er mandarin eller kantonesisk en gang. men det er interessant likevel)
Gud er en død fisk.
Maggie Peren, tysk forfatter, i tittelen på sitt filmanuskript. (Tysk fjernsynsfilm 2002)
hentet fra Brage forlags sitatside