tingene som ikke er

Tagg: sjeleføde

repeat

januar er den beste vintermåneden jeg vet. jeg kom hjem i morges og satt og så på himmelen i nesten en time før jeg la meg. den var krystallklar, himmelen. fjellene over fjorden var mørke, mørkeblå, de var todimensjonale, som om noen hadde tatt saksa fatt og klipt dem til,gitt dem kantene og toppene og limt dem på en bakgrunn av perfekt vannmaling, så mørkeblå over hodene våre at det blei nesten svart, så lysere og lysere jo lenger ned mot horisonten man kom; lyseblå, turkis, så lys turkis at det nesten er kvitt, så lyst gult, mørkere, så oransje, mørkere, helt til fargen møter fjellene i en sterk kontrast.

det er fordi sola er på vei tilbake. eller jorda er på vei mot den andre sia av sola. det er det som er så fint med å bo langt nord. vi kan merke at vi beveger oss. at vi flyter rundt og rundt. så året blir rundere her. andre steder kan det føles mer tosidig. en stav du snur. et timeglass. men her går det rundt. det er rart vi ikke tror på gjenfødelse her. landskapet er perfekt for det. årstidenene; lyset, mørket.

så jeg var ferdig på jobb klokka ni og kom til byen ti på halv ti og neste buss gikk ikke før om førti minutter og det var lys inne i den fine kafeen og det var så fint, for nå begynner det å bli mørkt om kveldene her, og det er lite som er så lunt som å trekke inn på en kafé når det skjømmes ute, så jeg gjorde det, kjøpte en kopp kamillete og fant en plass med utsikt til bussterminalen og dro opp ei poesisamling fra veska mi

og der satt jeg, med et bord med et høyt stearinlys foran meg, en kopp te og en poesisamling

kanskje føltes det litt klisjé, men det funka, og kamilleteen var sykt god, og det var fint å være her, og jeg tenkte at det ikke er så ille, så lenge det ikke er søndag er det faktisk ikke så ille, og jeg skal gjøre det der oftere, jeg tenkte på alle gangene jeg var ferdig på jobb klokka ni og kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke gjorde det der oftere, bare drøya i byen en førti minutter, inne på en kafé, før neste buss gikk 22:10

men jeg tror det kommer andre sjanser

jeg tror høsten kan bli lang. men det trenger ikke være negativt.

midt-på-natta-sang

Kråkesølv (såklart)

en serie av sammenføyde setninger

fordi jeg var på Regina Spektor på Rockefeller tiende desember sammen med halve bloggosfæren og twitterpeepsa, fordi det snart er jul og jeg kjenner en dragning mot sanger om Gud, God, fordi det er lørdag, snart søndag, snart mandag tirsdag onsdag, snart hjem til ferie og familie og venner, og Harstad og nord, nord nord nord, jeg håper desember kommer med snø og nordlys og krystallklar nattehimmel midt på dagen, sånn som det skal være, kanskje ikke klokka tolv, men etter to, klokka tre er det mørkt, jeg håper det er stjerner på himmelen og snø på bakken, eller store kvite flak som faller sakte ned mot bakken, frosne vanndråper blir kvite og klumper seg sammen i uendelig mange mønstre og er du heldig kan du fange et på tunga eller fingeren, er du heldig er det skikkelig stort, så stort at du kan se taggene og formen; en sekskant, en stjerne, et unikt lite kunstverk før det forsvinner, smelter tilbake til det var først; vann

det over 70 prosent av du er er, jeg er, vi er, det over 70 prosent av jorda er, faktisk 71, mot kroppen din, 72,8 (ifølge første setninga i den boka, den boka om Færøyene, om å være nummer 2, om Buzz Aldrin), og er det ikke pussig hvordan universet og alt i det kan deles opp i tall som passer sammen, det gyldne snitt, phi, det som finnes i alt, er det ikke sånn? forholdet 1 til 3, og noen ganger er det nok til å få meg til å tenke at det er noe i det, treeningheten, kanskje ikke en far en sønn en hellig ånd, men noe annet da, noe hellig og fundamentalt.

for jeg tror ikke svaret ligger i språket

jeg kan elske det så mye jeg vil, men språket forklarer ingenting, det forkludrer mer, det dekker over, det forvirrer, det forstiller, forestiller. det er ikke kjernen, det er det som kretser rundt kjernen og prøver å trenge inn, prøver stadig nye dører og nøkler men ingen passer helt sammen, ingen vil åpne seg, språket strør ubrukelige nøkler etter seg, rundt og rundt, som satelittene våre kretser rundt jorda lenge etter at vårt behov for dem har opphørt.

språket kan ikke vise meg sammenhengen så klart som tallene kan. 2 + 1 blir tre, en trekant, en balansert enhet, et uttrykk for noe som slår meg som så fundamentalt at jeg ikke kan sette ord på det, for livet kom før ordene, språket kom etter eksistensen.

det går aldrig att bli dum igen

eller

du kan aldri erfare noe negativt, du kan ikke reise tilbake til det punktet før du kunne noe. har man lært å sykle kan man sykle for alltid.

(med mindre man får en hjerneskade. men jeg tar ikke hensyn til hvis-om-at. ingen regel uten unntak. du vet, du vet)

og fordi ingen ler av Gud når kjipe ting skjer, og fordi vi lever i et samfunn der Gud stadig reduseres til en vits, et tullete påfunn, noe vi alle kan le av i festlig lag, selv om vi spør om svar og roper til en Gud vi ikke tror på når det vi ikke vil skal kunne skje plutselig skjer.

og fordi Regina Spektor er Regina Spektor og signerer med RESPEKT og er like fin som musikken hun lager. derfor.

pausemusikk II: Sprout and the bean

 

 

 

i’m a gleek

jeg har funnet en ny favoritt

type tv-serie altså. eller serie laget av tv-selskap men som fint kan streames på nettet og helt sikkert lastes ned, for hvem ser på tv lenger egentlig? med mindre det er Jakten på kjærligheten, såklart. noen sosiale eventer/ritualer må man beholde.

i alle fall. denne nye fantastiske oppdagelsen heter Glee og kombinerer humor, parodi, high school-drama og MUSIKAL på en enestående original måte. og jeg er musikal-junkie. nesten, i alle fall. serie-junkie definitivt.

perfekt kombo.

ja, jeg er definitivt en gleek.

er du?

glee

en kjærlighetserklæring

forrige søndag var finere. det var ikke noe ryddeprosjekt på gang da, bare kos. og fjortislættis foran webcam-en

men noen ting må man bare bite i seg og få unna. etterpå er det jo allerede gjort, og da kan man slappe av. noen ganger tenker jeg at alt allerede er gjort, alt har skjedd, alt er allerede over

som Trinity sier i hver episode av Dexter, sesong 4.

jeg hører på Scandinavian Music Group og drømmer om en blanding av barndomshøstene på Bjarkøy, landskapet på vei til Abisko, med Torneträsk og nakne fjell, og Finland.

jeg vil reise til Finland. jeg vil roadtrippe rundt i Skandinavia, Norden. det er noe med Norden. Skandinavia. nord møter øst møter kontinentet. kontinentet. jeg liker at vi kaller Europa for det, kontinentet. eurosentrisk kanskje, men Europa er min målestokk, det er mitt utgangspunkt. det er der alt startet for meg. Europa er en del av meg, jeg er europeer, men det er likevel noe annet. fra Nord-Norge til kontinentet er veien lang, på så mange måter. og jeg tar det litt tilbake, mitt utganspunkt er nord. Skandinavia, Norden. Europa er målestokken for det andre som likevel er oss. det er hjemme, men likevel ukjent og fremmed.

og jeg mener man bør kjenne sitt eget fundament før man begynner å pirke i andres. man får mer ut av å reise om man kjenner sitt eget område, sitt eget land og sin egen kultur før man møter andre. jeg har reist mye i Norge og Sverige. jeg føler meg veldig kjent med og trygg på skandinavisk kultur. Finland er litt annerledes igjen, men Finland er Norden, og jeg husker barne-tv der vi bedrev samproduksjon; Norge, Sverige, Danmark og Finland. Island og Færøyene holdt seg litt i bakgrunnen, men likefullt en del av fellesskapet. og jeg elsker dette fellesskapet, denne delen av verden.jeg har et intenst kjærlighetsforhold til den. den er min.

jeg eier den ikke. men den er min likefullt.

the lesson of the moth

By Don Marquis, in «archy and mehitabel,» 1927

i was talking to a moth
the other evening
he was trying to break into
an electric light bulb
and fry himself on the wires

why do you fellows
pull this stunt i asked him
because it is the conventional
thing for moths or why
if that had been an uncovered
candle instead of an electric
light bulb you would
now be a small unsightly cinder
have you no sense

plenty of it he answered
but at times we get tired
of using it
we get bored with the routine
and crave beauty
and excitement
fire is beautiful
and we know that if we get
too close it will kill us
but what does that matter
it is better to be happy
for a moment
and be burned up with beauty
than to live a long time
and be bored all the while
so we wad all our life up
into one little roll
and then we shoot the roll
that is what life is for
it is better to be a part of beauty
for one instant and then cease to
exist than to exist forever
and never be a part of beauty
our attitude toward life
is come easy go easy
we are like human beings
used to be before they became
too civilized to enjoy themselves

and before i could argue him
out of his philosophy
he went and immolated himself
on a patent cigar lighter
i do not agree with him
myself i would rather have
half the happiness and twice
the longevity

but at the same time i wish
there was something i wanted
as badly as he wanted to fry himself

archy

DSC02258

det henger på tavla, dette diktet. på baksida står en hilsen fra RQ:

«P.S. It’s always nice to be a moth every once in awhile.»