tingene som ikke er

Tagg: snapshot

første dag

 

klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden

 

image

bright side:

image

Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.

Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.

Sånn sett er jeg vel på rett sted.

image

den første dagen i april

sol, blå himmel

vi dro på kunstutstilling

så dro vi hjem og bar opp terrassemøblene

så la vi ut putene

og satte oss ned i solveggen

undulaten også


og alle var enige om at det hadde vært en fin dag

(i alle fall de av oss som ikke lenger er så forkjøla)

nummer 5

5. berätta om vem du var för ett år sedan

hvor mye kan egentlig skje på et år, når man har bikka 25, hvor annerledes kan man egentlig bli, hvor mye kan man utvikle seg, regressere?

jeg håper jeg alltid kan se tilbake på meg selv og si at jeg er annerledes, at jeg ikke er den samme, at jeg har forandra meg, at jeg har vokst, for om jeg ikke kan det har jeg blitt statisk, og da kan man like gjerne gi opp, hva er vitsen med livet om man ikke gjør grep, endrer noe, om man ikke merker at alt som har skjedd, alt man har opplevd, tenkt på, forstått, sett, om man ikke kjenner at alle disse tingene har satt spor i personligheten, i hvem man er

hva er vitsen da? hva gjør man med livet sitt?

for ett år sia var jeg Hanne, 25 år. jeg begravde meg i skole og jobb. jeg prøvde å bli et helt menneske. jeg følte meg oppstykka og delt i to, og jeg kjente at jeg var lei av å føle det sånn. jeg følte ikke at jeg passa inn. jeg følte at jeg ikke fant mine folk, at jeg var omringa av folk jeg ikke egentlig helt forsto, og jeg tror ikke de forsto meg heller. og kanskje er det ikke så rart, jeg forsto ikke meg selv engang. jeg trodde ikke på meg selv. ikke helt, ikke fullt. det har jeg aldri gjort heller. ikke på mange, mange år i alle fall. jeg klarer knapt å huske at jeg gjorde det engang. jeg vet det skjedde, jeg var ei småcocky, egenrådig og ganske bestemt lita jente. ti år kanskje. jeg kan ha vært så gammel/ung. det er lenge sia i alle fall.

så for ett år sia var jeg sliten. jeg var forvirra. men jeg husker også at  noe begynte å falle på plass. det skjedde ikke før i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad.  jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble lettere og lettere å stå for det jeg mente. jeg forelska meg i Nord-Norge igjen, sakte men sikkert, og plutselig og brått (men det var ikke før april kom med Henningsvær og Lofothavet). jeg nynna på Lambada, venta på våren, venta på dette. 

og hadde lugg. jeg tror jeg må ha lugg igjen.

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

hadetbra, februar

det kom snø i februar

bakken blei kvit

brøyteskavlene høyere og høyere

men nå regner det igjen

nord-norsk vinter er ikke hva den engang var

frost

 

det var så fint i går. fint, men fryktelig kaldt. så kaldt at neseborene dine klistrer seg sammen og lårene begynner å prikke av kulde, som om hårene fryser til is mens du går, og tar du fingrene ut av vottene i noen sekunder er de kalde inn til beinet.

fryktelig kaldt, men fint. frostrøyken lå over havet. reiste seg som søyler, fløyt som skydotter.